Den anonyme giveren
«Gud elsker en glad giver» (2. Korinterbrev 9:7).
Jeg elsker alt som hører julen til – lysene, julesangene, tiden sammen med familien – alt vi gjør for å feire Jesu fødsel. Og ikke minst elsker jeg å få gaver. Jeg begynner på ønskelisten min allerede i september.
Ett år var listen nesten like lang som armen min. Og jeg kom stadig på nye ting å tilføye. Jeg gledet meg til å vise den til pappa. «Ja, ja, David, jeg ser hva du ønsker å få til jul,» sa han idet han kikket over den. «Men hva har du tenkt å gi?»
«Jeg lager gaver til deg og mamma på skolen. På fredag skal mamma ta meg med ut og handle for å finne gaver til Shannon og Jon. Jeg har alt planlagt.»
«Hmmm,» var alt pappa sa. Av en eller annen grunn likte han ikke svaret mitt. Jeg likte ikke låten av «hmmm».
På neste familiens hjemmeaften snakket mor og far om det å gi og få og julens sanne betydning. Jeg så ønskelisten min bli stadig kortere. De spurte oss om vi hadde noen ideer om hvordan vi kunne huske å være mer rundhåndet. Shannon vinket ivrig. Min eldre bror Jon og jeg stønnet. Shannons ideer innebar som regel å gjøre ting for andre, som å luke i hagene til naboene.
«La oss velge noen som er ensomme eller trengende og anonymt legge gaver utenfor døren deres,» sa Shannon oppglødd.
«Ingen dårlig idé,» sa Jon. «Det ville vært strengt hemmelig.»
«Dette kan faktisk bli morsomt,» tenkte jeg.
Vi var alle enige om at dette var en god plan. Vi valgte to familier. Den ene var familien Swenson i menigheten vår. Siden bror Swenson hadde begynt å studere igjen, hadde de tilsynelatende aldri nok penger. De hadde mange barn også, som ville elske å få julegaver. Den andre familien var herr og fru Perez, et eldre ektepar som bodde nede i gaten. De virket alltid litt ensomme.
Vi gikk alle ut for å kjøpe gavene. Vi ble enige om å kjøpe dem for noen av pengene vi ville ha brukt på våre egne gaver. Det var greit for meg. Det var så gøy å velge ut leker til de yngre Swenson-guttene. Det virket på en måte som om mine ting ikke var så viktige lenger.
Vi bestemte oss for å gi én gave hver kveld til hver av familiene, fra og med 12 dager før jul. Da den første kvelden kom, kledde jeg meg i svart fra topp til tå, og Jon kjørte meg bort til familien Swensons hus. Jeg la stille den første gaven utenfor døren, ringte på og løp min vei det forteste jeg kunne. Jeg hoppet bak et gjerde akkurat idet et av barna åpnet døren. Jeg kunne høre de forbausede stemmene deres da de oppdaget gaven. Det føltes nesten som om jeg kom til å eksplodere av spenning og glede. Mitt liv som anonym giver hadde begynt.
Ting ble bare bedre – og vanskeligere. Vi måtte dra dit til forskjellige tider hver kveld og iblant om morgenen, for Swenson-barna begynte å kikke av vinduet for å prøve å få øye på oss. Og hver gang jeg snek meg opp til døren til herr og fru Perez, forestilte jeg meg at fru Perez ventet der, klar til å åpne døren, gi meg en klem og si hvor fantastisk jeg var. Det måtte jeg for all del unngå. Å holde det hemmelig var halve moroa.
Det året var imidlertid bare begynnelsen. Julen etter valgte vi en familie hvis datter hadde vært på sykehus 11 ganger det året, og en annen familie hvis mor hadde kreft. Du verden – jeg var ikke klar over at noen mennesker hadde det så vanskelig.
Nå som julen er her igjen, har vi bestemt oss for å hjelpe tre familier. Det vanskeligste er å velge dem. Det virker som om det er så mange som kunne trengt litt oppmuntring til jul.
Og min egen liste? For hvert år har den blitt litt kortere. Jeg er så opptatt med mine anonyme giverplaner at jeg ikke har så mye tid til å tenke på meg selv. Det er gaver å velge og planer å legge.
Men én ting er sikkert – det er kjempefint å gjøre ting for andre. Ingenting slår følelsen jeg får når jeg ser forbauselsen og gleden i ansiktene til menneskene vi hjelper. Å gi har blitt noe av det jeg liker aller best med julen.
Illustrert av Matt Smith; foto: Busath Photography