Unngå nattarbeid
Da mine høyskolestudier nærmet seg slutten, oppdaget jeg at evangeliets prinsipper hadde velsignet både mitt timelige og mitt åndelige liv.
Selv da jeg var ung kvinne, gikk de fleste av mine kall i Kirken ut på å undervise Primær-barn, og dette påvirket min beslutning om å ta utdannelse i grunnskolepedagogikk. Men valg av hovedfag var ikke den eneste måten Kirkens læresetninger påvirket min utdannelse. Det ble veldig tydelig da studiene nærmet seg slutten.
Det siste prosjektet jeg måtte fullføre, var en avhandling som jeg senere ville måtte forsvare på en muntlig eksamen foran tre sensorer. Sensorene var noen av mine tidligere forelesere.
Da avhandlingen var ferdig, tilbrakte jeg deler av kvelden før den muntlige eksamenen sammen med min kjærestes familie. Da jeg skulle gå, sa moren hans at hun håpet alt ville gå bra, og siterte: «Hvis dere er beredt, skal dere ikke frykte» (L&p 38:30).
Neste dag opprant. En rekke minner strømmet gjennom tankene mine. Jeg husket da jeg hadde bestemt meg for å forlate min hjemby for å ta høyere utdannelse, og jeg husket alle ofrene min familie hadde måttet gjøre for å finansiere den. Jeg kunne ikke skuffe dem. Min avsluttende eksamen måtte gå bra.
Klassekameratene mine ventet også på å få ta sine eksamener. Vi var alle bekymret for de spørsmålene sensorene ville stille, men jeg følte meg trygg fordi jeg hadde bedt om hjelp og fordi jeg visste at Gud visste hvilke anstrengelser jeg hadde gjort for å organisere, gjøre forundersøkelser og skrive avhandlingen min.
Det ble min tur. Etter å ha forklart avhandlingen for sensorpanelet, begynte jeg å svare på spørsmål. Etter å ha stilt flere om de emnene jeg hadde tatt for meg, spurte en av sensorene: «Hvor mye arbeid la du i denne avhandlingen?»
«En hel del,» svarte jeg. «Jeg ga alt jeg hadde fordi jeg ønsket at den skulle være nyskapende.»
«Du jobbet til langt på natt?»
«Nei, jeg pleier ikke å være sent oppe med skolearbeid,» sa jeg. «Jeg planlegger dagen min slik at jeg kan få arbeidet gjort.»
Ansiktene til sensorene bar tydelig preg av forbauselse. Den samme sensoren kommenterte: «Jeg finner det merkelig at du innrømmer at du ikke har vært sent oppe. Vi vet at klassekameratene dine har vært oppe mang en natt.»
En av de andre sensorene sa: «La meg fortelle dere om denne studenten. Hun har tid til alt. Det kan jeg si fordi jeg kjenner henne. Hun har tid til sine studier, sine venner, sin familie, og hun går til og med i kirken.»
«Jaså?» Den andre sensoren ble igjen forbauset. «Hvilken kirke går du i?»
«Jeg er medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.»
«Javisst, jeg vet hvilken kirke det er,» sa den ene.
«Og vi lærer at vi skal legge oss tidlig slik at vi kan være i vigør dagen etter.»
Jeg følte meg trygg og rolig da jeg snakket om evangeliet, selv om jeg ble overrasket over å bli spurt om religion under en akademisk eksamen.
«Avhandlingen din er skrevet med stor innlevelse. Den er fremragende. Jeg antar dette også skyldes de vanene du har lært i kirken din.»
«Ja,» svarte jeg. «Jeg har lært å undervise barn i kirken, og det har virkelig hjulpet meg med utdannelsen.»
«Du var som en fisk i vannet,» spøkte en av sensorene. «Vi håper ikke du vil slutte å gå i kirken, for du er den takk skyldig for de verdinormene du har lært der.»
Så ble jeg bedt om å forlate rommet slik at sensorene kunne ta en avgjørelse. To minutter senere kalte de meg inn igjen.
«Det var ikke vanskelig for oss å bli enige. I lys av din eksemplariske oppførsel, dine fremragende karakterer og avhandlingen du forsvarte i dag, er vi ikke det minste i tvil om at du har bestått, og det med glans. Gratulerer!»
Da jeg fortalte familien min om det, gråt de av glede.
Jeg vitner om at da vår himmelske Fader befalte oss å «gå tidlig til sengs for at dere ikke skal være trette, stå tidlig opp så deres legemer og deres sinn kan være i vigør» (L&p 88:124), gjorde han det fordi han ønsket å velsigne oss. Jeg er takknemlig fordi han har gitt oss evangeliet for å gjøre oss lykkelige på alle områder av livet.
Fotoillustrasjon: Christina Smith