Alt ordner seg
Oppdatering: Søster Costons siste kontroll, åtte år etter diagnosen, viste intet tegn til kreft.
Jeg hadde tårer i øynene mens jeg kjørte til sykehuset for å ta flere prøver. Jeg hadde fått kreftdiagnosen etter at jeg fødte min datter to år tidligere. Jeg hadde blitt operert og fått behandling, og jeg skulle nå finne ut om behandlingen hadde virket. «Himmelske Fader, jeg har lært mye av dette. Vær så snill å la meg slippe denne prøvelsen. Jeg ønsker å oppdra min datter og en dag reise på misjon sammen med min mann. Vær så snill å helbrede meg.»
Tårene rant nedover kinnene mine. Plutselig gikk bønnen min over til teksten i sangen «Et barns bønn»1. Det var noe som fikk meg til å uttale den høyt.
Be, han er nær.
Tal, han hører.
Du er hans barn,
han vokter deg kjærlig,
hører din bønn.
En overveldende kjærlighet strømmet gjennom meg. Jeg følte at min himmelske Fader kjente meg, brydde seg om meg og lyttet til meg. Jeg følte at alt ville ordne seg.
Jeg fikk resultatene dagen etter. Prøvene viste ingen tegn til kreft. Jeg følte at en tung bør ble løftet av mine skuldre. Dagen etter ringte imidlertid legen og forklarte at selv om de siste prøvene var negative, viste blodprøven at jeg fremdeles hadde betydelig kreftaktivitet. «Hvordan kan det være mulig?» spurte jeg. Hvis dette virkelig foregikk, hvorfor hadde jeg da følt at min himmelske Fader hadde besvart min bønn?
Jeg prøvde å legge tvilen til side da jeg dro tilbake for å ta flere prøver. Disse resultatene viste ikke bare at jeg fremdeles hadde kreft, men også at den hadde spredt seg. Jeg kunne ikke unngå å begynne å lure på det jeg hadde opplevd i bilen. Jeg kunne ikke benekte det jeg hadde følt, men jeg begynte å tvile på min tolkning av det.
Denne nye informasjonen var overveldende og fikk meg til å reflektere alvorlig. Jeg følte at jeg fremdeles hadde noe å lære av denne prøvelsen. Mens jeg grunnet, innså jeg at jeg tilsynelatende hadde gjort alt det som var forventet av en aktiv siste-dagers-hellig, men at jeg ofte gjorde ting av vane istedenfor av oppriktighet. Jeg var ikke på det nivået jeg ønsket å være når det gjaldt min åndelighet. Jeg trengte å gå tilbake til det grunnleggende, så jeg begynte å fokusere på ting som ville føre meg nærmere Jesus Kristus. Jeg trengte hans styrke for å komme gjennom prøvelsene.
Etter hvert som jeg anstrengte meg mer med åndelige ting, vokste min tro på Jesus Kristus og hans plan for meg. Jeg skjønte at det jeg opplevde i bilen på vei til sykehuset, virkelig var et svar på bønn. Jeg erkjenner og godtar dette svaret (at alt vil ordne seg), men jeg forstår også at vår himmelske Fader ikke alltid forteller oss når alt vil bli tatt hånd om. Jeg vil kanskje aldri bli fullstendig helbredet fysisk, men jeg lærer å godta hans vilje. Mitt liv er virkelig i hans hender.
Det har gått syv år siden jeg fikk kreftdiagnosen. Jeg har gjennomgått en rekke operasjoner og behandlinger, men jeg har fremdeles kreft. Likevel går livet videre, og jeg er takk-nemlig for det. Samtidig med mine prøvelser har jeg også fått velsignelser, blant annet en datter nummer to. Men først og fremst finner jeg fremdeles trøst i Herrens svar: «Alt vil ordne seg.»