Forundret over den kjærlighet Jesus tilbyr meg
Fra en tale til tempelarbeidere i Salt Lake tempel 24. november 1985.
En av våre kjæreste salmer begynner med ordene «Jeg står helt forundret».1 Når vi tenker på Kristi liv, blir vi forundret på alle måter. Vi blir forundret over hans førjordiske rolle som den store Jehova, sin Faders utsending, jordens skaper, vokter for hele menneskehetens familie. Vi blir forundret over hans komme til jorden og de omstendigheter som knyttet seg til hans komme.
Vi blir forundret over at han i en alder av bare tolv år allerede var engasjert i sin Faders tjeneste. Vi blir forundret over den formelle begynnelsen på hans virke, hans dåp og åndelige gaver.
Vi står helt forundret over å vite at Jesus kastet ut og beseiret onde krefter overalt hvor han gikk, på samme måte som han fikk lamme til å gå, blinde til å se, døve til å høre, de vaklende til å stå. Når jeg overveier Frelserens virke, undres jeg: «Hvordan gjorde han det?»
Han er tilgivende
Jeg er mest forundret over det øyeblikk da Jesus, som vaklet under sin byrde på vei opp til Golgata, sa: «Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør» (Lukas 23:34).
Hvis det finnes noe øyeblikk hvor jeg virkelig står helt forundret, da er det dette. Når jeg overveier dette at han bar vekten av alle våre synder og tilga dem som naglet ham til korset, spør jeg ikke: «Hvordan gjorde han det?» men «Hvorfor gjorde han det?» Når jeg vurderer mitt liv i forhold til den barmhjertighet han viste i sitt, ser jeg hvordan jeg svikter når det gjelder å gjøre så mye som jeg skulle med hensyn til å følge Mesteren.
For meg er dette en høyere form for forundring. Jeg er selvfølgelig forbløffet over hans evne til å helbrede syke og oppvekke døde, men jeg har hatt litt erfaring selv med å helbrede i begrenset målestokk. Vi er alle mindre redskaper, men vi har sett Herrens mirakler gjentatt i vårt eget liv og i våre egne hjem og med vår egen del av prestedømmet. Men barmhjertighet? Tilgivelse? Forsoning? Forlikelse? Altfor ofte er dette en annen sak.
Hvordan kunne han tilgi dem som pinte ham i det øyeblikket? Med all den smerten, med blodet piplende fra hver pore, tenkte han likevel på andre. Dette er enda et fantastisk bevis på at han virkelig var fullkommen og har til hensikt at vi skal bli det samme. Før han uttalte at fullkommenhet er vårt mål, fremsatte han i Bergprekenen et slags siste krav. Han sa til oss alle: «Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere» (Matteus 5:44).
Dette er noe av det vanskeligste å få til.
Jesus Kristus var den reneste og den eneste fullkomne person som noensinne har levet. Han er den eneste person i hele verden fra Adam av og til denne time som har fortjent tilbedelse og respekt og beundring og kjærlighet, og likevel ble han forfulgt, forlatt og drept. Oppe i alt dette ville han ikke fordømme dem som forfulgte ham.
Han er det fullkomne offer
Da våre første foreldre, Adam og Eva, var blitt jaget ut fra Edens hage, befalte Herren dem å «tilbe Herren sin Gud og … ofre de førstefødte av sin hjord som et offer til Herren» (Moses 5:5). Engelen sa til Adam: «Dette er et bilde på Faderens Enbårnes offer, han som er full av nåde og sannhet» (Moses 5:7).
Ofring var en konstant påminnelse om den ydmykelse og lidelse Sønnen skulle betale for å kjøpe oss fri. Det var en konstant påminnelse om den ydmykhet og nåde og mildhet – ja, den tilgivelse – som skulle prege enhver kristens liv. Av alle disse grunner og enda flere ble førstefødte lam, rene og uten lyte, fullkomne på enhver måte, ofret på stenalterne år etter år og generasjon etter generasjon, idet dette pekte hen på Guds store Lam, hans enbårne Sønn, hans førstefødte, fullkommen og uten lyte.
I vår evangelieutdeling skal vi ta del i nadverden – et symbolsk offer som viser et sønderknust hjerte og en angrende ånd (se L&p 59:8). Når vi deltar i nadverden, lover vi å «alltid minnes ham og holde hans bud … , så hans Ånd alltid kan være hos [oss]» (L&p 20:77).
Symbolene på Herrens offer, på Adams tid eller i vår tid, skal hjelpe oss til å huske på å leve fredsommelig og lydig og barmhjertig. Disse ordinanser skal hjelpe oss til å huske å la Jesu Kristi evangelium komme til uttrykk i vår tålmodige og menneskelige godhet for hverandre, slik han viste det for oss på korset.
Men i århundrenes løp er det alt for få som har benyttet disse ordinanser på riktig måte. Kain var den første som ofret et uakseptabelt offer. Som profeten Joseph Smith bemerket: «Abel bar frem et offer for Gud som ble akseptert: De førstefødte i hjorden. Kain ofret av markens grøde og ble ikke godtatt fordi han … ikke kunne utøve tro i strid med himmelens plan. Den Enbårnes blod må utgytes for å sone for mennesket, for slik var forløsningsplanen, og uten utgytelse av blod ville det ikke være noen tilgivelse. All den stund dette offer ble innstiftet som et symbol slik at mennesket skulle kunne skille ut det store offer som Gud hadde beredt, kunne man ikke utøve tro hvis man ofret et offer i strid med dette, for forløsningen ble ikke kjøpt på denne måten og forsoningens kraft ble heller ikke tilveiebrakt etter denne orden. … Å utgyte et dyrs blod kunne selvfølgelig ikke være til gagn for noe menneske med mindre det ble gjort som en etterligning, som et symbol eller en forklaring på hva som skulle ofres i form av en gave fra Gud selv.»2
Og så skjer det i våre dager at noen, litt i likhet med Kain, drar hjem etter å ha deltatt i nadverden for å krangle med et familiemedlem eller lyve eller snyte eller være sint på en nabo.
Samuel, en profet i Israel, snakket om hvor unyttig det er å ofre et offer uten å ha respekt for meningen med offeret. Da Saul, konge i Israel, hadde trosset Herrens instruksjoner ved å bringe med seg fra amalekittene «det beste av småfeet og storfeet for å ofre det til Herren [sin] Gud,» ropte Samuel: «Har vel Herren like meget behag i brennoffer og slaktoffer som i lydighet mot Herrens ord? Nei, lydighet er bedre enn offer, lydhørhet er bedre enn fettet av værer» (1. Samuelsbok 15:15, 22).
Saul ofret uten å forstå betydningen av sitt offer. Siste-dagers-hellige som trofast går til nadverdsmøtet, men som ikke er mer barmhjertige eller tålmodige eller tilgivende som resultat av dette, stiller omtrent likt. De foretar de bevegelser som hører med til ordinansene uten forståelse for hvorfor disse ordinansene ble innstiftet. Hensiktene er å hjelpe oss å være lydige og milde når vi søker om tilgivelse for våre synder.
Vi minnes Hans offer
For mange år siden forkynte eldste Melvin J. Ballard (1873–1939) at Gud «er en nidkjær Gud – nidkjær for at vi aldri skal ignorere eller glemme eller betrakte som uviktig hans største gave til oss»3 – hans førstefødte Sønns liv.
Hvordan kan vi så forsikre oss om at vi aldri ignorerer eller tilsidesetter eller glemmer hans aller største gave til oss?
Vi gjør det ved å vise at vi har et ønske om tilgivelse for våre synder og at vi er evig takknemlige for den tapreste av alle bønner: «Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.» Vi gjør det ved å slutte opp om arbeidet med å tilgi synder.
«Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov» (Gal. 6:2) [befaler Paulus oss] … Kristi lov, som det er vår plikt å oppfylle, er å bære korset. Min brors byrde som jeg må bære, er ikke bare hans ytre situasjon [og omstendighet], … men helt bokstavelig hans synd. Og den eneste måten å bære denne synd på er å tilgi den … Tilgivelse er den Kristus-lignende lidelse som det er den kristnes plikt å bære.»4
Grunnen til at Kristus sa: «Far, forlat dem,» var at han selv i denne fryktelige time visste at dette var det budskap han hadde kommet fra evigheten for å avlevere. Hele frelsesplanen ville ha gått tapt hvis han hadde glemt at ikke til tross for urettferdighet og brutalitet og uvennlighet og ulydighet, men nettopp på grunn av dette, hadde han kommet for å tilby tilgivelse til menneskeheten. Alle kan være hyggelige og tålmodige og tilgivende på en god dag. En kristen må være hyggelig og tålmodig og tilgivende alle dager.
Er det noen i ditt liv som kanskje trenger tilgivelse? Er det noen i ditt hjem, noen i din familie, noen i nabolaget som har gjort noe urettferdig eller uvennlig eller ukristent? Vi gjør oss alle skyldige i slike overtredelser, så det er sikkert noen som trenger din tilgivelse.
Og vær så snill å ikke spørre om det er rettferdig at den som er blitt fornærmet, skal bære byrden ved å tilgi for overtrederen. Ikke spør om ikke «rettferdigheten» krever at det skal være omvendt. Når det gjelder våre egne synder, ber vi ikke om rettferdighet. Det vi trygler om er barmhjertighet – og det er det vi må være villige til å gi.
Kan vi se den tragiske ironien i ikke å gi andre det vi så sårt trenger selv? Kanskje den høyeste og helligste og reneste handling ville være å si når dere opplever uvennlighet og urettferdighet, at dere virkelig enda mer «elsk[er] deres fiender, velsign[er] dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be[r] for dem som forfølger dere». Det er den krevende vei til fullkommenhet.
Gleden over gjenforening
Jeg husker at jeg for bare noen få år siden var vitne til et opptrinn på Salt Lake internasjonale lufthavn. Akkurat denne dagen gikk jeg av et fly og spaserte inn i terminalen. Jeg forsto straks at en misjonær skulle komme hjem, for flyplassen var full av folk som tydeligvis var venner og slektninger av misjonæren.
Jeg prøvde å plukke ut den nærmeste familien. Det var en far som ikke så ut til å føle seg helt vel i en dress som passet dårlig, og som var noe umoderne. Han så ut til å være en mann som arbeidet med jorden, han var solbrun og hadde store arbeidshender.
Det var en mor som var ganske tynn og så ut som om hun hadde arbeidet svært hardt hele livet. Hun hadde et lommetørkle i hånden – og jeg tror det hadde vært et linlommetørkle en gang, men nå så det ut som silkepapir. Det var nesten revet i stykker i den spenning og forventning som bare mor til en hjemvendende misjonær kan føle.
To eller tre yngre brødre og søstre løp omkring og glemte i stor grad det som foregikk.
Jeg grep meg selv i å lure på hvem som ville være den første til å bryte ut fra velkomstgruppen. Et blikk på morens lommetørkle overbeviste meg om at det sannsynligvis ville være henne.
Mens jeg satt der, så jeg den ventede misjonæren komme. Jeg skjønte det var ham på grunn av de opprømte ropene fra mengden. Han så ut som kaptein Moroni, ren, pen, rank og høy. Uten tvil visste han hvilket offer hans misjon hadde medført for hans far og mor.
Idet han nærmet seg gruppen, var det ganske riktig en som ikke kunne vente lenger. Det var ikke moren, og det var ikke noen av barna. Det var far. Den store, litt klossete, rolige og solbrune kjempen av en mann løp ut og tok sønnen i sine armer.
Misjonæren var kanskje bortimot 1,90 høy, men denne svære faren grep ham, løftet ham opp fra bakken og holdt ham slik lenge, lenge. Han bare holdt ham og sa ingenting. Gutten la begge armene rundt sin far, og de bare holdt hverandre veldig tett. Det virket som om hele evigheten sto stille. Det var som om hele verden var blitt taus av respekt for et slikt hellig øyeblikk.
Og så tenkte jeg på Gud, den evige Fader, som så sin Sønn dra ut for å tjene, for å ofre seg da han ikke behøvde å gjøre det, idet han betalte sine egne utgifter, så å si, det kostet alt han hadde spart hele sitt liv for å gi. I dette kostelige øyeblikk var det ikke vanskelig å forestille seg Faderen si noe beveget til dem som kunne høre: «Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag» (Matteus 3:17). Og det var også mulig å forestille seg at sønnen, som vendte hjem i triumf, sa: «Det er fullbrakt!» (Johannes 19:30). «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» (Lukas 23:46).
Jeg står helt forundret
Selv med min begrensede forestillingsevne kan jeg se for meg den gjenforeningen i himmelen. Og jeg ber om at dere og jeg må få oppleve en slik. Jeg ber om forsoning og tilgivelse, om barmhjertighet og om den kristne vekst og kristne karakter vi må utvikle om vi fullt ut skal glede oss over et slikt øyeblikk.
Jeg står helt forundret over at det til og med for en slik mann som jeg, er en sjanse. Hvis jeg har hørt de «gode nyheter» riktig, er det virkelig en sjanse – for meg og for deg og for enhver som er villig til å fortsette å håpe og forsøke og til å la andre få det samme privilegium.
Jeg undrer på hvorfor han kom fra sin trone ned
og tilbød meg frihet og frelse og evig fred …
Hans blødende hender vil utslette all min gjeld.
Hvis jeg meg omvender, jeg slipper å lide selv.
For dette jeg priser og lover hans store navn,
inntil jeg kan hvile i himmelens trygge havn …
Å, hvilken glede stor for hver sjel som tror!5
De førstefødte lam, rene og uten lyte, fullkomne på enhver måte, ble ofret på stenalterne år etter år, idet dette pekte hen på Guds store Lam, hans enbårne Sønn, hans førstefødte, fullkommen og uten lyte.
Hvordan kan vi så forsikre oss om at vi aldri ignorerer eller tilsidesetter eller glemmer Guds aller største gave til oss? – hans førstefødte Sønns liv? Vi gjør det ved å vise at vi har et ønske om tilgivelse for våre synder og at vi er evig takknemlige for den tapreste av alle bønner: «Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.» Vi gjør det ved å slutte opp om arbeidet med å tilgi.
Skulptur: Dee Jay Bawden; foto av skulptur: Robert D. Talbot, Iconbronze.com
Skulptur: Dee Jay Bawden; foto: Robert D. Talbot, Iconbronze.com
Skulptur: Steven Lloyd Neal; foto: John Luke