Å tenne håpets lys
For tusenvis av siste-dagers-hellige i Brasil er Det vedvarende utdannelsesfond en livsendrende velsignelse.
Da Dilson Maciel de Castro jr. mistet jobben i São Paulo, flyttet han og hans kone til Recife, en stor havneby i Nordøst-Brasil, slik at de kunne bo sammen med foreldrene hans. Til tross for Dilsons erfaring i telekommunikasjonsbransjen klarte han ikke å finne annet enn strøjobber i Recife.
«Vi hadde det svært vanskelig den gangen,» forteller Dilson. Utfordringene deres gikk fra ille til verre da paret mistet alt de eide i en oversvømmelse.
På dette bunnpunktet møtte Dilson, som hadde virket i Brasil São Paulo syd misjon, eldste Gutenberg Amorim, områdesytti og Institutt-leder, for å snakke om karriere- og utdanningsalternativer. Mens Dilson snakket om sine interesser, fikk han en åndelig tilskyndelse om at han skulle studere medisin. Takket være Kirkens den gang nylig innførte vedvarende utdannelsesfond, gjorde Dilson i 2003 denne tilskyndelsen til et yrke etter en 18 måneder lang sykepleieutdannelse.
«Uten fondet ville det ha vært umulig for meg å ta den utdannelsen jeg trengte,» sier Dilson, som arbeider på et offentlig sykehus i Recife. Hans kone, Alexsandra, ville heller ikke ha fått lån til å betale for den utdannelsen hun trengte for å bli lærer.
«For seks år siden var vi arbeidsløse,» sier Dilson. «Det vedvarende utdannelsesfond var avgjørende for alt vi har oppnådd. Det har forandret vårt liv.»
Et svar fra Herren
Når medlemmer av Kirken i Brasil beskriver Det vedvarende utdannelsesfond, kan de ikke unngå å bruke superlativer: miraculoso, inspirado, maravilhoso. Det er fordi fondet virker slik president Gordon B. Hinckley (1910–2008) forutsa at det ville: «Det vil bli til velsignelse for alle som blir berørt av det – for unge menn og kvinner, for deres fremtidige familier, for Kirken, som vil bli velsignet med deres sterke lokale lederskap», og det vil løfte «tusener ut av fattigdomssumpen og inn i kunnskapens og fremgangens sollys».1
Da president Hinckley kunngjorde programmet, var ledere i Kirken som Paulo R. Grahl, områdeleder for Seminar og Institutt i Brasil, bekymret for utdannelses- og arbeidsmuligheter for brasilianske siste-dagers-hellige – spesielt unge hjemvendte misjonærer.
«Vi hadde imidlertid ingen løsning før Herren åpenbarte for president Hinckley at vi skulle etablere dette storartede fondet,» sier bror Grahl. «Tidligere kom mange av våre unge hjem fra misjon og var ute av stand til å skaffe seg en utdannelse og et yrke. Nå vet de at når de kommer tilbake, finnes fondet der om de trenger det. Det er en stor velsignelse og et stort gode for de unge. Det gir håp.»
Rundt 10 000 siste-dagers-hellige i Brasil er for tiden avhengige av lån fra Det vedvarende utdannelsesfond for å styrke sin utdannelse og i neste instans sine jobbmuligheter. Brasil har en sterk økonomi, og det finnes mange muligheter for folk med utdannelse – spesielt når utdannelsen kombineres med de egenskapene unge mennesker utvikler på misjonsmarken.
Dører åpnes
Eldste Pedro Penha, områdesytti og leder for Recife nord Institutt, sier at hjemvendte misjonærer har de kvalifikasjonene arbeidsgivere ønsker. «Dører åpner seg raskt til arbeidsmuligheter på grunn av deres erfaring, studievaner, utseende og oppførsel,» sier han. «De avanserer raskt, og deres oppførsel trekker folk til Kirken.»
Etter å ha fullført sin misjon i Brasil São Paulo nord misjon i 2002, benyttet Ricardo Aurélio da Silva Fiusa seg av et lån fra Det vedvarende utdannelsesfond til å fullføre en 4-årig utdannelse i bedriftsledelse.
«Fondet har hjulpet meg å bli voksen, forberede meg for arbeid og ekteskap og å tjene mer effektivt i Kirken,» sier Ricardo. I likhet med mange mottakere av lån fra Det vedvarende utdannelsesfond, ble han tilbudt arbeid allerede før han hadde fullført utdannelsen. «Fondet har vært en velsignelse for meg. Jeg er takknemlig for å kunne betale de månedlige avdragene på lånet slik at andre også kan bruke fondet.»
På sin misjon lærte Ricardo å snakke med mennesker, studere hardt og adlyde – egenskaper som har gjort ham til en god student og ansatt.
«Mange av foreleserne mine sa det var noe annerledes med meg som de ikke kunne sette fingeren på,» sier Ricardo, som jobber med logistikk for en bedrift i Port Suape, syd for Recife. «Jeg sa det var på grunn av mine religiøse prinsipper.» Dette svaret har gitt Riccardo mange muligheter til å snakke med sine forelesere og andre om Kirken.
Mauricio A. Araújo, en av de første hjemvendte misjonærene i Brasil som kunne nyte godt av et lån fra Det vedvarende utdannelsesfond, tilføyer: «Med den utvikling jeg har hatt i min karriere, får jeg flere muligheter til å påvirke andre ved mitt eksempel. Iblant sier folk til meg: ”Du er annerledes. Du er trofast mot din kone. Du praktiserer det du snakker om.”Ved å benytte oss av Det vedvarende utdannelsesfond og gjøre vår del, mottar vi velsignelser samtidig som vi velsigner andre.»
Mauricio, som virket i Brasil Rio de Janeiro misjon på slutten av 1990-tallet, har blitt forfremmet en rekke ganger siden han fullførte et kundebehandlingsprogram finansiert av Det vedvarende utdannelsesfond – fra selger til teamleder, bestyrer og styremedlem i et internasjonalt foretak i São Paulo som holder kurs i tidsplanlegging.
«Det vedvarende utdannelsesfond er inspirert av Gud,» sier han. «Fondet var den nøkkelen jeg trengte for å kunne fullføre min utdannelse og komme videre med karrieren.»
En god investering
Selv om Gabriel Salomão Neto ikke er medlem av Kirken, føler han seg likevel velsignet av Det vedvarende utdannelsesfond. «Dette er virkelig en god ting deres kirke gjør,» sier han, idet han snakker for mange arbeidsgivere i Brasil.
Neto, som er daglig leder og medeier i et stort salgsautomat-firma i São Paulo, har grunn til å være takknemlig. Han ble så imponert over kvalifikasjonene til Silvia O. H. Parra, et medlem av Kirken som tok utdannelse i bedriftsledelse ved hjelp av et lån fra Det vedvarende utdannelsesfond, at han ansatte henne som sin utøvende sekretær.
«Vi elsker det arbeidet hun gjør. Hun arbeider hardt og effektivt. Vi har tro på henne, og vi stoler på henne,» sier Neto. «Den investering deres kirke gjorde i henne, har gitt uttelling – både for dere, for henne og for oss.»
Silvia, som er takknemlig for Det vedvarende utdannelsesfond og sitt medlemskap i Kirken, holder engelskkurs for både medlemmer og ikke-medlemmer i sin menighet i São Paulo. «Ettersom jeg har fått hjelp,» sier hun, «ønsker jeg også å gi noe tilbake.»
Slik Silvias suksess viser, er det ikke bare unge menn som benytter seg av Det vedvarende utdannelsesfond i Brasil. Av økonomiske grunner er det også mange siste-dagers-hellige kvinner i Brasil som må søke arbeid.
«De fleste kvinner i Brasil jobber ikke fordi de ønsker seg en ny bil eller dyre klær, men snarere av nødvendighet,» sier Lorival Viana de Aguirra, leder for Kirkens arbeidskontor i Curitiba, syd i Brasil. «De vil at familiene deres skal kunne spise bedre og at barna skal få skikkelige klær og en god utdannelse.»
Større lykke, sterkere vitnesbyrd
Keite de Lima A. Ahmed og Viviana Torres Noguera strevde med å få endene til å møtes, selv om ektemennene deres arbeidet hardt for sine familier. For begge disse var Det vedvarende utdannelsesfond en stor velsignelse.
Mindre aktive medlemmer i Keites familie ga imidlertid utrykk for sin tvil da hun meldte seg på et 18 måneder langt sikkerhetstekniker-program. Men hun gjorde det veldig bra med studiene og ble tilbudt en heltidsstilling på sitt spesialområde i 2007.
«Fondet gjorde mer enn bare å hjelpe meg å skaffe meg utdannelse og arbeid. Det hjalp meg også å få bedre selvfølelse og bli mer sikker på mine evner,» sier Keite, en av de første kvinnene som er ansatt for å gjennomføre sikkerhetsinspeksjoner, opplæring og gjennomføring av prosjekter for et firma i São José dos Pinhais i nærheten av Curitiba. «Dette inspirerte programmet har gjort familien vår lykkeligere og gitt oss sterkere vitnesbyrd,» sier hun.
Keites foreldre og søsken, som ble imponert over hvor bra hun gjorde det, hennes målbevissthet og hvordan Det vedvarende utdannelsesfond velsignet familien hennes, har kommet tilbake til aktivitet i Kirken. «De ble minnet på at Kirken bygger folk opp og hjelper dem å vokse på mange måter – ikke bare åndelig, men også på alle viktige måter som gir et godt liv,» sier hun.
Viviana og mannen, Rafael, flyttet fra Colombia til Manaus, et viktig industrisenter i Nord-Brasil, i 2002 på jakt etter nye økonomiske muligheter. «Bønn, familieråd, veiledning fra prestedømsledere og karrierearbeidsgrupper hjalp oss å finne ut hva vår Fader i himmelen ønsket for oss og ta de rette beslutningene på rett tidspunkt,» sier Viviana, som følte seg tilskyndet til å bruke et lån fra Det vedvarende utdannelsesfond til å studere internasjonal handel.
I 2007 begynte Viviana å jobbe med tilsyn av importhandel for et supermarked i Manaus. Familien trengte den ekstra inntekten, men med et barn underveis ble hun nødt til å si opp. Noen måneder etter at dette barnet – parets fjerde – ble født, ble Viviana tilbudt en stilling som leder for internasjonal handel for et annet selskap. Hun hadde nå lært seg portugisisk, og hennes morsmål, spansk, gjorde henne uvurderlig når selskapet skulle handle med Brasils spanskspråklige naboer.
«Da jeg ble tilbudt jobben, sa jeg: ”Jeg har fire barn. Jeg kan ikke arbeide fra åtte om morgenen til seks om kvelden,”» sier Viviana. «Sjefen fortalte meg at han hadde stor tro på mine evner og sa: ”Jeg trenger en jeg kan stole på. Du kan jobbe hjemme.”Dette overrasket meg.»
Ved hjelp av Internett og en datamaskin arbeider Viviana hjemme mens de eldre barna går på skolen og babyen sover. Bare en gang iblant behøver hun å dra på kontoret.
Rafael tilskriver familiens velsignelser mer enn bare tilfeldigheter. «Velsignelsene vi har mottatt, har kommet etter en rekke beslutninger tatt med bønnens hjelp og handlinger som ble gjort mulig av de redskapene Kirken har gitt oss,» sier han.
Håpets lys
Gilmar Dias da Silva, leder for Det vedvarende utdannelsesfond i Brasil, sier at noen brasilianske siste-dagers-hellige har problemer med å finne arbeid etter fullført utdannelse, «men mesteparten av våre deltakere i Det vedvarende utdannelsesfond gjør det bra i sitt arbeid og forbedrer sitt liv. Fondet er en suksess her.»
Denne suksessen har, for å bruke president Thomas S. Monsons ord, «tent håp i øynene til dem som følte seg dømt til middelmådighet, men som nå øyner en lysere fremtid.»2
Foto: Michael R. Morris
Det vedvarende utdannelsesfonds logo: Beth M. Whittaker
Med hjelp fra Det vedvarende utdannelsesfond gjorde Dilson Maciel de Castro jr. en åndelig tilskyndelse om til et yrke, da han ble sykepleier i Recife i Brasil. Under: Utsikt til Recife fra kolonibyen Olinda.
Ovenfra: Butikkfasader i Largo da Ordem, Curitiba historiske sentrum. Det vedvarende utdannelsesfond var nøkkelen til utdannelse og yrkesavansement for Ricardo Aurélio da Silva Fiusa; Mauricio A. Araújo i et forretningsmøte med Renato A. Romero (venstre) og João B. Moreira (midten), som også er medlemmer av Kirken; og Silvia O. H. Parra, avbildet sammen med Adan Tallmann, områdesekretær for Seminar og Institutt.
Over: Keite de Lima A. Ahmed drøfter sikkerhetsspørsmål med Lorival Viana de Aguirra, leder for Kirkens arbeidskontor i Curitiba. Under: Viviana Torres Noguera arbeider fra sitt hjem i Manaus. Innfelt: Viviana sammen med sin mann Rafael og deres barn.