Min bemerkelsesverdige drøm
I en bilulykke for mange år siden fikk jeg en rekke skader, og den verste av dem medførte at jeg ble liggende i koma i tre måneder. Prestedømsvelsignelser, sammen med støtte fra familien, bidro til at jeg frisknet til «på bemerkelsesverdig vis» ifølge en av legene mine.
Hodeskadene mine svekket imidlertid korttidsminnet mitt, og jeg kan ikke lenger huske drømmene mine. Jeg kan ofte våkne og tenke: «Å, jeg drømte,» men i samme øyeblikk glemmer jeg drømmen for alltid.
17 år etter denne ulykken ble jeg kalt til biskop. Under et påfølgende menighetsrådsmøte foreslo Primærs president å kalle et bestemt par til å undervise VDR-klassen. Mine rådgivere og jeg utvekslet overraskede blikk.
Søsteren kom iallfall i kirken, selv om det var uregelmessig, men mannen hadde ikke vært i kirken på mange år. Likevel følte vi alle at de skulle få muligheten til å vurdere kallet.
Natten før jeg snakket med ekteparet, hadde jeg en livaktig drøm. Jeg våknet neste morgen og husket hele drømmen. Den handlet om hva jeg skulle si i intervjuet for at de skulle ta imot kallet. Jeg var sjokkert over at jeg husket min første drøm på 17 år, og i tillegg ga drømmens innhold meg både glede og energi.
Den kvelden hentet min rådgiver meg. I bilen på vei til avtalen sa han: «Biskop, jeg vil la deg stå for snakkingen.» Jeg husker at jeg smilte trygt fordi jeg følte at Herren hadde gitt meg presentasjonen min.
Under intervjuet gjentok jeg drømmen nøyaktig, og ekteparet aksepterte kallet. På vei hjem den kvelden sa min rådgiver: «Jeg føler at jeg nettopp har gått i Mesterens skole.» Jeg smilte igjen, for jeg visste at det var sant – vi hadde begge gått i Mesterens skole.
Ekteparet utførte trofast sine plikter i Primær, og begge ble aktive i menigheten. Et par år senere ble de beseglet i templet.
Til denne dag er den spesielle drømmen den eneste jeg har husket de siste 28 årene. Jeg føler meg sikker på at vår himmelske Fader visste at tiden var inne for dette ekteparet. Dermed inspirerte han Primær-presidenten, og for én natt velsignet han min noe svekkede hukommelse så den fungerte perfekt. Igjen ser jeg at Herren står ved roret i denne Kirken og at «Herrens evige planer skal rulle videre inntil alle hans løfter er oppfylt» (Mormon 8:22).