Den gode hyrdes røst
Som gårdbruker i Montana mesteparten av mine 70 år, setter jeg pris på lignelsen om den gode hyrde, som finnes i Johannes 10:1–18, for jeg har opplevd den. Følgende erfaringer var spesielt medvirkende til å virkeliggjøre denne lignelsen.
På Bibelens tid kunne hyrdene bruke stemmen til å kalle på og samle sin flokk blant de mange flokkene som var samlet i sauekveen for natten (se v. 3–4). På samme måte, når jeg forflytter sauene mine, roper jeg ganske enkelt, og de følger etter.
For mange år siden ble min aktive 96 år gamle nabo Alice, som også var sauebonde, syk under lammingen, så jeg tilbød meg å hjelpe henne med lammingen om nettene. Da jeg kom til lammebåsen hennes på min første «nattevakt», hadde de nesten 100 søyene lagt seg fredelig ned for natten. Men idet jeg kom inn, ble de øyeblikkelig oppmerksomme på en fremmed iblant seg. Forskremt søkte de umiddelbart trygghet ved å stimle sammen i hjørnet lengst unna (se v. 5).
Slik fortsatte det gjennom flere netter. Uansett hvor stille jeg kom inn, fikk sauene panikk og flyktet. Jeg snakket beroligende til de nyfødte lammene og søyene mens jeg tok meg av dem. Den femte natten var de ikke lenger urolige mens jeg arbeidet blant dem. De hadde lært å gjenkjenne stemmen min og stole på meg.
En tid senere lovet jeg Alice at jeg skulle gi hennes 10-12 tåtelam flaskene deres. (Et tåtelam er et lam hvis mor er død eller ikke kan produsere nok melk.) Jeg imiterte Alice og ropte på lammene: «Kom, Bæbæ! Kom, Bæbæ!» Jeg regnet med at de sultne lammene skulle flokke seg rundt meg slik de gjorde med henne. Men ikke et eneste lam så mye som lettet på øyelokket. Så kom Alice ut fra kjøkkendøren sin og ropte. Da de hørte hennes stemme, løp de ivrig mot henne og maste om å få melken sin.
Alice og jeg ble fascinert av dette og utførte et eksperiment. Alice sto i min innhegning og imiterte mitt rop: «Kom, lammet! Kom, lammet!» og fikk ikke den minste respons. Men da jeg ropte nøyaktig de samme ordene, ble jeg snart omgitt av sauene mine. Selv om ordene vi brukte til å kalle på sauene, var identiske, brydde de seg ikke om våre ukjente stemmer. Sauene var bare lojale mot sin sanne hyrde (se v. 4).
Johannes 10 skiller mellom en hyrde og en gjeter. En hyrde, som eier sauene, har kjærlig omtanke for deres sikkerhet. En gjeter, derimot, er bare «leiekar» og «har ingen omsorg» (v. 13). Lignelsen forklarer også at mens leiekaren flykter og forlater sine sauer (se v. 12), er hyrden villig til å ofre sitt liv for sauene sine (se v. 11). Dette gjelder ikke minst vår gode hyrde – vår Frelser Jesus Kristus – som kjærlig ga sitt liv for oss (se. v. 15, 17–18).
For meg bekreftet disse opplevelsene et av de viktigste budskapene i lignelsen – nemlig at hvis vi personlig streber etter å kjenne vår gode hyrde og straks gjenkjenne hans røst, unngår vi at vi ved en feiltakelse følger leiekaren. Ved trofast å gi akt på vår gode hyrdes røst – og ingen annen – vil vi bli ledet til evig sikkerhet.
Min Herre er hyrden, av Simon Dewey, gjengitt med tillatelse fra Altus Fine Art, American Fork, Utah