Budskap fra Det FØRSTE PRESIDENTSKAP
Undervis i den sanne lære
Det har vært krig mellom lys og mørke, mellom godt og ondt, fra før verden ble skapt. Kampen raser fremdeles, og det ser ut til at de såredes antall øker. Alle har vi familiemedlemmer vi er glad i og som blir plaget av ødeleggerens krefter, han som vil gjøre alle Guds barn ulykkelige. Mange av oss har hatt søvnløse netter. Vi har prøvd å tilføre alle de gode krefter vi kan til kreftene som omgir de menneskene som er i fare. Vi har elsket dem. Vi har vært et så godt eksempel vi har kunnet. Vi har tryglet og bedt for dem. En klok profet fortalte oss for lang tid siden om en annen kraft som vi til tider kanskje undervurderer og derfor bruker for lite.
Alma var leder for et folk som var i ferd med å bli ødelagt av blodtørstige fiender. Stilt overfor denne faren kunne han ikke gjøre alt, så han måtte velge. Han kunne ha bygget festningsverker eller rustet folket eller trent opp hærstyrker. Men hans eneste håp om seier lå i å kunne få Guds hjelp, og for å oppnå dette visste han at folket måtte omvende seg. Derfor valgte han å prøve én åndelig ting først: «Og da forkynnelsen av ordet hadde stor tilbøyelighet til å få folket til å gjøre det som var rettferdig – ja, det hadde hatt større innvirkning på folkets sinn enn sverdet eller noe annet som hadde hendt dem – derfor mente Alma det var nødvendig at de skulle prøve Guds ords kraft» (Alma 31:5).
Åpne sinn og hjerter
Guds ord er den lære som Jesus Kristus og hans profeter underviser i. Alma visste at ordene i læren har stor kraft. De kan åpne folks sinn så de ser det åndelige, det som ikke er synlig for det naturlige øye. Og de kan åpne hjertet så det føler kjærlighet til Gud og kjærlighet til sannhet. Frelseren benyttet seg av begge disse kilder til kraft, for å åpne våre øyne og vårt hjerte, i det 18. kapittel av Lære og pakter da han forkynte sin lære til dem han ønsket skulle tjene ham som misjonærer. Mens dere lytter, tenk da på den unge mannen i deres familie som for tiden vakler når det gjelder å forberede seg til misjon. Her hører vi hvordan Mesteren underviste to av sine tjenere, og hvordan dere kan bruke hans lære overfor den unge mannen dere er glad i:
«Og nå, Oliver Cowdery, taler jeg til deg, og også til David Whitmer, og gir en befaling, for se, jeg befaler alle mennesker overalt at de skal omvende seg, og jeg taler til dere som til min apostel Paulus, for dere er kalt med det samme kall som han var kalt med.
«Husk at sjeler er av stor verdi i Guds øyne» (L&p 18:9–10).
Han begynner med å si hvor stor tiltro han har til dem. Deretter trekker han dem til seg ved å si hvor høyt hans Fader og han selv elsker hver sjel. Så går han til fundamentet i sin lære. Han beskriver hvor stor grunn vi har til å elske ham:
«For se, Herren deres Forløser led døden i kjødet, derfor led han alle menneskers smerter så alle mennesker kunne omvende seg og komme til ham.
Og han har stått opp fra de døde så han kunne bringe alle mennesker til seg på omvendelsens betingelser.
Og hvor stor er ikke hans glede over den sjel som omvender seg!» (L&p 18:11–13).
Etter at han har gitt læren om sin misjon for å åpne deres hjerter, gir han dem sin befaling: «Derfor er dere kalt til å rope omvendelse til dette folk» (L&p 18:14).
Til slutt åpner han deres øyne så de kan se forbi sløret. Han fører dem og oss til en fremtidig tilværelse, beskrevet i den store frelsesplanen, hvor vi en dag kan komme. Han forteller oss om strålende forhold som det er verdt å gi alt for å oppnå:
«Og om så skjer at dere skulle arbeide alle deres dager med å rope omvendelse til dette folk og bare bringer én sjel til meg, hvor stor skal ikke deres glede være med ham i min Faders rike!
Og nå, hvis deres glede vil bli stor med én sjel som dere har bragt til meg i min Faders rike, hvor stor skal ikke deres glede bli om dere skulle bringe mange sjeler til meg!» (L&p 18:15–16).
I disse få versene underviser han i læren for å gjøre oss mottagelige for hans kjærlighet. Og han underviser i læren for å åpne våre øyne for åndelige realiteter som er usynlige for alle sinn som ikke er opplyst ved sannhetens Ånd.
Hvordan vi må undervise
Behovet for å åpne øyne og hjerte forteller oss hvordan vi må undervise i læren. Læren får sin kraft når Den hellige ånd bekrefter at den er sann. Vi forbereder dem vi underviser så godt vi kan på å motta de stille tilskyndelsene fra den milde, lave røsten. Det krever i det minste noe tro på Jesus Kristus. Det krever i det minste noe ydmykhet, noe villighet til å underkaste seg Frelserens vilje med oss. Den personen du ønsker å hjelpe, har kanskje lite av begge deler, men du kan anmode vedkommende innstendig om å ønske å tro. Dessuten kan du ha tiltro til en annen av kreftene i læren. Sannheten kan bane vei for seg selv. Ved bare å høre ordene i læren kan troens frø bli sådd i hjertet. Og selv et ørlite frø av tro på Jesus Kristus innbyr Ånden.
Vi har mer kontroll over vår egen forberedelse. Vi fryder oss over Guds ord i Skriftene og studerer de levende profeters ord. Vi faster og ber for å innby Ånden for oss selv og den personen vi ønsker å undervise.
Fordi vi trenger Den hellige ånd, må vi være omhyggelige og forsiktige så vi ikke går utover det å undervise i sann lære. Den hellige ånd er Sannhetens ånd. Hans bekreftelse gis når vi unngår spekulasjon eller personlig tolkning. Det kan være vanskelig å gjøre dette. Du er glad i den du prøver å påvirke. Han eller hun har kanskje ignorert den læren de tidligere har hørt. Det er fristende å prøve noe nytt eller iørefallende. Men vi innbyr Den hellige ånd til å være vår ledsager når vi er nøye med kun å undervise i sann lære.
En av de sikreste fremgangsmåter for å unngå selv det å komme i nærheten av falsk lære er å velge å undervise på en enkel måte. Man oppnår trygghet ved slik enkelhet, og lite tapes. Vi vet det fordi Frelseren har bedt oss undervise små barn i den viktigste læren. Lytt til hans befaling: «Og videre, i den grad foreldre i Sion eller i noen av hennes organiserte staver har barn, og de ikke lærer dem å forstå læren om omvendelse, tro på Kristus den levende Guds Sønn og om dåp og Den Hellige Ånds gave ved håndspåleggelse når de er åtte år gamle, skal synden være på foreldrenes hoder» (L&p 68:25).
Også et barn kan undervises så det forstår Jesu Kristi lære. Det er derfor mulig med Guds hjelp å undervise på en enkel måte om den frelsende lære.
Begynn tidlig
Vi har den største anledning overfor de unge. Den beste tiden å undervise på er tidlig, mens barna fremdeles er immune mot fristelsene fra sin jordiske fiende, og lenge før sannhetens ord blir vanskeligere for dem å høre på grunn av personlige problemer.
Kloke foreldre vil aldri gå glipp av en anledning til å samle barna for å lære om Jesu Kristi lære. Slike stunder er så sjeldne sammenlignet med fiendens anstrengelser. For hver time kraften i læren blir fremlagt for et barn, kan det være hundrevis av timer med budskap og bilder som fornekter eller ignorerer de frelsende sannheter.
Spørsmålet skulle ikke være om vi er for trette til å forberede oss til å undervise i læren, eller om det ikke ville være bedre å knytte et barn nærmere til seg ved bare å ha det moro, eller om ikke barnet begynner å synes at vi preker for mye. Spørsmålet må være: «Det er så liten tid og så få anledninger, hvilke ord i læren kan jeg gi dem som kan styrke dem mot de angrepene på deres tro som helt sikkert vil komme?» De ordene du taler i dag, kan være de ordene de kommer til å huske. Og dagen i dag er snart over.
Årene går, vi underviser i læren som best vi kan, og likevel er det noen som ikke tar det til seg. Dette forårsaker sorg. Men det finnes håp i Skriftenes beretninger om familier. Tenk på Alma den yngre og Enos. I sine tyngste stunder husket de sine fedres ord, ordene i Kristi lære (se Enos 1:1–4; Alma 36:16–19). Det reddet dem. Din undervisning i denne hellige læren vil huskes.
Undervisningens varige virkning
Tvil angående to ting kan snike seg inn i ditt sinn. Du lurer kanskje på om du kjenner læren godt nok til å undervise i den. Og hvis du allerede har forsøkt å undervise i den, kan du undres hvorfor du ikke ser mange gode resultater.
I min egen slekt har vi en beretning om en ung kvinne som hadde mot nok til å begynne å undervise i læren da hun var helt ny konvertitt med lite utdannelse. Det faktum at virkningene av hennes undervisning ikke har tatt slutt, gir meg tålmodighet til å vente på resultatene av min egen innsats.
Mary Bommeli var min oldemor. Jeg har aldri truffet henne. Hennes barnebarn hørte henne fortelle sin historie, og hun skrev den ned.
Mary ble født i 1830. Misjonærene underviste familien hennes i Sveits da hun var 24 år. Hun bodde fremdeles hjemme og vevet og solgte tøy for å hjelpe til med å forsørge familien på den lille gården de hadde. Da familien hørte læren om Jesu Kristi gjengitte evangelium, visste de at dette var sant. De ble døpt. Marys brødre ble kalt på misjon og reiste uten pung eller skreppe. Resten av familien solgte sine eiendeler for å reise til Amerika og samles med de hellige.
De hadde ikke nok penger til at alle kunne dra. Mary meldte seg frivillig til å bli værende igjen, for hun mente hun kunne tjene nok på vevingen sin til å klare seg selv og til å spare til reisen. Hun dro til Berlin og kom til hjemmet til en kvinne som ansatte henne til å veve tøy til familiens klær. Hun bodde på et pikeværelse og satte opp veven sin i familiens oppholdsrom.
På den tiden var det imot loven å forkynne Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Helliges lære i Berlin. Men Mary klarte ikke å holde den gode nyheten for seg selv. Kvinnen i huset og hennes venner samlet seg om veven for å høre den sveitsiske piken undervise. Hun fortalte om vår himmelske Fader og Jesus Kristus som viste seg for Joseph Smith, om besøk av engler og om Mormons bok. Da hun kom til beretningene om Alma, underviste hun i læren om oppstandelsen.
Dette gjorde at hun fikk litt problemer med vevingen. På den tiden var det mange barn som døde svært tidlig. Kvinnene rundt veven hadde mistet barn, noen av dem flere barn. Da Mary fortalte dem sannheten, at små barn var arvinger til det celestiale rike og at disse kvinnene kunne være sammen med dem igjen og med Frelseren og vår himmelske Fader, rant tårer nedover kvinnenes ansikter. Mary gråt også. Alle disse tårene gjorde at stoffet som Mary hadde vevet, ble vått.
Marys undervisning forårsaket et alvorligere problem. Selv om Mary ba kvinnene om ikke å snakke om det hun hadde fortalt dem, gjorde de det. De delte den gledelige læren med sine venner. Så en kveld banket det på døren. Det var politiet. De tok Mary med seg til fengslet. På veien dit spurte hun politimannen hva den dommeren het som hun skulle fremstilles for neste morgen. Hun spurte om han hadde familie. Hun spurte om han var en god far og en god ektemann. Politimannen smilte da han beskrev dommeren som en mann av verden.
I fengslet ba Mary om en blyant og litt papir. Hun skrev et brev til dommeren. Hun skrev om Jesu Kristi oppstandelse slik den beskrives i Mormons bok, om åndeverdenen og om hvor lang tid dommeren ville ha til å tenke over og overveie sitt liv før han skulle stå for den endelige dom. Hun skrev at hun visste han hadde mye å omvende seg fra og som ville knuse hans families hjerte og bringe ham selv stor sorg. Hun skrev hele natten. Om morgenen ba hun politimannen gi brevet til dommeren. Det gjorde han.
Senere ble politimannen kalt inn på dommerens kontor. Brevet Mary hadde skrevet var et ugjendrivelig bevis på at hun forkynte evangeliet og derved brøt loven. Det varte imidlertid ikke lenge før politimannen var tilbake i Marys celle. Han fortalte henne at alle anklagene var frafalt, og at hun var fri til å gå. Hennes undervisning i læren om Jesu Kristi gjengitte evangelium hadde åpnet øyne og hjerter nok til at hun ble kastet i fengsel. Og det at hun forklarte dommeren om læren om omvendelse, gjorde at hun ble kastet ut av fengslet.1
Du former dine etterkommere
Det var flere enn disse kvinnene rundt veven og dommeren som ble grepet av Mary Bommelis undervisning. Min far, hennes barnebarn, snakket til meg om nettene mens han lå for døden. Han snakket om gledelige gjenforeninger som snart skulle oppleves i åndeverdenen. Jeg kunne nesten se det strålende sollyset og smilene på dette paradisiske stedet mens han snakket om det med slik overbevisning.
På et tidspunkt spurte jeg ham om det var noe han måtte omvende seg fra. Han smilte. Han lo litt da han sa: «Nei, Hal, jeg har omvendt meg litt etter litt.» Læren om paradis som Mary Bommeli fortalte disse kvinnene om, var en realitet for hennes barnebarn. Og selv Marys advarsel til dommeren formet min fars liv til noe godt. Mary Bommelis undervisning vil ikke stoppe med dette. Opptegnelsen med hennes ord vil formidle sann lære til generasjoner av hennes familie som ennå ikke er født. Fordi hun trodde at selv en ny konvertitt visste nok om læren til å undervise i den, vil hennes etterkommeres sinn og hjerter være mottagelige, og de vil bli styrket i kampen.
Deres etterkommere vil undervise hverandre i læren fordi dere underviste i den. Læren kan utrette mer enn å åpne sinnet for det åndelige og hjertet for kjærlighet til Gud. Når denne læren bringer glede og fred, har den også kraft til å få mennesker til å tale. I likhet med disse kvinnene i Berlin vil ikke deres etterkommere klare å holde den gode nyheten for seg selv.
Jeg er takknemlig for å leve i en tid da vi og våre familier har det gjengitte evangeliums fylde. Jeg er takknemlig for Frelserens misjon og kjærlighet til oss og for livets ord som han har gitt oss. Jeg ber om at vi må dele disse ordene med dem vi elsker. Jeg bærer vitnesbyrd om at Gud vår Fader lever og elsker alle sine barn. Jesus Kristus er hans enbårne Sønn i kjødet og vår Frelser. Jeg vet at han er oppstått, og jeg vet at vi kan bli vasket rene gjennom lydighet til Jesu Kristi evangeliums lover og ordinanser.
Illustrert av Michael T. Malm
Foto: Christina Smith