En hjort i kjørebanen
For mange år siden kjørte jeg hjem igjen etter å ha kjørt min mann til skolen. Kjøreturen gikk gjennom en fjelldal i Utah.
Jeg hadde med meg vår lille baby, April. Dette var lenge før bilsetenes tid, så April lå inntullet i et teppe på en pute i forsetet med hodet hvilende på leggen min.
For å holde meg våken på denne sene turen sang jeg den siste salmen vi hadde sunget i kirken: «O, bli hos meg, det aften er» ( Salmer, nr. 51). Mens jeg sang, begynte det å regne. Da vi kom til canyonen, gikk regnet over til sne og begynte å legge seg på veien.
Da jeg rundet en sving på den smale tofelts-veien, oppdaget jeg en flokk hjorter rett foran meg. Jeg bremset kraftig, og bilen skled. På høyre side hadde jeg fjellet, og på venstre side gikk det bratt ned til elven. Det var ingen annen vei å kjøre enn rett frem. Med én hånd på rattet og den andre rundt babyen gjorde jeg meg klar til sammenstøtet. Men til min forundring gikk dyrene bare til siden og lot oss passere.
Etter å ha kommet klar av dyreflokken, så jeg i bakspeilet. Flokken hadde ikke blitt stående ubevegelig i lyset fra bilen eller spredt seg – slik dyr vanligvis gjør når de blir skremt. De hadde bare gått litt bakover for å la en liten asfaltboble komme frem. Jeg følte det som om jeg hadde skilt Rødehavet. Jeg jublet de 16 kilometerne hjem og takket Gud for at han hadde «bli[tt] hos meg».
Da jeg kom hjem og gikk ut av bilen, innså jeg hvilken tragedie det kunne ha blitt, men ikke ble. Tårene begynte å strømme. Hvis jeg hadde truffet bare ett dyr, kunne det alene ha forårsaket stor skade på den lille bilen, babyen og meg. Dette skjedde åtte km fra den nærmeste gården, og vi hadde ikke passert noen biler på veien gjennom dalen eller på resten av hjemveien. Jeg gråt av glede med babyen i armene og takket Gud for at han hadde beskyttet oss.
Arlene Housman er medlem av White River menighet, Auburn Washington stav.