Hjelp og vær glad
«Du skal vie Sion all din tjeneste» (L&p 24:7).
Jonathon mumlet misfornøyd idet han satte seg inn i bilen ved siden av sin bror, Mike. Han ville være hjemme og spille det nye spillet han hadde fått til fødselsdagen uken før. Men hans mor hadde insistert på at de alle skulle dra til møtehuset og hjelpe til på menighetens dugnad.
«Hvorfor må vi dra dit?» hadde Jonathon spurt sin mor idet han hjalp henne å legge støvsugeren i bilen.
«Det blir gøy,» sa hun smilende. «Dessuten bruker vi alle møtehuset. Det er bare rett og rimelig at vi hjelper til å rydde og gjøre rent en gang iblant.»
Jonathon stirret ut av vinduet og så husene og trærne fly forbi på vei til kirken. Da hans mor svingte inn på kirkens parkeringsplass, ble Jonathon overrasket over å se bror Lawson parkere bilen ved siden av dem.
«Hva gjør bror Lawson her?» undret Jonathon.
Bror Lawson hadde vært veldig syk i det siste på grunn av en sykdom som heter leukemi. Han hadde vært på sykehus i lang tid. Jonathon husket at hans mor og far hadde oppfordret Mike og ham til å be for bror Lawson i sine personlige bønner og i familiebønnene. Bror Lawson hadde ikke vært hjemme fra sykehuset så lenge.
Jonathon hadde alltid likt bror Lawson. Han var eldre enn Jonathons bestefedre, men han tok seg alltid tid til å snakke med Jonathon og spørre ham hvordan det gikk på skolen og med idrettslaget hans. Én gang kom han til og med på en av Jonathons kamper.
Idet Jonathon gikk ut av bilen, vinket bror Lawson og sa: «Hei, Jonathon.» Bror Lawson gikk bak bilen og tok en støvsuger ut av bagasjerommet. Han gikk sakte idet han dyttet støvsugeren inn i kirken.
«Jonathon,» ropte moren hans, «kan du hjelpe meg med denne?» Hun klarte ikke å få støvsugeren ut av bilen.
«Ja, mor,» sa Jonathon. Han hjalp henne å få ut støvsugeren og dyttet den fort over parkeringsplassen.
Hele den kvelden arbeidet Jonathon og Mike side om side med bror Lawson. Flere ganger ble Jonathon sliten og stoppet for å hvile, men han la merke til at bror Lawson fortsatte å arbeide. Og han smilte! «Det er godt å kunne hjelpe til, ikke sant?» sa bror Lawson.
Jonathon følte noe forandre seg innvendig. «Hvis bror Lawson kan være glad mens han hjelper til, så kan jeg det også,» tenkte han. Han begynte å arbeide enda hardere.
«Takk for at du ble med meg,» sa moren på hjemveien.
«Bare hyggelig,» sa Jonathon. «Unnskyld at jeg klaget over at jeg måtte bli med. Jeg visste ikke at man kunne lære så mye av å støvsuge.»