Rom i herberget
«Rom i herberget» ble første gang trykt i Christmas Treasures (Deseret Book, 1994).
På en frisk og klar vinterdag, kjørte vi i retning misjonshjemmet i Bordeaux i Frankrike. Det var 24. desember 1990, og vi var på vei hjem til jul.
Min kone, Kathy, og jeg, sammen med våre fire barn – Camey, 14, Brandt, 13, Kristen, 10, og Derek, 8 – hadde hatt en minneverdig uke. På grunn av de store avstandene i vår misjon hadde vi ikke samlet misjonærene til julefeiring. Isteden hadde vi reist som familie rundt til alle byene i misjonen og prøvd å skape en følelse av familiehygge, og barna hadde deltatt i en spesiell julefremføring. Familien vår hadde gledet seg sammen med hver av misjonærene over det store privilegium det var å forkynne Jesu Kristi gjengitte evangelium på denne storartede tiden av året.
Den siste dagen hadde vi vært sammen med fire flotte misjonærer. Den store blå minibussen, som nå var full, var også fylt med julens ånd, og julesanger og julefortellinger fikk tiden til å gå fort. Kristen og Derek ble mer og mer oppspilt for hver time som gikk, idet de så frem til overraskelsene som 1. juledagsmorgen ville bringe med seg. Vi kunne nesten lukte kalkunmiddagen som ble tilberedt i misjonshjemmet av et herlig misjonærektepar som ventet på oss. Julestemningen fylte luften.
Det var ikke før sent på ettermiddagen at vi begynte å ane et problem. Store deler av dagen hadde vi hatt problemer med å gire. Vi hadde stoppet for å sjekke nivået på giroljen, men alt så ut til å være i orden. Nå som mørket senket seg og vi fremdeles var to timer unna Bordeaux, sluttet tredje, fjerde og femte gir helt å virke.
Vi humpet oss frem langs landeveien gjennom skogen i andre gir. Det ville være umulig å kjøre til Bordeaux på denne måten, og vi så etter hjelp. Vårt første håp var en storkiosk som var i ferd med å stenge. Jeg spurte etter leiebilfirmaer eller togstasjoner i nærheten. Vi var imidlertid langt fra nærmeste by, og spørsmålene mine fikk liten respons.
Jeg gikk tilbake til bilen. Bekymringen og skuffelsen preget ansiktene til våre yngste barn. Ville de ikke komme hjem til julaften? Ville de måtte tilbringe denne mest spesielle kvelden hele året i en trang minibuss? Ville de, etter å ha gledet misjonærer langt hjemmefra, måtte tilbringe julen langs en fransk landevei langt hjemmefra?
Kristen visste hvem vi kunne henvende oss til, og hun foreslo straks at vi skulle holde en bønn. Som familie hadde vi ofte bedt for de som trengte hjelp – for misjonærene, undersøkerne, Kirkens medlemmer, våre ledere, det franske folk, vår egen familie. Vi bøyde oss i bønn og ba ydmykt om hjelp.
Det var nå blitt mørkt. Bilen sneglet seg fremover i joggetempo gjennom furuskogen. Vi håpet å nå en liten by bare 5 km unna. Snart så vi et lite skilt med en pil som pekte mot Villeneuve-de-Marsan.
Vi hadde kjørt tofeltsveien fra Pau til Bordeaux mange ganger, men vi hadde aldri kjørt av hovedveien og inn til den lille byen Villeneuve-de-Marsan. Idet vi humpet inn i byen, var synet som møtte oss, typisk for mange franske landsbyer. Hjem og små butikker hang sammen tett inntil den smale veien inn til sentrum. Folk hadde lukket skoddene tidlig, og gatene var mørke og folketomme. Lysene i den gamle katolske kirken i sentrum, var det eneste livstegnet, idet de bebudet den tradisjonelle midnattsmessen. Vi rullet forbi kirken, og bilen nølte, og så stanset den. Heldigvis befant vi oss nå utenfor en vakker kro. Lysene var på, og vi anså dette som vår siste sjanse til å få hjelp.
For å unngå å overvelde de som var inne i kroen, ble Kathy, Camey og misjonærene værende i bilen mens jeg tok med meg de tre yngste barna inn. Jeg forklarte situasjonen for den unge kvinnen i resepsjonen. Hun så hvor nedstemt mine barn var, og hun ba oss vente mens hun ringte bestyreren, Francis Darroze.
Camey kom inn for å se hvordan det gikk. Mens vi ventet på Darroze, holdt jeg en stille bønn og takket min himmelske Fader. Vi kom kanskje ikke tilbake til Bordeaux den kvelden, men vår himmelske Fader var så snill å lede oss til en ren kro! Jeg fikk frysninger ved tanken på at vi lett kunne ha måttet tilbringe natten i minibussen i et avsidesliggende område av Frankrike. Jeg kunne se en restaurant i naborommet, og det forbauset meg at den var åpen på julaften. Vi kunne få oss et godt måltid, en varm dusj og en komfortabel seng.
Darroze kom kledd som en tradisjonell fransk kjøkkensjef, med sin dobbeltkneppede kokkefrakk kneppet helt opp til haken. Han var eier av kroen og en betydningsfull mann i lokalsamfunnet. Hans varme øyne og velvillige smil formidlet at han også var en dannet mann.
Jeg fortalte ham om dilemmaet vårt, at vi var 10 i minibussen, og at vi skulle til Bordeaux. Da han la merke til aksenten min, tilføyde jeg at vi var amerikanere, og med én setning fortalte jeg ham hvorfor vi var i Frankrike.
Han prøvde øyeblikkelig å hjelpe oss. Ca. 15 km unna lå en middels stor by hvor togene gikk regelmessig. Han ringte og spurte om neste tog til Bordeaux, men fant ut at det ikke gikk før kl. 10.15 første juledag. Alle leiebilfirmaene i denne større byen var stengt.
Skuffelsen var tydelig i ansiktene til mine små barn. Jeg spurte Darroze om han hadde plass i kroen til familien vår og de fire misjonærene over natten. Selv om vi ikke ville komme oss hjem, var det iallfall en stor velsignelse å ha funnet så passende innkvartering.
Darroze så på barna. Han hadde bare kjent oss i noen få minutter, men hans hjerte var påvirket av det brorskap som krysser alle hav og gjør oss til én familie. Julens ånd fylte hans sjel. «Andersen,» sa han, «naturligvis har jeg rom her som dere kan leie. Men dere vil da ikke tilbringe julaften her i kroen. Barn skulle være hjemme og oppleve spenningen første juledag. Jeg skal låne dere min bil så dere kan komme dere til Bordeaux i kveld.»
Jeg var forundret over hans omtanke. De fleste ville sett på fremmede, særlig utlendinger som oss, med varsomhet. Jeg takket ham, men forklarte at det var 10 av oss, og en liten fransk bil ville ikke være tilstrekkelig.
Han nølte et øyeblikk, ikke for å redusere gaven, men for å utvide den.
«På gården min, ca. 15 km herfra, har jeg en gammel varebil. Jeg bruker den på gården, og den har bare to seter foran. Den går bare i 70 km/t, og jeg vet ikke om varmeapparatet fungerer så bra. Men hvis du vil, kan jeg kjøre deg til gården for å hente den.»
Barna hoppet av glede. Jeg puttet hånden i lommen for å finne penger eller kredittkort. Han ristet straks på hodet og fingeren i misbilligelse.
«Nei,» sa han, «jeg vil ikke ha noe. Du kan komme tilbake med varebilen når du får tid etter jul. Det er julaften. Kjør familien din hjem.»
Litt etter midnatt begynte lysene fra Bordeaux å komme til syne. Barna og misjonærene hadde sovnet bak i bestyrerens varebil. Idet vi kjørte gjennom de kjente gatene på vei hjem, takket Kathy og jeg vår gode himmelske Fader for vårt eget julemirakel. I en situasjon hvor bare han kunne få oss hjem, hadde han hørt våre bønner.
Vi var hjemme på julaften, selv om det var rom i herberget i Villeneuve-de-Marsan.
Illustrert av Richard Bird
Darroze ristet straks på hodet og fingeren i misbilligelse. Julens ånd fylte hans sjel. «Nei,» sa han. «Jeg vil ikke ha noe.»