Hva betyr forsoningen for deg?
Fra en tale holdt på Brigham Young Universitys kvinnekonferanse 5. mai 2006.
Forsoningen er ytterst personlig og unikt tilpasset våre egne omstendigheter og situasjoner.
Profeten Joseph Smith sa: «De fundamentale prinsipper i vår religion er apostlenes og profetenes vitnesbyrd om Jesus Kristus, at han døde, ble begravet, oppsto på den tredje dag og fór opp til himmelen; og alt annet som henhører til vår religion, er bare supplement til dette.»1
Disse grunnleggende prinsipper har sitt utspring i Jesu Kristi forsoning. Ordet forsoning «beskriver en ”forening” av dem som har blitt fremmedgjort, og betegner menneskenes forlikelse med Gud. Synd er årsaken til fremmedgjørelsen, og derfor er hensikten med forsoningen å korrigere eller overvinne syndens konsekvenser.»2 Jeg tror at det også er mulig å bli en fremmed for Gud av mange andre grunner enn direkte synd.
Farene for å distansere oss fra vår Fader i himmelen og Frelseren er betydelige og finnes alltid rundt oss. Heldigvis var forsoningen ment for alle disse situasjonene også. Derfor beskrev Jakob, Nephis bror, forsoningen som «altomfattende» (2. Nephi 9:7), eller med andre ord uten begrensninger eller restriksjoner som er pålagt utenfra. Det er derfor forsoningen er så bemerkelsesverdig og så nødvendig. Da er det ikke til å undre seg over at vi ikke bare trenger å sette pris på denne uforlignelige gaven, men også ha en klar forståelse av den.
Jesus Kristus var den eneste som var i stand til å utføre den storslagne forsoningen fordi han var det eneste fullkomne menneske og Gud Faderens enbårne Sønn. Han ble utnevnt til dette ytterst nødvendige arbeidet av sin Fader før verden ble grunnlagt. Hans fullkomne og syndfrie liv, utgytelsen av hans blod, hans lidelse i hagen og på korset, hans frivillige død og hans legemes oppstandelse fra graven muliggjorde en fullstendig forsoning for mennesker i alle generasjoner og til alle tider.
Forsoningen gjør oppstandelsen til en realitet for alle. Når det gjelder våre egne overtredelser og synder, fordrer imidlertid forsoningens betingelser at vi tror på Herren Jesus Kristus, at vi omvender oss og at vi retter oss etter evangeliets lover og ordinanser.
Udødelighet og evig liv
Kanskje det mest siterte vers på våre møter og i vårt forfatterskap er dette storartede, klargjørende og oppsummerende verset i Mose bok: «For se, dette er min gjerning og min herlighet – å tilveiebringe mennesket udødelighet og evig liv» (Moses 1:39).
På grunn av oppstandelsen vil vi alle få udødelighet. På grunn av forsoningen vil de som har tilstrekkelig tro på Herren Jesus Kristus til å påta seg hans navn, som omvender seg og lever i tråd med hans evangelium, som holder sine pakter med ham og hans Fader og som deltar i de frelsende ordinanser som gjøres tilgjengelig for oss på hellige måter og steder, motta og nyte evig liv.
Jeg kan ikke huske at jeg noensinne har møtt noen som har gitt uttrykk for sterk tro på Jesus Kristus, som har vært veldig bekymret for oppstandelsen. Ja, vi kan alle ha spørsmål angående detaljene, men vi forstår at det grunnleggende løftet er altomfattende og sikkert.
Fordi evig liv mottas på visse betingelser og fordrer at vi anstrenger og innretter oss, strever de fleste av oss fra tid til annen, kanskje regelmessig – eller til og med konstant – med spørsmål rundt det å leve slik vi burde. Som eldste David A. Bednar i De tolv apostlers quorum har spurt: «Tror vi feilaktig at vi må foreta reisen fra godt til bedre og bli en hellig helt på egen hånd gjennom ren standhaftighet, viljestyrke og disiplin?»3
Hvis vår frelse bare var et spørsmål om vår egen innsats, ville vi hatt alvorlige problemer fordi ingen av oss er fullkomne eller fullt ut i stand til å innrette oss på alle måter til enhver tid. Hvordan kan vi da få den hjelp vi trenger? Nephi klargjorde dilemmaet i forholdet mellom nåde og gjerninger da han vitnet: «For vi vet at det er ved nåde vi blir frelst etter at vi har gjort alt vi kan» (2. Nephi 25:23).
Veiledning til Skriftene minner oss om at nåde er en guddommelig metode eller kraft som bringer styrke eller hjelp gjennom Jesu Kristi barmhjertighet og kjærlighet, og på grunn av hans forsoning.4 Med andre ord er det gjennom Kristi nåde at vi står opp fra de døde, og det er hans nåde, kjærlighet og forsoning som hjelper oss å utføre de gode gjerninger og gjøre den nødvendige fremgang som ellers ville vært umulig om vi ble overlatt til våre egne evner og ressurser.
Lykke gjennom forsoningen
Blant de mange ting jeg beundrer Nephi for, er hans innstilling. Livet hans var ikke enkelt, særlig sammenlignet med den komfort de fleste av oss tar for gitt i dag. Nephi og hans familie levde i villmarken i mange år før de kom til det lovede land. De gjennomgikk perioder med sult, tørst og fare. Nephi måtte håndtere alvorlige familieproblemer som ble forverret av Laman og Lemuel, og til slutt skilte han og hans tilhengere lag med dem som stilte seg på Laman og Lemuels side.
Midt i alle disse forsakelser og vanskeligheter kunne Nephi si: «Det skjedde at vi levde på en måte som bragte lykke» (2. Nephi 5:27).
Han forsto at det finnes et levemønster som fører til lykke, uavhengig av de vanskeligheter, utfordringer og skuffelser som kommer til oss alle. Han klarte å fokusere på det store bildet av Guds plan for ham og hans folk, og klarte derfor å unngå å bli nedtrykt av sine skuffelser eller over den helt korrekte slutning at livet ikke er rettferdig. Det er ikke rettferdig, men han og hans folk var lykkelige likevel. De forsto at en forsoning ville finne sted, og de hadde tillit til at den ville omfatte dem.
Nephi stilte seg viktige spørsmål som vi også godt kan stille oss selv idet vi overveier hvilken plass Kristi forsoning har i vårt eget liv:
«Og når jeg har sett så store ting, og Herren i sin nedlatenhet mot menneskenes barn har sett til menneskene med så stor barmhjertighet, hvorfor skulle så mitt hjerte gråte og min sjel dvele i sorgens dal og mitt kjød svinne hen og min styrke svekkes på grunn av mine plager?
Og hvorfor skulle jeg hengi meg til synd på grunn av mitt kjød? Ja, hvorfor skulle jeg gi etter for fristelser, så den onde får plass i mitt hjerte for å ødelegge min fred og plage min sjel? Hvorfor er jeg vred på grunn av min fiende?» (2. Nephi 4:26–27).
Etter sin beklagelse besvarte han sine egne spørsmål, idet han visste hvilken innstilling han trengte for å takle sine problemer: «Våkn opp, min sjel! Synk ikke lenger sammen i synd. Fryd deg, mitt hjerte, og gi ikke lenger plass for min sjels fiende. … O Herre, jeg har satt min lit til deg, og jeg vil stole på deg for evig» (2. Nephi 4:28, 34).
Betydde dette at Nephi ikke hadde problemer lenger? Vil det si at han fullt ut forsto alt det som skjedde med ham? Husk svaret han ga til en engel flere år tidligere da han ble stilt et viktig spørsmål angående Kristi forsoning som skulle finne sted i fremtiden: «Jeg vet at [Gud] elsker sine barn, men jeg forstår ikke hva alle ting betyr» (1. Nephi 11:17).
Vi hverken kan eller vil forstå hva alle ting betyr, men vi kan og må vite at Herren elsker sine barn og at vi kan motta et fullt mål av Kristi nåde og forsoning i vårt liv og i våre anstrengelser. Samtidig vet og må vi huske hvor dumt og farlig det er å gi det onde plass i vårt hjerte.
Selv om vi fullt ut forstår og bestemmer oss for å stenge ute alt ondt og den onde fra vårt hjerte og vårt liv, kommer vi til kort fordi vi altfor ofte er «naturlige» menn og kvinner (se Mosiah 3:19). Derfor må vi være takknemlige for og praktisere omvendelsens prinsipp. Selv om vi ofte snakker om vår omvendelse som en hendelse, noe det hender at den er, er det for de fleste av oss en kontinuerlig, livslang prosess.
Selvfølgelig finnes det synder både i form av unnlatelser og begåtte gjerninger som vi øyeblikkelig kan begynne å omvende oss fra. Det finnes visse typer synd og feilgrep som vi kan forsake nå og aldri gjenta. Vi kan for eksempel betale full tiende resten av vårt liv, selv om vi ikke alltid har gjort det før. Men andre dimensjoner i vårt liv fordrer kontinuerlig forbedring og stadig oppmerksomhet, som for eksempel vår åndelighet, nestekjærlighet, følsomhet overfor andre, omtanke for familiemedlemmer og naboer, forståelse av Skriftene, deltakelse i tempelarbeid og kvaliteten av våre personlige bønner.
Vi kan være takknemlige for at Frelseren, som forsto oss bedre enn vi forstår oss selv, innstiftet nadverden slik at vi regelmessig kan fornye våre pakter ved å ta del i de hellige symboler og love å påta oss hans hellige navn og alltid minnes ham og holde hans bud. Når vi følger det mønster som lar oss leve på en måte som bringer lykke, kommer vår omvendelse og våre prestasjoner opp på et høyere nivå, og vår evne til å forstå og verdsette forsoningen vokser.
Omvendelse og lydighet
I ukene før Kirken ble organisert i 1830, mottok profeten Joseph Smith en bemerkelsesverdig åpenbaring som øker vår forståelse av forsoningen fordi det var Frelseren selv som talte og underviste. Han beskrev seg selv som «verdens Forløser» (L&p 19:1), erkjente at han fulgte Faderens vilje, og sa: «Derfor befaler jeg deg å omvende deg og holde de bud som du har mottatt» (L&p 19:13).
Dette enkle mønster for omvendelse og lydighet er grunnlaget for å leve et liv som bringer lykke. Vi vet at det er dette vi trenger å gjøre, selv om vi noen ganger kan glemme hvorfor. Herren minner oss om hvorfor i følgende ord fra den samme åpenbaring:
«For se, jeg, Gud, har lidd dette for alle for at de ikke skulle lide, hvis de ville omvende seg.
Men hvis de ikke vil omvende seg, må de lide likesom jeg.
Hvilken lidelse fikk meg, ja, Gud, den største av alle, til å skjelve av smerte og til å blø fra hver pore og lide, både på legeme og ånd, og ønske at jeg ikke måtte drikke den bitre kalk, og vike tilbake –
men ære være Faderen, jeg drakk og fullendte mine forberedelser for menneskenes barn» (L&p 19:16–19).
Hvilken bemerkelsesverdig lærdom. Jeg er sikker på at ingen av oss kan forestille oss hvor stor og intens Herrens smerte var da han gjennomførte den store forsoning. Jeg tviler på at Joseph Smith den gangen hadde en fullstendig forståelse av Frelserens lidelse, selv om profeten fikk større forståelse gjennom sine egne prøvelser og sin egen tortur i årene som fulgte. Tenk på den korrigerende lærdom som ble gitt av Jesus selv da han ga Joseph trøst og veiledning i de mørke timene i Liberty fengsel. Herren sa den gangen ganske enkelt: «Menneskesønnen har gjennomgått mer enn alt dette. Er du større enn ham?» (L&p 122:8).
Dette spørsmålet til Joseph er også et spørsmål til hver og en av oss i våre personlige og unike anstrengelser og utfordringer. Ingen av oss skulle noensinne være i tvil om det rette svaret.
At Jesus gjennomgikk det han gjorde, ikke fordi han ikke kunne unngå det, men fordi han elsker oss, er virkelig tankevekkende. Jesus elsker og hedrer også sin Fader med en dybde og en lojalitet som vi bare kan drømme om. Hvis vi ønsker å hedre og elske Frelseren til gjengjeld, må vi aldri glemme at han gjorde det han gjorde for oss for at vi skulle slippe å lide like sterkt det som rettferdigheten alene ville ha krevd av oss.
Pisking, forsakelse, mishandling, nagler og ufattelige påkjenninger og lidelser bidro alt sammen til den ulidelige pine som ikke kunne utholdes av noen uten hans krefter og uten hans urokkelige beslutning om å holde stø kurs og tåle alt han måtte bli utsatt for.
Forsoningens utstrekning
Når vi overveier forsoningens utstrekning og Forløserens villighet til å lide for alle våre synder, skulle vi takknemlig erkjenne at sonofferet også omfatter så mye mer! Overvei disse ordene Alma uttalte til det trofaste folket i Gideon nesten et århundre før forsoningen ble gjennomført:
«Og [Jesus] skal gå ut, ha smerter og lidelser og fristelser av alle slag, og dette for at det ord kunne bli oppfylt som sier at han vil påta seg sitt folks smerter og sykdommer.
Og han vil påta seg døden, så han kan løse dødens bånd som binder hans folk. Og han vil påta seg deres skrøpeligheter, så hans indre kan fylles med barmhjertighet i kjødet, så han i kjødet kan vite hvordan han skal hjelpe sitt folk i forhold til deres skrøpeligheter.
Nå vet Ånden alle ting, likevel lider Guds Sønn i kjødet så han kan påta seg sitt folks synder og kan slette ut deres overtredelser ved sin befrielses kraft. Og se, dette er vitnesbyrdet som er i meg» (Alma 7:11–13).
Tenk på et fullstendig og omfattende botemiddel for våre smerter, lidelser, fristelser, sykdommer, synder, skuffelser og overtredelser. Kan du tenke deg noe alternativ til Jesu forsoning? Legg så til den uforlignelige oppstandelse, og vi begynner å forstå akkurat nok til å synge «Jeg står helt forundret på grunn av den kjærlighet som Jesus meg tilbyr».5
Hva betyr forsoningen for deg og meg? Den betyr alt. Som Jakob forklarte, kan vi «bli forsonet med [Faderen] gjennom hans Enbårne Sønns, Jesu Kristi forsoning» (Jakob 4:11). Dette betyr at vi kan omvende oss, komme i full harmoni med og bli fullstendig godtatt av ham og unngå de feiltrinn og misforståelser som «fornekter Kristi barmhjertighet og betrakter hans forsoning og hans forløsnings kraft som noe verdiløst» (Moroni 8:20).
Vi unngår å vanære og vise mangel på respekt for Frelserens forsoning ved å gi akt på Helamans råd, som er like aktuelt i dag som det var i årene like forut for Herrens komme til jorden: «Husk, ja, husk, mine sønner … at det ikke finnes noen annen vei og ikke noe annet middel hvorved mennesket kan bli frelst enn gjennom Jesu Kristi sonende blod, han som skal komme. Ja, husk at han kommer for å forløse verden» (Helaman 5:9).
Hans forsoning omfatter virkelig hele verden og alle mennesker fra begynnelsen til enden. La oss imidlertid ikke glemme at den i sin utstrekning og fullstendighet også er ytterst personlig og unikt tilpasset våre egne individuelle omstendigheter. Faderen og Sønnen kjenner oss alle bedre enn vi kjenner oss selv, og har utarbeidet en forsoning for oss som er fullstendig i overensstemmelse med våre behov, utfordringer og muligheter.
Takk Gud for den gave hans Sønn er, og takk Frelseren for hans forsoning. Den er sann og er i kraft, og den vil lede oss dit vi trenger og ønsker å være.
T.v.: Jesus ber i Getsemane, av Del Parson
Det siste måltid, av Simon Dewey, gjengitt med tillatelse fra Altus Fine Art, American Fork, Utah
Fotoillustrasjon: Frank Helmrich