Et julemirakel
Om vinteren er det virkelig kaldt i Russland Moskva misjon. For en misjonær kan det iblant føles som om dette ikke bare gjelder været, men også folket. De blir innadvendt. Det virker som om alle skynder seg hjem etter jobben. Folk er syke, veiene er forferdelig glatte, og kulden river nådeløst i hver minste lille hudflekk som ikke er tildekket. Smil er et sjeldent syn.
Min ledsager og jeg befant oss i slike omstendigheter vinteren 2005. Vi ønsket å oppmuntre folk ved å gi dem vårt budskap om tro, håp og kjærlighet, men ingen ville lytte. Og for å være ærlig, var ikke mitt humør det aller beste heller. Jeg kunne ikke unngå å føle meg motløs. Dag etter dag vandret vi gjennom de kalde gatene på leting etter mennesker å undervise, mens føttene våre frøs inn til beinet. Til tross for de nedslående omstendighetene, ville vi ikke gi opp. Julen nærmet seg, og vi ville hjelpe folk å føle julens ånd. Men hvordan?
En kveld vi satt på toget på vei hjem, kom en liten gruppe musikere inn i vognen. De spilte vakkert, men til min forbauselse gjorde ikke musikken særlig inntrykk på noen. Det var kanskje en eller to som ga dem noen småpenger, men resten bare stirret ut av de frosne vinduene. Jeg syntes synd på musikerne og ga dem noen få mynter.
Snart kom vi til stasjonen nær leiligheten vår og løp hjem. Så snart jeg hadde lukket ytterdøren, ringte telefonen. Jeg tok den og gjenkjente stemmen til distriktslederen vår. Den dagen skulle vi ha prøvd å komme på ideer til hvordan vi kunne feire julen som misjonærer. Jeg hadde fullstendig glemt det, men jeg ville ikke at han skulle vite det. Idet jeg anstrengte meg for å komme på noe, husket jeg gruppen med musikere og foreslo at distriktet vårt kunne synge julesanger på togene. Jeg kunne akkompagnere dem på fiolin. Til min forbauselse, og kanskje forferdelse, likte distriktslederen ideen. Vi bestemte oss for en dag. «Hva tenkte jeg på?» sa jeg til meg selv, idet jeg husket at tre av misjonærene i distriktet vårt var tonedøve.
Dagen kom, og misjonærene møttes på perrongen. Solen hadde for lengst gått ned, og det var fryktelig kaldt. Føttene mine var allerede følelsesløse. Vi øvde i fem minutter til toget gled sakte inn mot perrongen. Vi var glade for å kunne gå inn på toget og slippe unna den kalde vinden og snøen. Jeg tok fiolinen ut av kassen og holdt en stille bønn om at Gud ville røre ved tilhørernes hjerte.
Da vi kom inn på toget, brydde de fleste av passasjerene seg ikke om oss. Fingrene mine var ikke blitt varme ennå, så da jeg begynte å spille, var lyden fra fiolinen veldig enkel, men veldig gjennomtrengende. Plutselig forandret stemningen i togvognen seg. Det var nesten så man kunne føle noe i luften. Det virket som om passasjerene holdt pusten. De andre misjonærene sluttet seg til meg, og sang teksten til «Stille natt, hellige natt»:
Stille natt, hellige natt!
Fred og ro, himmelsk lys
hyller moder og barnet så tro,
hellig lille, yndig og god.
Hvil i himmelens fred,
hvil i himmelens fred.1
Mens jeg spilte og de andre misjonærene sang, var det ingen i togvognen som sa et ord. Da vi avsluttet salmen, så jeg rundt på ansiktene til passasjerene. Alle så på oss. Tårene rant nedover kinnene til flere kvinner. Det var stille en stund, for ingen ønsket å forstyrre freden. Til slutt utbrøt en mann som sto bakerst i vognen: «De er helgener, ekte helgener!» Alle begynte å klappe.
Da vi gikk gjennom midtgangen, var det mange som ville gi oss penger. Da vi ikke tok imot, ble de enda mer forundret. Jeg hørte en som mumlet: «Sånt skjer bare ikke.» Én mann prøvde til og med å gi oss tusen rubler, og ble sjokkert da vi nektet å ta imot. Isteden tilbød vi ham et distribusjonskort, som han tok imot med glede. Snart begynte andre passasjerer å be om distribusjonskort. De stilte også spørsmål om Kirken og om oss. Det virket som hvor enn vi snudde oss, ble vi møtt av smilende ansikter og varme hilsener. I enden av vognen ønsket vi passasjerene god jul og vinket farvel til våre nye venner.
På den andre siden av døren så vi vantro på hverandre. «Hva var det som nettopp skjedde?» spurte vi. Så, med dobbelt så mye energi, gikk vi gjennom neste dør. Til å begynne med brydde ikke passasjerene seg om oss, men etter at vi hadde fremført salmen, reagerte de på samme mirakuløse måte. Resten av kvelden beveget vi oss gjennom vognene, og opplevde det samme i hver av dem. Jeg hadde aldri tidligere opplevd en slik aksept og kjærlighet.
Da jeg kom hjem den kvelden, innså jeg at jeg hadde opplevd et mirakel tilveiebrakt ved musikk, et budskap om Frelseren og julens ånd. Selv i de kaldeste stunder i vårt liv kan vi bli trøstet av Herrens nærhet. Jeg følte meg rikt velsignet som hadde sett hvor drastisk folk kan forandre seg under Åndens innflytelse. Jeg vil alltid huske og verdsette den kvelden. Måtte Ånden alltid utføre slike mirakler!
Illustrert av Gregg Thorkelson