Jeg ga ikke opp
Et år etter min dåp i Argentina i 1963 ble jeg kalt til grenssekretær. En dag kom jeg over noen tomme familiegruppeark og anetavler. Uten noen opplæring begynte jeg å fylle ut arkene med hjelp fra min mor. Hun husket navnene på sine og min fars forfedre, så vel som de viktige datoene i deres liv, tilbake til fjerde generasjon. Hun husket til og med noen i femte generasjon og én i sjette.
Jeg fikk et ønske om å forske videre, og jeg gjorde det nødvendige arbeidet for å bekrefte den informasjonen min mor hadde gitt meg. Da jeg fikk vite formålet med slektshistorisk arbeid, begynte jeg straks å sende navnene på mine avdøde slektninger til templet.
Selv om jeg hadde gjort stor fremgang med min mors linje, strevde jeg med min fars side. Til tross for min innsats var jeg i nesten 25 år ute av stand til å bekrefte fødselsdatoen til min bestefar på farssiden. På vielsesattesten sto det at han var født i Udine i Italia, så jeg skrev ca. 30 brev til den byen og de omkringliggende byene. Ingen av svarene bekreftet det jeg lette etter.
I 1988 åpnet en filial av slektshistorisk bibliotek i Rosario, og jeg ble kalt til bibliotekar. Jeg følte meg nær himmelen, som hadde så mye materiale innen rekkevidde. Jeg leste i timevis, og jeg bestilte mikrofilmer fra mange byer. I Internasjonal genealogisk indeks (IGI) fant jeg navnene på min bestefar og oldefar. Jeg skrev til den byen i Italia hvor de to mennene ble født, og ba om fødselsattestene deres. Sognepresten sendte dem til meg, men opptegnelsene viste at disse mennene ikke var i slekt med meg.
Jeg skrev igjen – og denne gangen spurte jeg om presten hadde informasjon om min bestefar. Han henviste meg til rådhuset, så jeg skrev et brev dit. Mitt hjerte gjorde et hopp av glede da jeg mottok et papir som inneholdt navnene og viktige datoer vedrørende mine besteforeldre, oldeforeldre, tippoldeforeldre og mange andre familiemedlemmer. Dette arket fortalte meg også at min bestefar hadde byttet navn etter at han kom til Argentina, noe som forklarte forvirringen da jeg skulle finne informasjon om ham.
Jeg skrev til byen igjen, og ba dem sende meg det arket som kom foran det de allerede hadde sendt. Det gjorde de, og det inneholdt navnene på ytterligere 27 personer. Jeg fikk utført tempelordinanser for alle disse familiemedlemmene, i visshet om at de virkelig var mine forfedre.
På grunn av storartede opplevelser som disse føler jeg at jeg har blitt rikelig belønnet for min innsats med slektsforskning. Selv om jeg til tider har opplevd skuffelser, har jeg ikke gitt opp. Jeg kan se at min himmelske Fader virkelig har ledet meg i min gransking.
Jeg vet at vår himmelske Fader vil sørge for at alle hans barn får en mulighet til å motta tempelordinanser, enten nå eller i tusenårsriket. Men jeg vet også at våre forfedre som tar imot evangeliet i åndeverdenen, lengter etter at vi skal utføre vårt slektshistoriske arbeid. Hvis vi gjør vårt beste, vil Herren sørge for en utvei for oss.