Bedre enn en toppkarakter
Hva slags helt overser en kjempeskjønn syvåring?
Ordene svirret rundt i tankene mine mens jeg fortvilet prøvde å konsentrere meg om Dantes Inferno. Jeg stirret på klokken i stuen. Den var allerede 22.00. Jeg hadde prøve dagen etter om åtte kapitler av Inferno som jeg ennå ikke hadde lest, jeg måtte skrive et resymé til engelsktimen, og i tillegg hadde jeg et møte i Seminar-bygningen klokken 06.00. Jeg følte virkelig behov for å legge meg snart. Jeg leste:
Av kjærlighet til fedrelandet drevet
Jeg sanket løvet som lå spredt på tuer
Og gav det så til ham som nå
hes var blitt.1
Jeg begynte endelig å få den konsentrasjonen jeg trengte for å holde ut denne lange kvelden.
… Derpå vi kom til skillet hen
Hvis buer imellom annen ring og tredje skille,
Hvor rettferds fryktelige kunst
man skuer.
«Hei, Shan,» sa min syv år gamle søster Shallen.
Jeg mumlet et lite hm, og håpet hun ville gå sin vei. Hvor var jeg? Hmmm … fryktelige … fryktelige … Aha!
… Hvor nå de nye ting
klart å fremstille, …
Jeg klarte ikke å konsentrere meg. Jeg følte at Shallens dukkeansikt gransket min minste bevegelse. Jeg følte meg som en fange under min plagsomme lillesøsters vaktsomme blikk. Hennes strålende smaragdgrønne øyne lyste opp av glede da hun oppdaget at jeg så på henne.
«I dag sa læreren min at alle andreklassinger skal ha en heltedag. Vi skal kle oss som helten vår og skrive en rapport om det, og det kommer til å bli gøy. Vi kan gå med helteklærne våre hele dagen, til og med i friminuttet, og vi …»
Jeg visste at om min bablende lillesøster ikke sluttet å snakke, ville jeg aldri bli ferdig med kapitlene mine, det viktige resymeet mitt eller oppnå bare toppkarakterer.
Jeg måtte gjøre noe. Det var helt avgjørende at hun gikk sin vei. Å overse henne ville forhåpentligvis kjede henne, og hun ville gå til et annet familiemedlem med sin historie om «heltedagen».
Pekefingeren min geleidet meg dit jeg var kommet til i Inferno:
… Jeg sier
vi var kommet til en slette, som …
«Og vi skal tegne helten vår og …»
Hvorfor kunne hun ikke skjønne at jeg kom til å måtte være oppe hele natten med leksene mine? Mitt sinne nærmet seg overflaten, en svulmende boble som snart ville sprekke, da hun faktisk sluttet å snakke. Jeg ble overrasket. Jeg stirret ned i boken i håp om at hun endelig hadde forstått at jeg ikke var interessert.
«Shan,» hvisket hun med sin søte, uskyldige stemme.
Jeg stirret fremdeles på Dantes ord. Hun stoppet opp litt. Jeg kikket opp og så at hun bøyde hodet i fortvilelse over min manglende oppmerksomhet. Skyldfølelsen vokste i meg, men jeg stirret enda mer intenst på den falmede teksten.
«Shan, jeg vil at du skal være helten min. Kan jeg få låne livredder-uniformen din på heltedagen?»
Blikket mitt gikk fra boken og til det gyllne håret som omsluttet min lillesøsters triste ansikt. Jeg hadde aldri drømt om at jeg var Shallens helt – en helt som ikke engang tok seg tid til en kjempeskjønn syvåring. Mitt skyldtyngede hjerte krympet seg i skam da jeg skjønte hvor egoistisk jeg hadde vært.
Jeg la fra meg pennen og boken. Jeg tok min søte lille beundrer i hånden og leiet henne til rommet mitt. Jeg kledde henne i min solfalmede T-skjorte, satte bremmen min på hodet hennes og hang den velbrukte fløyten hvor det sto «Shanda» med svak skrift, rundt halsen hennes. Hun kikket opp på meg og strålte med det vakreste smilet jeg noensinne hadde sett. Hennes kjærlighet overbeviste meg om at min lillesøster var mye viktigere enn noen karakter jeg noensinne kunne oppnå. ◼
Illustrert av Doug Fakkel
Om min bablende lillesøster ikke sluttet å snakke, ville jeg aldri bli ferdig med kapitlene mine, resymeet mitt eller oppnå bare toppkarakterer. Jeg måtte gjøre noe. Det var helt avgjørende at hun gikk sin vei.