Polynesiske perler

AV RICHARD M. ROMNEY

Kirkens tidsskrifter

Troen til de siste-dagers-hellige i Fransk Polynesia vokser, i likhet med perlene som disse øyene er berømte for, lag for lag og blir klarere og vakrere etter som tiden går.

P erler er et produkt av tålmodighet. De utvikler seg lag for lag og oppnår sin glans etter som tiden går. I Fransk Polynesia har troen på det gjengitte evangelium også utviklet seg på en slik måte. Denne veksten begynte i 1844 da de første misjonærene ankom, og generasjon etter generasjon har den gitt håp og mening. I dag utgjør de siste-dagers-hellige åtte prosent av befolkningen – 20 000 medlemmer i 79 forsamlinger. De er kjent for å vise omsorg for hverandre og for menneskene rundt dem. I likhet med perler har de en mild glans. Men når de gjenspeiler det lys som kommer fra Kristus, skinner de virkelig. Her får vi et glimt av noen av disse hellige.

Tubuai – stedet der det begynte

Rett ved siden av veien i den borterste enden av øya Tubuai holder Ronny Harevaa og hans hustru, Sandrine, på å rydde rundt et lite stenmonument. Det er til minne om eldste Addison Pratt, den første siste-dagers-hellige misjonæren som besøkte denne øya 700 km syd for Tahiti. Addison Pratt vokste opp i New Hampshire i USA, men da han var 19, dro han til sjøs. Han dro til det som nå er Hawaii, deretter seilte han i Stillehavet, Atlanterhavet, Karibia og Middelhavet før han giftet seg og slo seg ned i New York. I 1838 sluttet han og hans hustru seg til Kirken. I 1841 befant de seg i Nauvoo, Illinois, sammen med de hellige. I mai 1843 kalte profeten Joseph Smith Addison Pratt til å hjelpe til med å innlede misjonærarbeid i Stillehavet. Den 30. april 1844 kom han og to andre eldster, Noah Rogers og Benjamin Grouard, til Tubuai.

Øyboerne ivret for å ha en misjonær blant seg, og eldste Pratt ble værende. Han begynte å lære tahitisk og å forkynne. Tolken hans, en annen amerikaner, var den første konvertitten. Seks av syv sjømenn på øya ble også døpt og bekreftet. Den 22. juli 1844 – tre år før siste-dagers-hellige pionerer kom til Utah – ble de første polynesiske konvertitter døpt. Innen februar 1845 hadde 60 av de 200 innbyggerne på Tubuai sluttet seg til Kirken. Fra denne begynnelsen og fra eldste Rogers’ og eldste Grouards arbeid på andre øyer spredte Kirken seg utover det som nå er Fransk Polynesia.

I dag er Ronny Harevaa president for Tubuai Australes distrikt, som har 593 medlemmer i fem grener. Mange av medlemmene er hans slektninger, og president Harevaa har lært mye av dem. «Det er en stor arv og historie her,» sier han, «en stor kjærlighet til Kirken og familien.»

«De fleste på Tubuai har lite av materielle ting, men de har alt de trenger for å være lykkelige,» sier Lucien Hoffmann, president for Mahu gren. «Her kan man få frukt fra trærne, grønnsaker fra jorden, og man kan fiske når som helst man ønsker. Og når man ber folk hjelpe de syke eller de som lider nød, er de alltid rede til å hjelpe.»

«Min hustru og jeg valgte å bo på Tubuai for å være i nærheten av våre foreldre,» sier president Harevaa. «Det er et herlig sted å være sammen som familie.» Han har faktisk en bror som bor ved siden av ham, en annen bror som bor i huset bortenfor det, og hans far er en av hans rådgivere. Det er så mange som heter Harevaa på Tubuai at mange omtaler president Harevaa som president Ronny, bare for at det skal være klart.

Foran Mahu møtehus, ett av tre møtehus på Tubuai, peker Sandrine på et monument til som er til minne om Addison Pratt. «Jeg tror eldste Pratt ville være glad for å vite at Kirken fremdeles er sterk her etter over 160 år,» sier hun. Og den vokser fremdeles.

En nylig konvertitt er Johan Bonno, som ble født på Marquesasøyene, den nordligste delen av Fransk Polynesia. Selv om han hadde levd et tøft liv, ble han interessert i det gjengitte evangelium på grunn av en lærer som hadde flyttet til Marquesas fra Tubuai. «Maimiti snakket til meg om den sanne kirke,» forklarer han. «Hun forklarte meg om Mormons bok. Litt etter litt ga jeg avkall på det som var galt i livet mitt. Hun inviterte meg til kirken, og litt etter litt ble livet fylt av gode ting.»

De giftet seg og flyttet til Tubuai. «Min svigerfar inviterte meg til et åpent hus som misjonærene sto for, og der følte jeg stor ro og fred,» forklarer Johan. «Jeg ble fylt av et ønske om å kjenne sannheten. Jeg ba oppriktig angående Joseph Smith. Snart forsto jeg at Herren hadde gjenopprettet Kirken gjennom ham.» Johan ble snart døpt og bekreftet.

I dag forbereder Johan og Maimiti seg til å bli beseglet i Papeete Tahiti tempel. «Å ha templets lys i vårt liv vil være som å bytte ut en 15-watts lyspære med det klareste solskinn,» sier han. Å lære om det gjengitte evangelium krevde at Johan bygget opp et lag av tro. Det samme gjaldt da han skulle gifte seg, flytte til Tubuai og bli medlem av Kirken. Å reise til templet vil nå tilføye enda et lag til perlen som fortsetter å vokse.

Raiatea – en fredens havn

Da 23 år gamle Spencer Moroni Teuiau fikk sitt misjonskall, kunne han ikke holde opp å smile. Etter fire års utsettelser på grunn av en tannbehandling som skulle fullføres, fikk denne unge mannen fra øya Raiatea kallet på fødselsdagen sin. Han husker at han leste høyt uttrykk fra brevet: «det gjengitte evangeliums tjener», «sannhetens talsmann og effektive budbærer», «Frelserens ambassadør» og tenkte: «Oi! Med alle mine svakheter blir jeg nødt til å stole på Herren.»

Men det er noe han er vant til å gjøre. Moroni vokste opp i Kirken. Han er den tredje av seks barn som har reist på heltidsmisjon, og han minnes at han «hadde drømt om å reise på misjon helt siden jeg var liten». Han husker at han lærte utenat misjonærskriftsteder de fire årene han tok Seminar, og at han lyttet når hjemvendte misjonærer snakket om sin misjon. Men han husker også tannlegebesøk, justeringer og år med tannregulering. «Til tider holdt jeg nesten på å gi opp,» sier han. Men med oppmuntring fra familien og sin egen utholdenhet holdt han håpet ved like. I dag virker han trofast i Tahiti Papeete misjon.

For Moroni og andre slike unge siste-dagers-hellige som ham er Kirken på Raiatea en sterk havn. Garry Mou Tham, 16, en tredjegenerasjons siste-dagers-hellig fra Avera menighet, forklarer. «Her,» sier han, «er vi forskjellige fra verden utenfor. Vi har et godt forhold til venner og foreldre. Vi har profetenes læresetninger som minner oss på å holde oss nær vår familie, lese i Skriftene sammen og ha hjemmeaften. Vi vet at Kirken vil ha fremgang, og vi velger å være en del av Herrens store verk.»

Garrys venn Fari Le Bronnec, 14, er enig. Han nevner to ting som beskytter ham mot verden: Seminar og bønn. «Seminar gir deg en åndelig innsprøytning hver morgen,» sier han. «Og bønn kan gi deg en innsprøytning hver gang du ber i tro.» Seminar- og Instituttprogrammet er sterkt i Fransk Polynesia, med til sammen 740 Seminar- og 524 Instituttelever i 2004-2005.

En annen kilde til styrke er det eksemplet som medlemmene er for folk som er interessert i evangeliet. Et slikt eksempel bidro til å bringe Adrien og Greta Teihotaata og deres barn inn i Kirken. Selv om de hadde vært uten religion i mange år, «kom vi til at vi ønsket å forandre på dette», sier søster Teihotaata. «Vi ba Herren veilede oss.» Få dager senere inviterte noen naboer dem til et åpent hus i Uturoa menighet. «Vi bestemte oss for å komme tilbake på søndagen,» minnes bror Teihotaata, «og i kirken ble vi imponert over at alle var involvert – med å undervise, gå i klasser, ta seg av barn. Det virket som de virkelig var glad i hverandre.»

Det var fastesøndag, og «da vitnesbyrdsmøtet begynte, følte vi noe fredfylt som vi aldri hadde følt før – Den hellige ånd. Vi sa: “Dette er noe vi trenger,”» sier søster Teihotaata. Familien kom sammen med misjonærene og fortsatte å lære. Deres eldste sønn sluttet seg ikke til Kirken, men bror og søster Teihotaata og deres fem andre barn ble døpt og bekreftet i 1998. Siden da har det å holde budene, studere Skriftene og reise til templet «styrket oss i vårt vitnesbyrd, og det har også medlemmenes vedvarende eksempel. De har undervist oss og hjulpet oss,» sier søster Teihotaata.

Et annet medlem er ved stavssenteret denne dagen, hun ble døpt i 1956. «Kirken var ikke så godt kjent på Raiatea på den tiden,» sier Harriet Brodien Terooatea. «Det var ikke mange medlemmer, og møtene ble holdt i et lite hus med ett rom til møtesal og ett rom til misjonærene. Men litt etter litt vokste Kirken.» Nesten som en perle.

Tahiti – et sterkt senter

En måte å se hvor langt Kirken har kommet i Fransk Polynesia, er å snakke med rådet for informasjon og samfunnskontakt i Papeete, Tahiti. På et møte nylig mintes de noen betydningsfulle hendelser:

• Kirken i Fransk Polynesia markerte sin 160-årsdag i oktober 2004. Markeringen besto bl.a. av (1) offentlige utstillinger om Kirken, (2) en offentlig fremføring på stadion med dans, sang, kor og multimediapresentasjoner, (3) en idrettsdag med tradisjonelle konkurranser som å bære bananer på en bambusstang og (4) en temakveld med taler av ledere i Kirken og i samfunnet, så vel som et kor av 500 sangere. Mange aktiviteter ble dekket av aviser og riksdekkende fjernsyn.

• Representanter for Kirken har avlagt flere høflighetsvisitter hos myndighetspersoner, og for tiden sitter flere siste-dagers-hellige i nasjonalforsamlingen. Regjeringen har takket for det gode som Kirken utretter, spesielt for dens rolle når det gjelder å undervise om familieverdier.

• Et kor av 400 siste-dagers-hellige sangere opptrådte for en forsamling på 30 000 da den franske president Jacques Chirac besøkte Fransk Polynesia i juli 2003. Dette ble sendt i fjernsyn ikke bare i Fransk Polynesia, men også i Frankrike. Koret fikk mange til å felle tårer da det sang «Han lever, min Forløser stor» ( Salmer, nr. 66) og «Gud vær med deg til vi ses igjen» ( Salmer, nr. 70).

• Papeete Tahiti tempel markerte sin 20-årsdag i oktober 2003. For å markere denne begivenheten utførte medlemmer av Paea Tahiti stav tempelarbeid fra kl. 7 til kl. 21, så alle medlemmer som hadde fått sin begavelse, kunne utføre minst én ordinans.

«Kirken har kommet til skjels år og alder her,» sier Marama Tarati, Kirkens nasjonale leder for informasjon og samfunnskontakt. «Over hele Fransk Polynesia blir den anerkjent som en organisasjon som fremmer det godes sak.» På Tahiti har Kirken vakre møtehus, store forsamlinger av trofaste siste-dagers-hellige og – som den mest skinnende juvel i det hele – templet, et velkjent landemerke i hovedstaden.

Templets lys har trengt inn hos mange. «Før jeg ble medlem av Kirken, visste jeg ikke hva som ville skje med meg etter døden,» forklarer Marguerite Teriinohopua. Hennes familie lærte om Kirken fordi en annen familie ba for å finne dem. Ernest Montrose, nå førsterådgiver i Faaa Tahiti stavspresidentskap, var biskop i Heiri menighet da. Da misjonærene oppfordret medlemmene til å be for å finne undersøkere, «fant jeg ut at vår familie skulle gå foran». De mottok inspirasjon. Biskop Montrose inviterte en medarbeider, Danielson Teriinohopua, og hans familie til en hjemmeaften sammen med misjonærene.

«Samtidig ba vi om å bli ledet til sannheten,» minnes Danielson, som nå er medlem av høyrådet. «Da kvelden var over, fortalte vi dem at vi ønsket å få vite mer – straks.» Biskop Montrose planla et nytt møte til neste kveld, så til kvelden deretter og deretter. Innen få uker ble familien Teriinohopua døpt og bekreftet, og et år senere ble de beseglet i templet. «I dag har jeg svaret på mine spørsmål,» sier Marguerite. «I templet føler jeg stor fred og glede.»

Chanterel Hauata fra Heiri menighet vet også hvilken glede det er å være i templet. Selv om en godartet svulst i hjernen gjorde ham blind for seks år siden, ser han klart i templet. «Det er et sted for klarhet,» forklarer han. «I templet lærer vi om evigheten. Det løfter oss opp over dette jordiske liv.»

Familien Pepe Mariteragi har også følt templets velsignelser. Da de kom sammen i familiens hjem i Paea i oktober 2003, snakket de om Tepahu, Pepes hustru – deres mor og bestemor. «Hun gikk bort for syv måneder siden,» forklarte Lucien, en av hennes sønner, «men vårt hjerte er fremdeles vendt til henne.»

«Det er takket være evangeliet at vi er i stand til å takle slike ting,» sa Jean-Marie, en annen sønn. «Templets velsignelser gjør at vi forstår at vi kan være en evig familie.»

Denne utbredelsen av evangeliet over generasjoner er enda et tegn på Kirkens modenhet og styrke. Biskop Moroni Alvarez i Tavararo menighet og hans hustru, Juanita, snakker om en arv som strekker seg tilbake til hans bestefar. De satte frem Seminar- og Institutt-diplomene til alle sine seks barn og fotografier av alle seks da de var på heltidsmisjon. De snakker om barn som har giftet seg i templet, og barnebarn som blir oppdratt i Kirken. «Vi snakket og studerte og ba sammen og delte våre vitnesbyrd med hverandre,» forklarer biskop Alvarez. «Nå gjør de det samme med sine barn.»

Snakk med Jared Peltzer, 21, fra Matatia menighet, Paea Tahiti stav, idet han forbereder seg til å reise på misjon til Filippinene, så vil du også treffe hans eldre bror Lorenzo, 30, som var på misjon i Fransk Polynesia for flere år siden, og to yngre brødre, Narii, 18, og Hyrum, 14, som planlegger å reise på heltidsmisjon. «Vi har ikke hatt noen misjonærtradisjon i familien før nå,» sier Jared. «Men da Lorenzo reiste, fikk jeg et ønske om å reise, og nå oppmuntrer vi også våre yngre brødre.» Lag på lag fortsetter perlen å vokse.

Takaroa – arvens hjemsted

Hvis man bor på Takaroa, vet man alt om perler. Mange av dem som bor på øya, har sitt levebrød av perledyrking. Noen dyrker muslingene som perlene utvikler seg i. Andre renser skallene, fester muslingene til liner, setter inn perlestartere, henger muslingene i vannet, høster perlene eller lager smykker og souvenirer.

«Vi tar noe vår himmelske Fader har gitt oss og henter frem skjønnheten i det,» forklarer Tahia Brown, som arbeider på en av de mange perlefarmene som finnes på øya. Hun og Marie Teihoarii, begge tidligere presidenter for Hjelpeforeningen på grensplan, elsker å stille ut halsbånd, borddekorasjoner og annet håndverk som siste-dagers-hellige har laget. «Jeg lærte dette av min mor,» forklarer søster Brown. «De fleste søstrene her driver med dette eller et annet håndverk som krever ferdigheter. Vi arbeider for å tjene til mat og for å bruke tiden fornuftig, men også for å lage vakre ting.»

Perler og skjell er ikke det eneste vakre som blir laget her. Søstre som Tera Temahaga vever plantefibre til utsøkte vifter, hatter og kurver, mens andre som Tipapa Mahotu bruker stoff og tråd og syr tepper og puter i sterke farger. Det sies at Addison Pratts hustru, Louisa, var den første som underviste i quilting. Hun kom til øyene i 1850.

Et annet tegn på hvor dyktige håndverkere folket på Takaroa er, er den høyeste bygningen på øya – en vakker hvit kirke som ble påbegynt i 1891. Bygningen er bemerkelsesverdig for den arven den representerer. Den politiske situasjonen i Fransk Polynesia og USA tvang misjonærene til å trekke seg tilbake fra øya i 1852. Først i 1892 kom det misjonærer tilbake. Men da de kom, fant de en forsamling på 100 personer på Takaroa som hadde forblitt trofaste. Og disse siste-dagers-hellige var i ferd med å bygge en stor kirkebygning der de kunne dyrke Gud sammen. Før en måned var gått, hadde misjonærene døpt og bekreftet 33 nye medlemmer, og forsamlingen begynte å vokse igjen.

«I dag presiderer møtehuset over landsbyen, akkurat slik Kirken presiderer over vårt liv,» sier søster Mahotu, 82. Hun sporer sine røtter i Kirken tilbake til sine oldeforeldre. «Møtehuset,» sier hun, «minner oss om den arven våre forfedre har gitt oss. Det minner oss om at vi kan være like trofaste som de var.»

Ved det slektshistoriske senter som holder til i et tilbygg til møtehuset, leder Suzanne Pimati arbeidet for å hedre disse forfedrene. Hun organiserer regelmessig temakvelder og bruker mange timer i telefonen for å oppfordre alle på øya til å delta. «Jeg ivrer for at alle skal finne sine forfedre,» sier hun. Elijahs ånd er sterk på Takaroa. Og med en datamaskin til å hjelpe arbeidet fremover planlegger søster Pimati å få mange navn sendt til templet.

«En gang var 90 prosent av befolkningen på Takaroa siste-dagers-hellige,» forklarer Thierry Teihoarii, president for Takaroa Tuamotu distrikt. I 1950-årene sank befolkningen, men i 1960-årene bragte perleindustrien folk tilbake. I dag er det to grener på Takaroa, med totalt 380 medlemmer av 1000 øyboere. Det er også fire grener med ytterligere 450 medlemmer på naboøyer.

«Vår største utfordring er fremdeles alle som forlater øyene våre,» forklarer president Teihoarii, «spesielt de unge.» Selv om mange unge reiser bort for å gå på internatskoler, blir Seminar og Institutt hovedkilden til utdannelse for dem som blir igjen. «Seminar hjelper dem til ikke å glemme evangeliet,» sier president Teihoarii.

Det samme gjelder det å reise til templet. «Hvert år tar vi turer for å utføre tempelordinanser, og de unge utfører dåp for de døde,» sier president Teihoarii. «Det er til stor oppmuntring for de unge. Det dreier seg ikke bare om å klare å spare nok til turen. De vet at hvis de ønsker å reise til templet, må de være verdige, og det hjelper dem å holde seg sterke.»

Selv om hans kall noen ganger krever at han må reise på besøk til andre øyer, sier president Teihoarii at hans familie har blitt rikelig velsignet. «Det første jeg gjør når jeg kommer hjem, er å fortelle Marie og mine to døtre om medlemmenes tro og vitnesbyrd. Dette er oppbyggende stunder for min familie. Vi føler virkelig at Ånden er med oss.» Hans hustru er enig. «Det er så mye å lære i Kirken,» sier hun, «og også mange velsignelser. Det er givende arbeid som skal gjøres, og når vi gjør det, vil Kirken gå fremover.»

Det er kveld på øya Takaroa. Solen er i ferd med å gå ned. Skyggene blir lange rundt det hvite møtehuset idet de hellige samles – tenåringene til Seminar, søster Pimati for å gjøre slektshistorisk arbeid, president Teihoarii for å ha møte med to grenspresidenter. Det er skumring, en stund med et mildt lys. Et lys som det som skinner fra en perle.