Personlig innvielse
Det er en historie om en høne og en gris som var opptatt av å diskutere sine bidrag til bondens frokostbord. Hønen sukket over at hun måtte gi fra seg sine egg til frokosten. Grisen svarte: «Men det er jo bare et lite offer for deg. For meg er det å gi absolutt alt!»
Denne anekdoten inneholder tydelige leksjoner for medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Vi kan spørre oss selv om vi er av dem som mener det er nok av og til å gi et egg eller to for å bygge opp riket, eller om vi ønsker å være blant dem som vier alt til dette formålet.
Vi kan gå ut fra at sann omvendelse til Jesu Kristi evangelium vil komme til uttrykk i handlingene til Kirkens medlemmer. Det vil si at de som har mottatt en åndelig bekreftelse som fører til et sterkt vitnesbyrd, normalt ønsker å etterleve evangeliets prinsipper fullt ut. De vil gjøre alt som er nødvendig for å foredle sine kall, betale full tiende og et generøst fasteoffer, holde sabbatsdagen hellig, holde familiens hjemmeaften, studere Skriftene osv. Alle disse verdige handlingene, sammen med utallige andre, utgjør den personlige innsatsen som Kirkens hengivne medlemmer gjør.
Å disiplinere vår ånd på den måten forbereder oss til et celestialt liv. Herren sier oss i Lære og pakter 88:22: «Den som ikke kan adlyde et celestialt rikes lov, kan ikke tåle en celestial herlighet.» Hugh Nibley, som var lærd i Skriftene, sa: «Dere vil oppdage at hovedformålet til Lære og pakter er å iverksette innvielsesloven.» Videre sa han: «Denne loven, den endelige oppfyllelse av lydighets- og offerloven, er inngangen til det celestiale rike, det største og vanskeligste krav som stilles menn [og kvinner] i dette liv.»1
Mer enn tiende
Når vi drøfter emnet innvielse, er ofte innvielse av våre timelige midler det første vi tenker på. Det som for tiden kreves i så henseende, er at vi betaler vår tiende og våre offergaver som et forberedende skritt til å lære å gi tilbake til Faderen en del av det han har gitt oss. Men innvielsesloven omfatter mer enn bare å betale tiende og offergaver eller å gi Herren pengegaver og eiendom. «Innvielsesloven,» sa eldste Bruce R. McConkie (1915-85) i De tolv apostlers quorum, «går ut på at vi vier vår tid, våre talenter og våre penger og eiendommer til Kirken. Alt dette skal være tilgjengelig i den grad det er nødvendig for å fremme Herrens interesser på jorden.»2
I 1820-årene ble innvie definert som «å gjøre eller erklære som hellig ved visse seremonier eller ritualer; å sette til side til hellig bruk; å beskikke eller vie til tjeneste for og tilbedelse av Gud».3 For at Kirkens medlemmer i dag skal etterleve innvielsesloven, forventes det at de «gir [seg selv] til hellig bruk». Det kreves således at de vier sin tid, sine talenter og eiendeler til Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige og dens formål. Vi vil kanskje aldri bli bedt om å gi alt, men vår villighet til å ofre alt er et tegn mellom oss og Gud på at vi underkaster oss hans vilje i alle ting.
Da vi var i Kirkens tjeneste i Syd-Amerika – først som misjonspresident og ledsager i Argentina Buenos Aires syd misjon og deretter da eldste Oveson var medlem av områdepresidentskapet i Chile – så vi mange handlinger som vi anser som eksempler på hengiven tjeneste for vår himmelske Fader og hans barn. Vi vil fortelle om noen av disse.
«Neste gang vil vi gjøre det bedre»
Tidlig i vår misjonsperiode fra 1996 til 1999 hørte vi om en gruppe innvandrere fra Kampuchea som bodde i Longchamps i nærheten av Buenos Aires i Argentina. En familie ble undervist i diskusjonene. Da misjonærene skulle forklare fasteloven, gjorde de det med ord omtrent som disse: «Faste er en 24-timersperiode da vi ikke spiser eller drikker noe og lar vårt legeme underkaste seg vår ånd. Vi bruker tiden til å lese i Skriften, be og delta i andre oppløftende aktiviteter, og avslutter med å være tilstede på faste- og vitnesbyrdsmøtet, der vi så gir menighetens biskop et pengebeløp som tilsvarer maten som vi har avstått fra, så han kan dele dette ut til fattige og trengende.»
Etter denne forklaringen foreslo misjonærene at familien kanskje kunne prøve å faste følgende helg fordi det var den første søndagen i måneden. Faren gikk med på det, og misjonærene forlot hjemmet.
Mandag kveld kom eldstene tilbake for å undervise i neste leksjon. De spurte hvordan familiens erfaring med faste hadde vært. Litt unnskyldende forklarte faren at de hadde forsøkt og helt sikkert ville forsøke igjen. Han sa: «Vi innledet fasten om ettermiddagen med en bønn, etterfulgt av skriftlesning og en samtale. Vi fortsatte med dette til tidlig neste morgen. Jeg beklager å si at noen av de yngste barna sovnet i løpet av natten. Vi var svært trette, men dusjet om morgenen og gjorde oss klar til å gå til kirken, der vår ånd ble forfrisket og fylt av de vakre vitnesbyrdene som ble gitt. Kanskje vi klarer å gjøre det bedre neste gang, og barna klarer å holde seg våkne sammen med oss hele natten.»
Misjonærene var forbløffet. «Mener du at dere ikke sov hele den 24 timer lange perioden?»
«Nei,» svarte faren. «Dere nevnte ikke søvn.»
Som dere kan tenke dere, ble denne fantastiske, ydmyke familien snart døpt som medlemmer av Kirken. De fikk flere andre familier til å høre på misjonærene, noe som resulterte i at flere ble omvendt. Hver gang vi tenker på denne episoden, blir vi påminnet om hvor mye det er å lære om innvielse fra personer som ydmykt søker å være lydige.
«Jeg ser mye godt i denne eldsten»
Vi lærte også noe fint om innvielse av en av assistentene til presidenten i vår misjon. Det var tatt en beslutning om at en av våre misjonærer måtte sendes hjem før tiden fra misjonen. Han hadde ved flere anledninger vært ulydig tross rettledning, avtaler og gjentatte advarsler. Flybilletten var kjøpt, og det var innhentet aktuell godkjennelse fra presidentskapet for området Syd-Amerika syd og fra misjonæravdelingen til å sende denne misjonæren hjem.
Da assistentene fulgte misjonæren inn til hans siste intervju, protesterte han høyt, og tårefylt sa han at han ikke ønsket å reise hjem. Han lovet å forbedre seg og sa at han ville underskrive enda en avtale. I fortvilelse kalte president Oveson de to assistentene og søster Oveson inn på sitt kontor og ba eldsten vente utenfor mens de drøftet mulige løsninger. Søster Oveson, som var noe utålmodig og lei av situasjonen, mente at det eneste fornuftige var å sende ham hjem. «Hvis han får lov til å bli værende,» hevdet hun, «kan de andre misjonærene komme til å tro at lydighet ikke er så viktig.»
En av assistentene sa: «Jeg må være enig med Hermana Oveson. Jeg tror egentlig ikke at vi har noe valg.»
Da president Oveson spurte den andre assistenten hva han mente, svarte han: «Jeg ser mye godt i denne eldsten. President, hvis du vil sende meg ut igjen, vil jeg gjerne ha ham som ledsager resten av misjonstiden min. Jeg vil påta meg ansvaret for ham og hjelpe ham å bli en kjærlig og lydig misjonær.»
Vi hadde alle tårer i øynene da denne eldsten var ferdig med å snakke. Vi kunne ikke fatte at noen kunne være så kjærlig og omtenksom, spesielt ikke en 20 år gammel misjonær. Det ble bestemt å gjøre som han ba om. Han fant det ytterst vanskelig til å begynne med, men langsomt lærte juniorledsageren svært mye av ham og ble en pålitelig misjonær. Da seniorledsageren reiste hjem, ble ledsageren hans værende for å fullføre misjonen. Med tiden ble han seniorledsager og lærte opp andre, før han fikk sin hederlige avløsning. Fortsettelsen av denne sanne historien viser at denne en gang opprørske eldsten siden har giftet seg og blitt beseglet i templet. Han og hans hustru har nå en sønn. De er aktive i Kirken og hjelper til med å bygge opp riket. Hvilken avgjørende rolle spilte ikke en Kristus-lignende person for denne misjonærens og hans fremtidige families liv!
Andre eksempler
Det finnes tallrike eksempler på innvielse blant misjonærektepar. Mange av dem virker i templer eller som ledere for velferdsarbeidet i et område, som medisinske rådgivere i et område, utøvende sekretærer for områdepresidentskaper eller misjonærer innen slektshistorie. Uansett i hvilken egenskap, så er misjonærektepar dyrebare som gull.
Vi var så velsignet å ha flere misjonærektepar sammen med oss i Argentina Buenos Aires syd misjon. Et typisk eksempel er et ektepar som aktiviserte medlemmer, underviste i musikk, hjalp til med husreparasjoner og ga mange timer i hengiven tjeneste. Deres eksempel viser hvor verdifulle misjonærektepar kan være som forstår innvielsesloven og nødvendigheten av å vie sitt liv til hellige formål.
Vi har møtt mange andre hengivne medlemmer av Kirken som er eksempler på innvielse og trofasthet. For en tid siden reiste en gruppe medlemmer fra Punta Arenas, Chile, til Santiago Chile tempel. Turen tar ca. 80 timer med buss og krever ofte all den ferietid folk har i løpet av året. En i gruppen var en kvinne ved navn Hermana Álvarez. Hun er under 120 cm høy og har vanskelig for å gå. Hun hadde med seg 27 familienavn som hun ønsket å utføre stedfortredende arbeid for. For en opplevelse det var å kunne hjelpe henne å oppfylle sin gode drøm og å se i hvilken grad så mange hellige vier seg selv til å etterleve og forsvare evangeliets prinsipper som en gjenspeiling av innvielsesloven.
For noen kan det å vise at de i sannhet vier seg til Herrens verk, komme til uttrykk i deres urokkelige trofasthet i møte med tilsynelatende uoverstigelig motgang. Profeten Joseph Smith forkynte: «Gud har sagt at han vil ha et prøvet folk, og at han vil lutre dem som gull.»4 Vi har kjent utrolige foreldre som har forblitt sterke selv når de har fått beskjed om at deres misjonærsønn eller -datter er død. Vi tenker på dem som kommer enda nærmere Herren når de mister sin ektefelle på grunn av dødsfall eller skilsmisse, eller dem som må takle arbeidsledighet eller den hjertesorg det er å ha et opprørsk barn. Andre tar seg av gamle foreldre eller funksjonshemmede barn og betrakter dette som sin måte å yte hengiven tjeneste på akkurat nå. Ja, det er forskjellige perioder i livet som gir oss mer eller mindre personlig tid til å vie til denne livslange søken. Det er mangfoldige måter å vie oss selv til hellige formål på.
Et Sions folk
Hver gang det blir gjort henvisninger til Skriftene om mennesker som har lært, som et samfunn, å etterleve innvielsesloven helt og fullt, leser vi om et rent og fredelig folk, uten strid og uenighet – et Sions folk. Enoks folk ble et slikt folk. Vi leser i Moses 7:18: «Og Herren kalte sitt folk Sion, for de var av ett hjerte og ett sinn og levde i rettferdighet, og det var ingen fattige blant dem.»
Vi innvier oss ikke ved en enkelt handling. I denne bestrebelsen er de som villig aksepterer kall som Barnestue-leder, småspeiderleder, lærer i morgen-Seminar, patruljefører for speidere eller andre tidkrevende kall i Kirken som ofte blir betraktet som mindre viktige, eksempler på hva innvielse virkelig handler om.
I det lange løp kan det å vie seg selv til hellige formål ganske enkelt bety at vi alltid har en ydmyk holdning og er villige til å ofre alt vi er i stand til på et gitt tidspunkt, mens vi hjelper menneskene rundt oss til å gjøre det samme. Innvielse synes å være en daglig prosess bestående av hengivenhet, ydmykhet, lutring og rensing mens vi følger det eksempel historiens mest hengivne person var – vår Frelser og Forløser, Jesus Kristus.