Kom, lytt til en profets røst
Hvordan gi
Fra «Gi med glede», Lys over Norge, des. 1996, 11-14.
Det var en sommerdag. Min mor døde tidlig på ettermiddagen. Min far, min bror og jeg hadde dratt hjem fra sykehuset, bare vi tre. Vi laget oss litt mat, og så snakket vi med besøkende. Det ble sent, det mørknet, og jeg minnes at vi fremdeles ikke hadde tent lys.
Far åpnet døren da det ringte på. Det var tante Catherine og onkel Bill. Jeg kunne se at onkel Bill holdt et glass med kirsebær. Jeg kan fremdeles se for meg de mørkerøde, nesten lilla, kirsebærene og det skinnende gylne lokket på glasset. Han sa: «Kanskje dere vil like disse. Dere har vel ikke spist dessert.»
Det hadde vi ikke. Vi tre satte oss rundt kjøkkenbordet, la noen kirsebær i skåler og spiste dem mens onkel Bill og tante Catherine ryddet og vasket opp.
Så vidt jeg forstår, består det å gi og det å motta en stor gave alltid av tre deler. De følger her, illustrert ved disse kirsebærene vi fikk som gave.
For det første visste jeg at onkel Bill og tante Catherine hadde følt det samme som jeg følte. De må ha følt at vi var for trette til å lage oss ordentlig mat. De må ha følt at en bolle hjemmehermetiserte kirsebær ville få oss til å føle oss som en familie igjen for en stund. Jeg husker ikke hvordan bærene smakte, men jeg husker at det var noen som forsto meg og brydde seg om meg.
For det annet følte jeg at gaven var frivillig. Jeg visste at onkel Bill og tante Catherine selv hadde valgt å ta med seg en gave. Det virket som det gledet dem å gi.
Og for det tredje, gaven var forbundet med et offer. Jeg visste at tante Catherine hadde hermetisert disse bærene til familien sin. De må ha likt kirsebær. Men hun tok denne mulige gleden fra dem og ga dem til meg. Det er offer. Men siden den gang har følgende storartede kjensgjerning gått opp for meg: Onkel Bill og tante Catherine må ha ment at de ville få større glede om jeg fikk kirsebærene enn om de fikk dem.
En fin måte å gi en gave på innebærer tre ting – man føler hva den andre føler, man gir frivillig, og man betrakter offeret som en god handel.
Gud Faderen ga sin Sønn, og Jesus Kristus ga oss forsoningen – gaver av uutgrunnelig dybde og verdi for oss. Jesus ga sin gave utvungent og villig til oss alle. Et av de sikre tegnene på en person som har akseptert den gaven Frelserens forsoning er, er villighet til å gi.