«Mormoner ikke adgang»
Vi hadde nettopp flyttet til en liten landsby hvor det ikke bodde mange medlemmer av Kirken. Den lille grenen var en vennlig, godt sammensveiset gruppe, og vi frydet oss hver sabbatsdag og over anledningen til å gå i kirken. Vår eneste bekymring var våre barn, som hadde få lekekamerater på sin alder i grenen. Min mann og jeg bestemte oss for å finne ut hvordan vi kunne få venner utenfor Kirken så våre barn kunne få nye venner og bli kjent med mennesker fra andre kirkesamfunn.
Men mine håp ble snart knust da en lokal barnegruppe fortalte meg at siden vi var «mormoner», var vi ikke velkomne i deres gruppe. Jeg hadde tilhørt lignende grupper på andre steder hvor det ikke var mange siste-dagers-hellige, og religion hadde aldri tidligere vært noe tema. Jeg forsikret gruppens ledere om at jeg ikke ville prøve å misjonere eller tvinge min religion på noen. Min familie og jeg ønsket bare å få venner og møte nye mennesker. Men de holdt fast på sitt og ville ikke la oss være med.
Jeg bestemte meg for å være hyggelig, Kristus-lignende og vennlig mot folk i denne byen så de kunne se at medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er gode mennesker. Vi begynte å invitere andre barn over til oss for å leke, invitere nabofamilier til middag og snakke med andre i et forsøk på å bli kjent med folk. Jeg leste konferansetaler, artikler i Kirkens tidsskrifter og skriftsteder om fellesskap, vennlighet og tjeneste for andre. Så gikk jeg inn for å praktisere disse prinsippene. Jeg visste at hvis jeg kunne vise menneskene i denne byen hvor vennlige og kjærlige siste-dagers-hellige familier kan være, så ville denne gruppen med tiden komme til å akseptere oss.
Men tiden gikk, og selv om vi ble venner med lederne i denne sosiale gruppen, holdt de fast på sin avgjørelse om at gruppen ikke var for «mormoner».
Jeg bestemte meg da for å fortsette å være hyggelig og vennlig mot menneskene i byen, men også å oppsøke en lignende sosial gruppe i en naboby. Men også der fikk jeg høre at siste-dagers-hellige ikke ble tillatt i deres gruppe. Nå var jeg blitt så frustrert at jeg hadde lyst til å gråte. Hva var i veien med folk i disse to byene? Kunne de ikke se at vi var en vennlig, morsom familie?
Jeg ba om at Ånden måtte lede meg og hjelpe meg å være så vennlig og Kristus-lignende som mulig. Jeg ba om at de som kjente meg, ville føle at vi var gode mennesker. Jeg ba om at de ville oppleve en forandring i hjertet som ville få dem til å akseptere oss. Fremdeles føltes det som mine bønner ikke ble besvart. Uansett hvor hardt jeg prøvde, klarte jeg ikke å gjøre dem mildere stemt.
Så en kveld fikk jeg en telefon som knuste mine håp fullstendig. Gruppens ledere ringte og fortalte meg enda en gang at min familie ikke var velkommen i deres gruppe. De var bekymret over at vi forventet å kunne slutte oss til gruppen i fremtiden fordi vi hadde fått så mange venner på stedet. De kom med noen sårende bemerkninger, og jeg gråt med sønderknust hjerte. Alle middagene, tjenesteprosjektene, småkakene og turene med prating hadde ikke betydd noe for disse menneskene. Hva hadde jeg gjort galt?
Den kvelden ba jeg ydmykt og oppriktig om hjelp til å takle disse som hadde så sterke følelser imot Kirken. Jeg følte at jeg nå var berettiget til deres gunst på grunn av min innsats, og jeg forklarte dette for min Fader i himmelen.
Svaret var sterkere enn noen innskytelse jeg hadde mottatt på lenge: «Følg Kristus.»
Det forvirret meg til å begynne med. «Ja,» tenkte jeg, «men det gjør jeg allerede.» Småkakene, vennskapet, tjenestene – jeg var så Kristus-lignende som jeg kunne. Fremdeles var den eneste innskytelsen jeg fikk: «Følg Kristus.»
Da innså jeg at når min innsats er rettet mot å følge Kristus, blir jeg ikke så mye påvirket av andres meninger. Jeg tjener dem fordi det er riktig og ikke på grunn av hva de skal tenke om meg som siste-dagers-hellig. Jeg er vennlig og hyggelig fordi jeg føler meg vennlig og hyggelig, ikke fordi jeg har en egoistisk grunn til å være vennlig.
«Følg Kristus» har blitt mitt motto hver gang jeg blir plaget av personer som misliker oss på grunn av vår tro. Nå finner jeg glede i å gjøre tjenester for andre uansett hvordan de reagerer på min vennlighet, og jeg blir velsignet for det. Jeg kom ikke til jorden for å vinne andres gunst. Jeg kom hit for å forberede meg til å vende tilbake til min Fader i himmelen, og den eneste måten å komme dit på er å følge Frelseren.