Det lille vi hadde, var nok
Julen nærmet seg, men dette året kom vi ikke til å feire med en overflod av mat og leker. Pappa hadde gått bort, og mamma hadde begynt å motta en liten enkepensjon, i tillegg til en beskjeden bostøtte.
Vi var i stuen i leiligheten vår i Rio de Janeiro i Brasil. Rommet var stille. Så, plutselig, hørte vi en lyd som om det var noen utenfor bygningen.
Jeg reiste meg og kikket ut gjennom persiennene i det vinduet hvor jeg kunne se inngangen til bygningen vår. Jeg så en hjemløs kvinne. Hun hadde noen få poser og fillete klær. Jeg iakttok henne en stund, nysgjerrig på hva hun ville gjøre. Hun åpnet en liten papirpose, tok frem noen få kjeks og begynte å spise dem. Snart åpnet hun en annen liten pose som inneholdt noen få mynter, og begynte å telle dem.
Mitt unge hjerte ble rørt, og med dempet stemme sa jeg til mor: «Det er en gammel dame utenfor. Kom og se.» Mor kikket, og hun ble også rørt. Hun ba meg hente boksen hvor vi hadde litt penger, og uten en lyd gikk hun ut i gangen og slapp sedlene stille ut fra vinduet.
Jeg ble stående i vinduet vårt og så sedlene falle. Den gamle damen så den ene seddelen etter den andre. Hun kikket opp mot vinduene i bygningen for å prøve å finne ut hvor pengene hadde kommet fra. Alle var lukket. Så skjedde noe storartet. Hun kikket opp mot himmelen og strakte ut sine rynkede hender. Så la hun hendene over brystet og takket for den gaven hun hadde mottatt.
Bak persiennene gråt vi av takknemlighet over at det lille vi hadde, var nok til å glede en annen som hadde mindre.