Tempelvelsignelser i en familie hvor ikke alle er medlemmer

Av Kay Przybille

Mine tempelbesøk ga meg innsikt som forbedret mitt forhold til min mann, som ikke var medlem av Kirken, og våre barn.

I juni 1986 kjørte jeg min mor til Cardston Alberta tempel så hun kunne motta sin begavelse. Jeg hadde allerede mottatt min begavelse, men min mann, som ikke var medlem, og jeg bodde i en avsidesliggende del av British Columbia, og jeg hadde latt min tempelanbefaling gå ut. Dermed kunne jeg følge min mor til anbefalingsskranken, men ikke lenger. Jeg gikk ut, lente meg mot tempelveggen og gråt.

Etter den opplevelsen bestemte jeg meg for aldri å bli etterlatt utenfor templet igjen. Min mann støttet meg i min beslutning, og jeg var snart i templet så ofte jeg kunne. Der lærte jeg prinsipper som fikk en gjennomgripende innflytelse på mitt eget liv og på forholdet til min familie og mine venner.

Forandringer i mitt liv

Jeg merket først en forandring i min tålmodighet. Jeg hadde prøvd i årevis å få temperamentet mitt under kontroll, uten å lykkes i nevneverdig grad. Men etter hvert som mitt tempelarbeid lærte meg om mitt forhold til min himmelske Fader og andre mennesker, forandret jeg innstilling. Jeg innså at min familie og mine venner var mennesker jeg kjente før jeg kom hit. De var ikke i livet mitt for å hemme eller irritere meg, men for å jobbe med meg så jeg kunne lære livets lærdommer. Jeg utviklet forståelse etter hvert som jeg prøvde å lære det de prøvde å lære meg, og jeg utviklet tålmodighet til å akseptere at de utviklet seg i sitt eget tempo. Jeg innså også at livet ikke var en kamp for å lære andre å bli fullkomne slik at jeg kunne bli lykkelig – det er en lykkelig reise i retning av fullkommenhet sammen med mennesker jeg er glad i.

Den andre forandringen kom i min innstilling til min mann. Før vi giftet oss, hadde jeg bestemt meg for å akseptere ham som familiens overhode og ikke svikte forholdet vårt. Til tross for min beslutning strevde jeg imidlertid med å akseptere hans valg, og noen ganger lot jeg hans vaner påvirke min lykke. I templet lærte jeg at vi sammen hadde potensial til å bli fullkomne evige ledsagere. Fra mitt nye ståsted så jeg at når vi samarbeidet, var vi hele. Våre svake og sterke sider, interesser og talenter utfylte hverandre så godt at vi var sterkere som et lag enn vi var hver for oss.

Etter hvert som jeg lærte å akseptere min manns forskjeller, ble jeg mindre kritisk og utviklet en samarbeidsånd i ekteskapet vårt. Jeg oppdaget at jeg utviklet meg raskere i retning av den personen jeg ønsket å være. Dessuten, når min mann følte mer samarbeid fra meg, ble han mer kjærlig mot meg også.

Det tredje området som trengte forbedring, var å finne tro på at jeg kunne la våre fire barn, som nå er voksne, leve sitt eget liv uten at jeg følte at jeg måtte tvinge dem til å leve på en bestemt måte. Noen av dem var mindre aktive i Kirken, men jeg ønsket likevel å påvirke dem til det bedre uten at det gikk ut over deres handlefrihet. En gang jeg var i templet, skrev jeg navnene deres på bønnelisten og ba lenge og oppriktig for dem. Jeg fikk en gjennomgripende og fredelig forvissning om at alt ville gå bra med dem.

Da jeg senere mediterte over hendelsen, innså jeg at vår himmelske Fader elsket dem enda mer enn meg fordi han forsto dem bedre. Han ønsker å velsigne dem og at de skal vende tilbake til ham, og han vil gi dem muligheter til å lære. Når jeg begynner å bekymre meg nå, husker jeg denne opplevelsen og gjør det jeg kan, i visshet om at Herren vil gjøre resten.

En fjerde forandring i mitt liv kom idet en generell følelse av fred senket seg over meg, delvis på grunn av at mine tempelbesøk ga meg et mer evig perspektiv. Jeg føler meg trygg på at Herren har kontrollen, at det finnes nok ressurser på jorden til at vi kan leve komfortabelt, og at det vil finnes oaser av dyd i ondskapens ørken. Jeg ser ikke lenger på meg selv som alene. Den hellige ånd er min ledsager, og jeg kan snakke med min himmelske Fader i bønn når som helst. Jeg pleide å pines med avgjørelser. Nå søker jeg Åndens tilskyndelser og handler i samsvar med dem når jeg tar mine avgjørelser. Og siden jeg ikke lenger føler behov for å kreve at andre skal leve slik jeg synes de burde, har jeg mer tid og energi til å arbeide på min egen frelse (se Mormon 9:27).

Dette nye perspektivet løftet en tung bør av mine skuldre. Herren mente det da han sa:

«Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler.

For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett» (Matteus 11:29–30).

Velsignelser for familien

Fortsatte tempelbesøk ville vært helt nødvendig for meg, selv om de eneste velsignelsene jeg fikk var min egen fred, trygghet og tålmodighet. Det har imidlertid vært andre opplevelser – mange andre – som har velsignet meg og min familie.

Jeg har begynt med slektsforskning og har hatt mange storartede opplevelser med familiemedlemmer, både i dette liv og på den andre siden av sløret.
I november 1993 giftet vår datter nummer to seg i templet, og jeg kunne være tilstede under beseglingen.
I mai 2006, etter 37 års ekteskap, ble min mann medlem av Kirken. I august 2007 ble han og jeg beseglet, og vår datter nummer to ble beseglet til oss. Vår eldste datter, som ble beseglet til sin mann og datter i november 2006, ble beseglet til oss i august 2008.

Jeg er evig takknemlig til en mor som gikk foran ved å bli døpt da jeg var syv år gammel, og som senere oppmuntret meg til å få tempelanbefaling igjen. Å følge hennes eksempel har gitt meg utallige personlige velsignelser, og disse velsignelsene har i sin tur kommet andre medlemmer av min familie til gode.

I templet lærte jeg at min mann og jeg hadde potensial til å bli fullkomne evige ledsagere. Fra dette nye ståstedet så jeg at vi var sterkere som et lag enn vi var hver for oss.

Fotoillustrasjoner: Craig Dimond; foto av Cardston Alberta tempel: Jed A. Clark