Budskap fra Det første presidentskap
Den beste julen noensinne
På denne tiden av året hører man julemusikk overalt. Mine tanker går ofte til mitt hjem og tidligere julehøytider når jeg hører noen av mine favorittjulesanger, som for eksempel denne:
Ingen plass kan måle seg med hjemmet
i julen, for uansett
hvor langt man vandrer,
om du vil være lykkelig på en million måter,
i julen, er det ingen plass
som hjem, kjære hjem.1
En forfatter sa: «Jul igjen, det tidspunktet da folk stadig vender tilbake. Den skiller seg ut ved sin mystikk, sin stemning og sin magi. Julen er på en måte uavhengig av tid. Alt som er kjært og varig, fornyer sitt grep om oss. Vi er hjemme igjen.»2
President David O. McKay (1873–1970) erklærte: «Sann lykke kommer bare ved å gjøre andre glad – den praktiske anvendelse av Frelserens lære om å miste sitt liv for å finne det. Kort sagt, julens ånd er Kristi ånd, som får våre hjerter til å gløde av broderlig kjærlighet og vennskap og tilskynder oss til å gjøre gode tjenestegjerninger.
Det er Jesu Kristi evangeliums ånd, og lydighet mot denne vil bringe fred på jorden, fordi det betyr godvilje mot alle mennesker.»3
Det er ved å gi, ikke ved å få, at julens ånd slår ut i full blomst. Fiender blir tilgitt, venner husket og Gud adlydt. Julens ånd opplyser sjelens billedvindu, og vi ser ut på verdens travelhet og blir mer interessert i folk enn ting. Den sanne betydning av «julens ånd» er ensbetydende med «Kristi ånd».
Husk Ham
Når vi har julens ånd, husker vi ham hvis fødsel vi feirer på denne tiden av året. Vi tenker på den første juledagen, som var forutsagt av profeter fra gammelt av. Vi minnes Jesajas ord: «Se, en jomfru skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel» 4 – som betyr: «Med oss er Gud.»
På det amerikanske kontinent sa profetene: «Tiden kommer, og er ikke langt borte, da Herren Den Allmektige … skal bo i et jordisk tabernakel … Han skal bli utsatt for fristelser og smerte … Og han skal kalles Jesus Kristus, Guds Sønn.»5
Så kom den strålende natten da hyrdene hvilte på markene og en Herrens engel viste seg for dem og kunngjorde Frelserens fødsel. Senere reiste vise menn fra Østen til Jerusalem idet de sa: «Hvor er den jødenes konge som er født nå? For vi så hans stjerne i Østen, og er kommet for å tilbe ham …
Da de så stjernen, ble de over all måte glade.
De gikk inn i huset, og fikk se barnet med Maria, dets mor, og de falt ned og tilba det. Så åpnet de sine skrin og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra.»6
Tidene forandrer seg, årene raser forbi, men julen er fortsatt like hellig. I denne strålende evangelieutdelingen i tidenes fylde er våre muligheter til å gi av oss selv ubegrensede, men de er også forgjengelige. Det er hjerter vi kan glede. Det er vennlige ord vi kan si. Det er gaver vi kan gi. Det er gjerninger vi kan gjøre. Det er sjeler vi kan frelse.
En julegave
Tidlig på 1930-tallet ga Margaret Kisilevich og hennes søster Nellie en julegave til sine naboer, familien Kozicki, som ble husket av dem resten av deres liv, og som har blitt et forbilde for deres familier.
Margarets hjem den gangen var Two Hills, Alberta i Canada – et landbrukssamfunn som hovedsakelig besto av ukrainske og polske immigranter som i regelen hadde store familier, og var svært fattige. Det var den store depresjonstiden.
Margarets familie besto av hennes mor og far og deres 15 barn. Margarets mor var arbeidsom og hennes far var foretaksom – og med alle disse barna hadde de en egen arbeidsstyrke. Derfor var hjemmet deres alltid varmt, og til tross for deres beskjedne omstendigheter, var de aldri sultne. Om sommeren dyrket de en enorm kjøkkenhage og lagde surkål, ferskost, rømme og sylteagurk til byttehandel. De avlet dessuten kyllinger, griser og slakteokser. De hadde svært lite penger, men disse varene kunne byttes mot andre varer de ikke kunne produsere selv.
Margarets mor hadde venner som hun hadde reist fra hjemlandet sammen med. Disse vennene hadde en landhandel, og den ble et lager hvor folk kunne legge fra seg overflødige klær, sko osv. Mange av disse tingene ble sendt videre til Margarets familie.
Vintrene i Alberta var kalde, lange og tøffe, og en spesielt kald og vanskelig vinter la Margaret og søsteren Nellie merke til hvor fattige naboene, familien Kozicki, var, hvis gård lå noen kilometer unna. Når faren i familien Kozicki kjørte barna til skolen på sin hjemmelagde slede, gikk han alltid inn på skolen for å varme seg ved ovnen før han dro hjem. Familiens fottøy besto av filler og vadsekker klippet i strimler og tullet rundt ben og føtter, stappet med halm og forbundet med hyssing.
Margaret og Nellie bestemte seg for å invitere familien Kozicki, via barna, på julemiddag. De bestemte seg også for ikke å fortelle noen i familien om invitasjonen.
Juledagsmorgen opprant, og alle i Margarets familie var travelt opptatt med forberedelsene til festmåltidet. Den enorme svinesteiken ble satt i ovnen kvelden før. Kålrullene, smultringene, sviskekakene og spesielt brent sukker var klargjort tidligere. Menyen skulle suppleres med surkål, sylteagurk og grønnsaker. Margaret og Nellie hadde ansvar for å klargjøre de friske grønnsakene, og moren deres spurte stadig hvorfor de skrelte så mange poteter, gulrøtter og rødbeter. Men de bare fortsatte å skrelle.
Faren var den første som la merke til et hestespann og en slede med 13 passasjerer som kom kjørende opp oppkjørselen deres. Som hesteelsker kunne han gjenkjenne et hestespann på lang avstand. Han spurte sin kone: «Hvorfor kommer familien Kozicki hit?» Hun svarte: «Jeg vet ikke.»
Da de kom, hjalp Margarets far herr Kozicki å sette hestene på stallen. Fru Kozicki omfavnet Margarets mor og takket henne for at hun hadde invitert dem til jul. Så gikk alle inn i huset, og festlighetene begynte.
De voksne spiste først, og så ble tallerkenene og bestikket vasket, og barna spiste på skift. Det var et herlig festmåltid, som ble enda bedre ved at det ble delt med noen. Da alle hadde spist, sang de julesanger sammen, og deretter satte de voksne seg ned for å snakke.
Nestekjærlighet i praksis
Margaret og Nellie tok barna med inn på soverommet og hentet frem flere kartonger som sto under sengene med brukte ting de hadde fått fra morens kjøpmannsvenner. Det oppsto et himmelsk kaos med en improvisert moteoppvisning, og alle valgte de klærne og det fottøyet de ønsket. De lagde slikt leven at Margarets far kom for å se hva som foregikk. Da han så hvor lykkelige Kozicki-barna var for sine «nye» klær, smilte han og sa: «Bare fortsett.»
Tidlig på ettermiddagen, før det ble for kaldt og mørkt, sa Margarets familie farvel til sine venner, som dro sin vei velfødde, velkledde og velskodde.
Margaret og Nellie fortalte aldri noen at de inviterte familien Kozicki, og hemmeligheten besto til Margaret Kisilevich Wrights 77. jul i 1998, da hun fortalte det til familien sin for første gang. Hun sa det var hennes beste jul noensinne.
Hvis vi skal oppleve den beste julen noensinne, må vi lytte etter sandalskodde føtter. Vi må strekke oss ut etter Tømrerens hånd. For hvert skritt vi tar i Hans fotspor, legger vi en tvil bak oss og oppnår en sannhet.
Det ble sagt om Jesus fra Nasaret at han «gikk frem i visdom og alder og i velvilje hos Gud og mennesker».7 Er vi innstilt på å gjøre det samme? En linje hellig skrift inneholder en hyllest til vår Herre og Frelser, om hvem det ble sagt: «Han gikk omkring og gjorde vel … fordi Gud var med ham.»8
Min bønn er at vi denne julehøytiden og alle julehøytidene som kommer, må følge i hans fotspor. Da vil hver jul bli den beste julen noensinne.
Kristi fødsel, av Antonio Correggio, © Superstock, kopiering ikke tillatt
Margaret og Nellie hentet frem flere kartonger som sto under sengene med brukte ting de hadde fått fra morens kjøpmannsvenner. Det oppsto et himmelsk kaos, hvor Kozicki-barna valgte de klærne og det fottøyet de ønsket.
Illustrert av Daniel Lewis; t.h.: Vise menn fra Østen, av Harry Anderson, © Syvende-dags adventistkirken, kopiering ikke tillatt; foto: Busath Photography