BUDSKAP FRA DET FØRSTE PRESIDENTSKAP

Takknemlighetens store kraft

AV PRESIDENT THOMAS S. MONSON

Førsterådgiver i Det første presidentskap

Underveis til Jerusalem dro Jesus «gjennom grenselandet mellom Samaria og Galilea.

Da han gikk inn i en landsby, møtte det ham ti spedalske menn. De ble stående på avstand

og ropte med høy røst: Jesus, Mester! Miskunn deg over oss!

Han så dem og sa til dem: Gå av sted og fremstill dere for prestene! Og det skjedde mens de var på vei dit, at de ble renset.

Men en av dem vendte tilbake da han så at han var blitt helbredet, og priste Gud med høy røst.

Og han falt ned på sitt ansikt for hans føtter og takket ham. Han var en samaritan.

Men Jesus svarte og sa: Var det ikke ti som ble renset? Hvor er da de ni?

Fantes det ingen som vendte tilbake for å gi Gud ære, uten denne fremmede?

Og han sa til ham: Stå opp og gå bort! Din tro har frelst deg.»¹

I salme 30 lover David høytidelig: «Herre, min Gud! Jeg vil gi deg takk for evig!»²

Apostelen Paulus sa i sitt brev til korinterne. «Gud være takk for sin usigelige gave!»³ Og til tessalonikerne: «Takk for alt! For dette er Guds vilje.»⁴

Takker vi Gud «for [hans] usigelige gave» og store velsignelser som gis oss i så rikelig monn?

Stopper vi opp og grunner over Ammons ord? «Nå, mine brødre, ser vi at Gud husker alle folk, uansett i hvilket land de befinner seg. Ja, han teller sitt folk … over hele jorden. Nå er dette min glede og min store takksigelse, ja, og jeg vil gi takk til min Gud for evig.»⁵

Robert W. Woodruff, en fremtredende forretningsleder i en tidligere tid, reiste rundt i USA og holdt et foredrag som han kalte «Et kort kurs i menneskelige forhold». I sitt budskap sa han at de to viktigste ord i det engelske språk er «Thank you».

Gracias, danke, merci – uansett hvilket språk som tales, vil «takk», når det blir hyppig uttalt, gjøre oss i godt humør, skaffe oss flere venner og virke oppløftende på oss mens vi er på vei mot fullkommenhet. Det vitner om noe ukomplisert – ja, oppriktig – når «takk» blir uttalt.

Det vakre og veltalende i et uttrykk for takknemlighet gjenspeiles i en beretning som sto i en avis for noen år siden:

Columbia politidistrikt auksjonerte på fredag bort ca. 100 sykler som ingen hadde gjort krav på. «En dollar,» sa en 11 år gammel gutt da man begynte å gi bud på den første sykkelen. Men budene gikk mye høyere. «En dollar,» gjentok gutten forhåpningsfullt hver gang en ny sykkel ble vist frem.

Auksjonarius, som hadde auksjonert ut stjålne eller bortkomne sykler i 43 år, la merke til at guttens håp syntes å stige hver gang en racersykkel ble budt frem.

Så var det bare en racersykkel igjen. Budene kom opp i åtte dollar. «Solgt til gutten der borte for ni dollar!» sa auksjonarius. Han tok åtte dollar fra sin egen lomme og ba gutten om å få hans dollar. Gutten leverte pengene i form av småmynter – tok sykkelen og begynte å gå. Men han gikk bare et par meter. Han parkerte omhyggelig sin nye eiendel, gikk tilbake, slo armene takknemlig rundt auksjonarius’ hals og gråt.

Når følte vi sist en så dyp takknemlighet som denne gutten? Det andre gjør for oss, er kanskje ikke så hjertegripende, men det finnes visselig gode gjerninger som fortjener at vi gir uttrykk for takknemlighet.

Den sangen som så ofte ble sunget på Søndagsskolen i vår ungdom, ga oss en takknemlig følelse dypt i vår sjel:

Kastes du på bølgen om i livet her,
blir du motløs når du ser hvor arm du er?
Tell da Herrens gaver, nevn dem hver især,
og det vil forundre deg hvor rik du er.6

Da astronauten Gordon Cooper beveget seg i bane rundt jorden for mer enn 40 år siden, holdt han denne fine og enkle takkebønnen: «Takk, Fader, spesielt for at jeg fikk fly denne turen. Takk for privilegiet å kunne være med på dette, her oppe på dette herlige stedet hvor jeg kan se alt dette forbløffende og fantastiske som du har skapt.»⁷

Vi er takknemlige for velsignelser vi ikke kan måle, for gaver vi ikke kan verdsette… «for bøker, musikk, kunst og de store oppfinnelser som gjør disse velsignelsene tilgjengelige…, for småbarns latter, … for midler til å lindre menneskers lidelse … og gjøre livet mer behagelig, … for alt som er godt og oppløftende».⁸

Profeten Alma ba inntrengende: «Søk råd hos Herren i alt du foretar deg, og han vil lede deg til det gode. Ja, når du legger deg ned om kvelden, så legg deg ned for Herren, så han kan våke over deg når du sover, og når du står opp om morgenen, så la ditt hjerte være fylt av takk til Gud. Og hvis du gjør disse ting, skal du bli løftet opp på den siste dag.»⁹

Jeg vil gjerne nevne tre tilfeller hvor jeg tror et oppriktig «takk» kan oppmuntre en som er bedrøvet, inspirere til en god gjerning og bringe himmelens velsignelser nærmere dagens utfordringer.

For det første vil jeg gjerne be om at vi takker våre foreldre for livet, for omsorg, for offer, for arbeidet med å gi oss kunnskap om vår himmelske Faders plan for lykke.

Fra Sinai tordner følgende ord i vår samvittighet: «Hedre din far og din mor, så dine dager må bli mange i det landet Herren din Gud gir deg.»¹⁰

Jeg vet ikke om noe ømmere uttrykk overfor foreldre enn det vår Frelser uttalte fra korset: «Da nå Jesus så sin mor og den disippel som han elsket, stå der, sa han til sin mor: Kvinne, se, det er din sønn!

Deretter sa han til disippelen: Se, det er din mor! Og fra den stund tok disippelen henne hjem til seg.»¹¹

For det annet, har vi av og til tenkt på en bestemt lærer på skolen eller i kirken som lot til å vekke vårt ønske om å lære, som fikk oss til å bestemme oss for å leve med ære?

Det fortelles om en gruppe menn som samtalte om mennesker som hadde øvet innflytelse på dem og som de var takknemlige for. En av dem tenkte på en lærer på videregående skole som hadde gjort ham kjent med Tennyson. Han bestemte seg for å skrive og takke henne. Etter en tid kom lærerens svar skrevet med ustø skrift:

«Min kjære Willie!

Jeg kan ikke få sagt deg hvor mye brevet ditt betydde for meg. Jeg er i 80-årene, bor alene på et lite rom, lager min egen mat og er ensom som det siste bladet på en kvist. Det vil kanskje interessere deg å få vite at jeg underviste i skolen i 50 år, og ditt brev er den første skriftlige takk jeg noen gang har fått. Det kom en trist og kald morgen, og det oppmuntret meg mer enn noe annet har gjort på mange år.»

Vi står i en evig takknemlighetsgjeld til alle dem, tidligere og nålevende, som har gitt så mye av seg selv for at vi skulle få så mye.

For det tredje nevner jeg uttrykk for «takk» overfor ens jevnaldrende. Tenårene kan være vanskelige for tenåringene selv, så vel som for deres foreldre. Dette er en hard tid i livet for en gutt og en pike. Alle gutter ønsker å få være med på fotballaget, alle piker å bli en skjønnhetsdronning. «Mange er kalt, men få er utvalgt»¹² kan med rette anvendes her.

La meg fortelle om et mirakel i vår tid. Det fant sted for noen år siden ved Murray High School i nærheten av Salt Lake City. Her var alle seierherrer, og ingen taper kunne finnes.

En avisartikkel fremhevet begivenheten. Den hadde overskriften «Tårer, heiarop og den sanne ånd – Elever velger to funksjonshemmede piker til Murray-dronninger». Artikkelen begynte slik: «Ted og Ruth Eyre gjorde det alle foreldre ville gjort.

Da deres datter, Shellie, kom til finalen da dronningen skulle kåres på Murray High School, rådet de henne til å vise god sportsånd hvis hun ikke vant. De forklarte at bare en pike av de 10 kandidatene ville bli valgt til dronning…

Da elevrådet kronet skolens dronning i gymnastikksalen torsdag kveld, opplevde Shelli Eyre i stedet å bli inkludert. Den 17 år gamle senioren, som var født med Downs syndrom, ble valgt til dronning av sine medelever… Da Ted Eyre fulgte sin datter ut på gulvet da kandidatene ble presentert, brøt salen ut i øredøvende bifall og applaus. De ble hilst med stående applaus.»

Lignende stående applaus opplevde også Shellies ledsagere. En av disse, April Perschon, er fysisk og mentalt funksjonshemmet etter en hjerneblødning hun hadde da hun var bare 10 år.

Da applausen stilnet, sa skolens nestleder: «“I kveld … stemte elevene på grunnlag av indre skjønnhet.” … Foreldre, skolens ledere og elevene var tydelig beveget og gråt åpenlyst.»

En elev sa: «Jeg er så glad, jeg gråt da de kom frem på gulvet. Jeg synes Murray High er fantastisk som gjør dette.»¹³

Fra dypet av mitt hjerte sier jeg «takk» til alle og enhver som gjorde denne kvelden til en kveld som alltid vil bli husket. Den skotske dikteren James Barries ord virker treffende: «Gud ga oss minner, slik at vi kan ha juniroser i vårt livs desember.»¹⁴

En varm augustdag for noen år siden skjedde det en tragedie i Salt Lake County. Den ble omtalt i pressen både lokalt og nasjonalt. Fem nydelige småpiker – så unge, så fulle av liv, så kjærlige – gjemte seg, slik barn ofte gjør når de leker gjemsel. De krøp ned i bagasjerommet i en av foreldrenes biler. Lokket gikk i lås, og de var ute av stand til å komme ut. Alle omkom av varmen.¹⁵

Hele befolkningen var så vennlige, så omtenksomme og omsorgsfulle da de fem småpikene gikk bort. Blomster, mat, telefonoppringninger, besøk og bønner var uttrykk for dette overfor familiene.

Søndagen etter denne fryktelig hendelsen var det lange køer av biler, fylt med sørgende mennesker som kjørte langsomt forbi hjemmet som var åstedet for ulykken. Søster Monson og jeg ønsket å være blant dem som uttrykte vår deltagelse på denne måten. Da vi kjørte forbi, følte vi at vi var på hellig grunn. Vi beveget oss bokstavelig talt i sneglefart nedover veien. Det var som om vi kunne se for oss et trafikkskilt hvor det sto: «Kjør sakte, barn leker». Tårer fylte øynene, og vi hadde medlidenhet i våre hjerter. I to av de tre berørte familiene var de avdøde barna alle barna de hadde.

Døden kommer ofte som en inntrenger. Den er en fiende som plutselig viser seg midt i livets fest og slukker dets lys og munterhet. Den hjemsøker de eldre der de går på ustøe ben. Dens kall høres av personer som knapt har nådd midtveis i livets reise, og bringer ofte små barns latter til taushet.

I begravelsen til de fem små englene ga jeg følgende råd: «Det er et uttrykk som bør slettes fra deres tanker og fra de ordene dere sier høyt. Det er uttrykket “Om jeg bare.” Det er unyttig og fører ikke til helbredelse og fred. Husk heller ordene fra Ordspråkene: “Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand! Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette.”»¹⁶

Før kistene ble lukket, la jeg merke til at hvert barn holdt et yndlingsleketøy, en myk gave de kunne omfavne. Jeg tenkte på dikteren Eugene Fields ord:

Den lille leketøyshunden er dekket av støv,
men traust og trofast han står.
Og den lille tinnsoldaten er rød av rust,
og hans muskett av tidens tann forgår.
En gang var den lille hunden ny
og soldaten stolt og stram og kry.
Det var den gang den lille gutten vår
kysset dem og satte dem der de ennå står.
«Nå må dere ikke gå før jeg kommer igjen.
Og ikke lag noe uro og støy!»
Så stabbet han bort til sine gode seng
og drømte om sitt fine leketøy.
Og mens han drømte, hørte han englesang
som vekket og hentet vår lille gutt.
Å, årene er mange, tiden har falt lang,
Men leketøyvennene står trofast til siste slutt!
Ja, trofast mot vår kjære gutt de står,
hver på det samme, gamle sted,
og venter de snart en berøring får
og et glad og muntert smil med.
Og de undres, der de venter år etter år
på stolen som så støvete er,
hva som har hendt vår kjære Lillegutt
siden han kjærlig satte dem der.17

Den lille leketøyshunden og den stolte soldaten kan undres, men Gud har i sin uendelige barmhjertighet ikke latt sørgende kjære stå undrende tilbake. Han har sørget for sannhet. Han inspirerer dere til å søke ham, og hans utstrakte armer vil omfavne dere. Jesus lover enhver som sørger: «Jeg skal ikke etterlate dere farløse, jeg kommer til dere.»¹⁸

Det finnes bare én kilde til sann fred. Jeg er sikker på at Herren, som er oppmerksom på hver spurv som faller til jorden, ser med medfølelse på dem som har blitt kalt til å skilles fra sine dyrebare barn – selv om det er midlertidig. Det er et fortvilet behov for de gavene som helbredelse og fred er, og Jesus har ved sin forsoning skaffet dem tilveie for enhver.

Profeten Joseph Smith uttalte inspirerte, åpenbarte og trøstende ord:

«Alle barn som dør før de når ansvarsalderen, blir frelst i himmelens celestiale rike.»¹⁹

«Den mor [og far] som må legge [sine] barn i graven, som berøves det privilegium, den glede og den tilfredsstillelse å bringe [dem] frem til manns eller kvinnes modenhet i denne verden, skal etter oppstandelsen ha den glede, tilfredsstillelse og fryd, som endog overgår hva det ville ha vært mulig å ha her i dødeligheten, å se [sine] barn vokse opp til [sine ånders] fulle mål.»²⁰ Dette er som Gileads balsam for dem som sørger, for dem som har elsket og mistet dyrebare barn.

Salmisten ga følgende forsikring: «Om kvelden kommer gråt som gjest, om morgenen er det frydesang.»²¹

Herren sa: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke! … I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, da hadde jeg sagt dere det. … Jeg [går] bort og [gjør] i stand et sted for dere, … for at også dere skal være der jeg er.»²²

Jeg gir uttrykk for min dypfølte takk til en kjærlig himmelsk Fader som gir deg, meg og alle som oppriktig søker, den kunnskap at døden ikke er slutten, at hans Sønn – ja, vår Frelser Jesus Kristus – døde for at vi kunne leve. Herrens templer finnes i mange land. Hellige pakter blir inngått. Celestial herlighet venter de lydige. Familier kan være sammen for evig.

Mesteren innbyr alle og enhver:

«Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!

Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler.»²³

IDEER FOR HJEMMELÆRERE

Etter at du ydmykt har overveiet dette budskapet, velger du en undervisningsmetode som vil oppmuntre familiemedlemmene til å delta. Her følger noen eksempler:

Overvei å følge opp familiemedlemmene med hensyn til president Gordon B. Hinckleys utfordring i forrige måneds Budskap fra Det første presidentskap om å lese Mormons bok (se «Et levende og sant vitnesbyrd», Liahona, aug. 2005, 2.) Du kan be familiemedlemmene fortelle noe de har lært eller hvordan deres studium har vært en velsignelse. Bær vitnesbyrd om Mormons boks sannhet.
Drøft en eller to beretninger og skriftstedhenvisninger (se notene etter artikkelen) fra president Monsons budskap. Be familiemedlemmene fortelle hva de lærer om kraften i takknemlighet fra disse beretningene og skriftstedene. Be familiens medlemmer drøfte spesielle velsignelser de er takknemlige for. Gi uttrykk for din takknemlighet for Herren og hans velsignelser.
Les eller fortell med egne ord nyhetsartikkelen om Murray High School og beretningen om de fem småpikene som døde. Spør hva disse eksemplene lærer oss om takknemlighet. Hvem var virkelig takknemlige i disse beretningene, og hvordan viste de det? Be hvert familiemedlem uttrykke takknemlighet for noe som nylig har hendt ham eller henne.