Vær så snill å redde min far
Det var min far som søkte sannheten og fant misjonærene. De underviste oss i evangeliet, og ikke lenge etterpå ble vi – mine foreldre og fem brødre og søstre – døpt. Våre vitnesbyrd vokste. Vi lærte så mange ting, ikke minst om Frelseren og om familier.
I 1992, mens han var biskop i vår menighet på Filippinene, fikk min far hjerteinfarkt. Han ble i all hast kjørt til sykehuset fra kontoret sitt. Da vi fikk høre at han lå på intensiven, var det et stort sjokk for familien min. Frykten grep oss. Min fars sjanse til å overleve var liten. Mor gråt og ba oss alle om å be.
Jeg glemte helt tiden etter dette – så mange minner strømmet på. Mens tårene rant, knelte jeg ned for å be. Mitt hjerte var så tungt, og det føltes som om brystet mitt skulle eksplodere. Jeg hadde lyst til å skrike for å dempe smerten og fjerne den frykten som grep meg den dagen. Isteden ba jeg ganske enkelt: «Vær så snill å redde min far.» Det var en oppriktig bønn som jeg håpet Gud ville høre.
Den kvelden fikk jeg komme inn på intensiven. Far hadde gått i koma, og min mor og mine søsken og jeg måtte forberede oss på det verste. Det var en smertefull opplevelse for familien. Fremtiden så dyster og usikker ut. Idet jeg stille tok farvel med ham, husket jeg vår første familiens hjemmeaften. Vi hadde sett en av Kirkens filmer, Sammen for evig.
Før jeg la meg den kvelden, vendte min jordiske far fredelig tilbake til sin himmelske Fader.
Min fars død da jeg var 22 år gammel, markerte starten på hundrevis av forandringer i mitt liv. I hans fravær fant jeg ut at jeg var sterkere enn jeg hadde vært klar over. Jeg har gjort mer ut av mitt liv enn jeg kanskje ellers ville ha gjort, fordi jeg ble kastet ut i forandring og vekst.
Da min himmelske Fader ikke oppfylte min bønn, tenkte jeg aldri at han ikke hadde hørt meg. Jeg vet at han lyttet. Han visste nøyaktig hva jeg gjennomgikk. Han visste nøyaktig hva familien vår trengte den gangen, og det var at han ga oss styrke til å overvinne livets utfordringer, styrke til å møte virkeligheten. Han lærte oss å møte våre prøvelser med tro.
Det er mer enn 15 år siden denne vonde dagen. Jeg lærer fremdeles, og jeg vokser fremdeles i evangeliet. Jeg har nå min egen familie, og jeg er så glad for at vi er beseglet i templet. Jeg vil aldri forlate den kurs som min far staket ut for oss.
Gjennom Jesu Kristi forsoning og oppstandelse vet jeg at vår familie en dag vil få være sammen igjen. Jeg har fremdeles langt igjen, men jeg blir glad ved tanken på at jeg vil få se min far igjen når reisen er over.