Jeg vil bli kvitt dem
Jeg var 20 år gammel og hadde det meste av livet vært medlem av mine foreldres kirke. Men i tre år hadde jeg ikke gått i kirken fordi jeg overveiet andre religioner og livssyn, selv om jeg ikke følte at noen av dem var riktige.
En dag da jeg kom hjem til mine foreldre, var min bror og min beste venn der. De fortalte at det hadde vært noen unge kvinner på besøk, og de hadde gitt min bror en bok. Min bror hadde bedt min beste venn være i huset når de kom tilbake. Han ville at han skulle fortelle dem at de ikke skulle komme tilbake igjen.
Men da misjonærene kom, sa vennen min: «Kom tilbake om tre dager, for jeg ønsker å høre diskusjonene.»
Min bror var rasende. Jeg spurte vennen min hva han tenkte, og han sa bare: «De er svært pene, og de snakker så pent om Jesus Kristus.»
«Men jeg vil bli kvitt dem,» svarte jeg arrogant.
Det gikk to uker uten at jeg klarte det. De besøkte nå min bror og min søster og mange av mine venner. De omringet meg på alle kanter, og jeg visste ikke engang hvem som var ansvarlig for det jeg følte som et bakholdsangrep.
Neste uke fortalte min bror meg at to av mine venner allerede var blitt døpt og at en annen skulle bli døpt på søndag. Jeg gikk med på å gå i kirken på søndag bare for å se min venn bli døpt. «Men det er galskap,» sa jeg til meg selv.
Den søndagen traff jeg endelig de to misjonærene som hadde skaffet meg så mange problemer. Etter dåpsmøtet kom de bort til meg, ga meg en Mormons bok og innbød meg til å høre den første diskusjonen. Innvendig protesterte jeg og ropte: «Nei!» Men i det ytre gråt jeg og svarte ja til alle deres forslag.
En uke senere var jeg der igjen og så enda en av mine venner bli døpt. Og søndagen etter gikk min beste venn og jeg også ned i dåpens vann.
Det gikk nesten en måned. Jeg hadde behov for ikke bare å tro, men for å vite helt sikkert at disse tingene var sanne. En søndag bestemte jeg meg for ikke å gå i kirken, men gå et annet sted og be. Jeg satte kursen mot en ås ca. ni km fra byen. Da jeg kom frem, fant jeg et avsondret sted der jeg kunne være i fred. Etter at jeg hadde lest i Mormons bok nesten en time, grunnet og bedt om svar, idet jeg hadde til hensikt å være der til jeg fikk svar, begynte noe merkelig å skje. Jeg ønsket å gå i kirken. Hjertet banket raskt. Dette var svaret.
Nesten mot min egen vilje hev jeg meg på sykkelen, syklet tilbake til byen og til møtehuset så fort jeg kunne. Til min store overraskelse skulle møtene akkurat til å begynne.
Helt siden da har jeg visst at dette er Jesu Kristi sanne evangelium og at dette er hans kirke. Det er det budskapet jeg forkynte som heltidsmisjonær da jeg prøvde å være en slik misjonær som de søstrene jeg ikke kunne bli kvitt.
John Jairo Montoya er medlem av Cartago menighet, Pereira Colombia stav.