Bær vitnesbyrd

AV ELDSTE JAY E. JENSEN

i De sytti

Både hjemme og i Kirken verdsetter jeg mer og mer den kraft som ligger i å bære vitnesbyrd. Få beretninger i Kirkens historie har gjort et sterkere inntrykk på meg enn følgende ord av president Brigham Young (1801-77), som var under innflytelse av et rent vitnesbyrd:

«Om all verdens talenter, takt, visdom og spissfindigheter hadde vært samlet i én person og denne personen var blitt sendt til meg med Mormons bok, og om vedkommende med all verdens veltalenhet hadde erklært at den var sann, og hadde prøvd å bevise det ved sin lærdom og verdslige visdom, ville det for meg ha vært som røk som stiger opp bare for å forsvinne. Men da jeg så en mann uten veltalenhet eller talent for å tale offentlig, som bare kunne si: “Jeg vet, ved Den hellige ånds kraft, at Mormons bok er sann, at Joseph Smith er en Herrens profet,” opplyste Den hellige ånd som strålte ut fra denne personen, min forståelse, og lys, herlighet og udødelighet [ble] åpenbart for meg.»¹

La oss ved hjelp av Skriftene og profetenes ord undersøke hva et vitnesbyrd er og hvordan vi skulle bære det.

Hva et vitnesbyrd er

Et vitnesbyrd blir vanligvis definert som kunnskap eller visshet om en sannhet som en person uttaler ved Den hellige ånds overbevisende kraft. Apostelen Paulus forkynte: «Ingen kan si: Jesus er Herre! – uten i Den Hellige Ånd» (1. Korinterbrev 12:3). Fordi det som hører Gud til, bare gjøres kjent ved Åndens kraft, må det erklæres ved Ånden, og det er å bære vitnesbyrd.

Fordi et vitnesbyrd er personlig, begynner man et vitnesbyrd ofte med pronomenet jeg . (Foreldre, misjonærer og ledere i Kirken kan til tider bruke vi .) Et vitnesbyrd kan identifiseres ved bruken av kraftfulle verb som vite, tro, vitne, erklære, bære vitnesbyrd, bevitne . Ofte er det en erklæring om det du vet, føler, opplever eller tror, som «Vi lyttet, vi skuet, vi beundret!» (Joseph Smith – Historie 1:71, note). Et vitnesbyrd er vanligvis kort, nøyaktig og konsist.

President Boyd K. Packer, fungerende president for De tolv apostlers quorum, har gitt oss følgende innsikt:

«Jeg hadde en erfaring på misjonsmarken som lærte meg mye om vitnesbyrd. Til tross for at alt syntes å være under kontroll, hadde vi ikke den fremgang vi burde ha. Det var ikke så mye det at vi gjorde noe vi ikke burde gjøre, følte jeg, som at vi ikke gjorde noe vi burde gjøre.

Vi holdt en rekke sonekonferanser for å forbedre åndeligheten i misjonen. Istedenfor å planlegge opplæring i hvordan vi skulle gjøre misjonærarbeidet, bestemte vi oss for å ha et vitnesbyrdsmøte. Under den siste konferansen fant jeg løsningen på vårt problem i vitnesbyrdet til en av de ydmyke eldstene. Det var noe som var annerledes i det korte vitnesbyrdet til denne engstelige, nye eldsten. Han sto og snakket i mindre enn et minutt, men av hans uttrykk lærte jeg hva som manglet.

Vitnesbyrdene vi hadde hørt fra alle de andre misjonærene lød omtrent som følger: “Jeg er takknemlig for å være på misjonsmarken. Jeg har lært mye av det. Jeg har en fin ledsager. Jeg har lært så mye av ham. Jeg er takknemlig for mine foreldre. Vi opplevde noe interessant i forrige uke. Vi var ute og banket på dører og …” Så fortalte misjonæren noe de hadde opplevd. Konklusjonen pleide være noe slikt som: “Jeg er takknemlig for å være på misjonsmarken. Jeg har et vitnesbyrd om evangeliet.” Deretter avsluttet de med “i Jesu Kristi navn. Amen.”

Denne unge eldsten var annerledes på en måte. Han var engstelig for å bli stående lenger enn nødvendig og sa ganske enkelt, fort og nervøst: “Jeg vet at Gud lever. Jeg vet at Jesus er Kristus. Jeg vet at vi har en Guds profet til å lede Kirken. I Jesu Kristi navn. Amen.”

Dette var et vitnesbyrd. Det var ikke bare noe han hadde opplevd eller et uttrykk for takknemlighet. Det var en erklæring, et vitneutsagn!

De fleste eldstene hadde sagt “Jeg har et vitnesbyrd”, men de hadde ikke erklært det. Denne unge eldsten hadde med svært få ord gitt sitt vitnesbyrd – direkte, grunnleggende og – som det viste seg – kraftfullt.

Da visste jeg hva som var galt i misjonen. Vi fortalte historier, ga uttrykk for takknemlighet, erkjente at vi hadde vitnesbyrd, men vi bar dem ikke.»²

Det første presidentskap har understreket betydningen av å være kort og konsis når vi bærer vitnesbyrd: «Vi er opptatt av at medlemmer som ønsker å bære vitnesbyrd på faste- og vitnesbyrdsmøter, i enkelte tilfeller ikke får anledning til det. Biskopsrådene oppfordres til å hjelpe alle så de kan lære å uttrykke et kort, inderlig vitnesbyrd om Frelseren, hans læresetninger og gjenopprettelsen, slik at flere medlemmer kan få anledning til å delta.»³

Hva et vitnesbyrd ikke er

Noen ganger kan vi lære mye om et prinsipp ved å fastslå hva det ikke er. Jeg har funnet ut at et vitnesbyrd er:

Ikke en formaning. Personer som står og formaner andre på et faste- og vitnesbyrdsmøte eller til og med prøver å kalle andre til omvendelse, om så med de beste intensjoner, påtar seg myndighet urettmessig og sårer ofte andre og forstyrrer møtets ånd.
Ikke en opplevelse, selv om opplevelser kan illustrere tro og overbevisning.
Ikke et uttrykk for takknemlighet eller kjærlighet, selv om det ofte er på sin plass å ta dette med når vi bærer vitnesbyrd.
Ikke en offentlig bekjennelse.
Ikke en tale om et doktrinært emne, selv om man gjerne kan sitere et skriftsted og så bære vitnesbyrd om det.
Ikke en lang forklaring på hvordan du vet det, men heller hva du vet.
Ikke bare å si ordene «Jeg har et vitnesbyrd». Det er ikke galt å si dette, men forhåpentligvis følger det et uttrykk etter disse ordene om læresetninger, sannheter og prinsipper som du har et vitnesbyrd om.

Bær vitnesbyrd i leksjoner og taler

Etter å ha undervist i en leksjon eller holdt en tale skulle man vanligvis avslutte budskapet med et formelt vitnesbyrd, høydepunktet for alt som har blitt sagt. Heltidsmisjonærer legger ofte inn korte, konsise vitnesbyrd etter hvert hovedprinsipp de underviser i, og avslutter deretter med et vitnesbyrd som oppsummerer hovedprinsippene de har undervist i.

Jeg advarer lærere i klasserommene eller ved talerstolen mot å overdrive når de bærer vitnesbyrd mange ganger i taler og leksjoner. Det er ikke sikkert at medlemmer lytter så oppmerksomt ved Ånden til altfor hyppige vitnesbyrd, og undersøkere kan bli forvirret. Verre er det at de kan oppfatte et vitnesbyrd som et rettslig eller juridisk uttrykk. For å si det enkelt: Vi kan gjøre det som er hellig, til noe alminnelig, og da går virkningen av vårt vitnesbyrd tapt. Herren gir følgende advarsel: «Det som kommer fra det høye, er hellig og må omtales med forsiktighet og ved Åndens tilskyndelse» (L&p 63:64).

Eksempler på vitnesbyrd

Det finnes tallrike eksempler på rent vitnesbyrd i Skriftene. Alma visste at for å vinne sitt folk tilbake måtte han bære et rent vitnesbyrd (se Alma 4:19). Han forteller folket hvordan han vet det (se Alma 5:45-46) og bærer så et rent vitnesbyrd om hva han vet:

«Jeg sier dere at jeg vet selv at alt jeg skal si til dere om det som skal komme, er sant. Og jeg sier dere at jeg vet at Jesus Kristus skal komme, ja, Sønnen, Faderens Enbårne, full av nåde og barmhjertighet og sannhet. Og se, det er han som kommer for å ta bort verdens synder, ja, syndene til enhver som standhaftig tror på hans navn» (Alma 5:48).

Et mektig eksempel på et rent vitnesbyrd finner vi i beretningen om profeten Joseph Smiths og Sidney Rigdons syn om de tre herlighetsgrader:

«Og nå, etter de mange vitnesbyrd som er gitt om ham, er dette vitnesbyrd som vi gir om ham, det siste av dem alle: At han lever!

For vi så ham, ja, ved Guds høyre hånd, og vi hørte røsten bære vitnesbyrd om at han er Faderens Enbårne,

at ved ham og gjennom ham og av ham blir og ble verdener skapt, og deres innbyggere er født sønner og døtre av Gud» (L&p 76:22-24).

Joseph Smith – Historie i Den kostelige perle er utgitt som brosjyre til bruk i misjonærarbeidet og har tittelen Profeten Joseph Smiths vitnesbyrd (32667 170). I den beretningen erklærer profeten enkelt og likefrem: «Jeg hadde sett et syn, det visste jeg, og jeg visste at Gud visste det, og jeg kunne ikke fornekte det, heller ikke våget jeg å gjøre det, i det minste visste jeg at ved å gjøre det, ville jeg krenke Gud og komme under fordømmelse» (Joseph Smith – Historie 1:25).

Vi vet at døperen Johannes bærer et rent vitnesbyrd når han bruker uttrykket vitner om :

«Og jeg, Johannes, vitner om at jeg så hans herlighet, en herlighet som den Enbårne har fra Faderen, full av nåde og sannhet, ja, Sannhetens Ånd som kom og tok bolig i kjødet og tok bolig iblant oss…

Og jeg, Johannes, vitner, og se, himlene ble åpnet og Den Hellige Ånd kom ned over ham i en dues skikkelse og hvilte på ham, og det kom en røst fra himmelen som sa: Dette er min elskede Sønn.

Og jeg, Johannes, vitner om at han mottok en fylde av Faderens herlighet» (L&p 93:11, 15-16).

I noen skriftsteder bærer Faderen eller Sønnen vitnesbyrd. Nephi hørte for eksempel Gud Faderens vitnesbyrd, for Gud erklærte: «Ja, min Elskedes ord er sanne og pålitelige. Den som holder ut til enden, skal bli frelst» (2. Nephi 31:15).

Frelseren vitnet om profeten Joseph Smith og om oversettelsen av Mormons bok: «Han har oversatt boken – ja, den del som jeg har befalt ham – og så sant deres Herre og deres Gud lever, er den sann» (L&p 17:6).

Frelseren vitnet om seg selv: «Jeg er den første og den siste, jeg er han som lever, jeg er han som ble slått i hjel, jeg er deres talsmann hos Faderen» (L&p 110:4).

Jeg verdsetter høyt kraften i et rent vitnesbyrd. Jeg fortsetter å granske min egen måte å bære vitnesbyrd på for at det skal være i harmoni med de riktige prinsipper som Skriftene og profeter i de siste dager lærer oss. Jeg vitner om at en guddommelig kraft ledsager et rent vitnesbyrd som uttales.