Nøkkelen til bønn

Mark Burns, Utah, USA

Jeg hadde nylig kommet hjem fra heltidsmisjon og ble velsignet med å finne en jobb som ville gjøre meg i stand til å spare penger til mine studier. Jeg ville gjerne være produktiv slik at min arbeidsgiver ville ansette andre hjemvendte misjonærer.

Arbeidet var enkelt: Jeg gjorde de strøjobbene som trengtes i et byggteknikkfirma. Dette innebar ofte å utføre enkle laboratorieprøver. En dag skulle jeg ta prøver av byggematerialer fra en rekke byggeplasser og ta dem med tilbake til laboratoriet. Jeg fikk en gammel pickup til å ta runden min i, og av sted dro jeg.

Jeg kom til den første byggeplassen, hilste på formannen og tok snart de nødvendige prøvene av betong og stål. Etter å ha lagt dem i bilen, skulle jeg ta bilnøkkelen opp av lommen min. Jeg skvatt da lommen var tom. Jeg sjekket tenningslåsen og kikket raskt rundt i bilen, men fant ikke nøkkelen. Det slo meg at jeg kanskje hadde mistet den mens jeg gikk rundt på byggeplassen. Mens jeg prøvde å følge den samme veien som jeg hadde gått tidligere, holdt jeg en stille bønn, men jeg fant fremdeles ikke nøkkelen.

Så lette jeg enda grundigere i bilen, og kikket til og med under gulvmattene. Ingen nøkkel. Jeg bøyde hodet og holdt en oppriktig bønn. Jeg forklarte at jeg så gjerne ville være produktiv og ikke bruke for lang tid på dagens første stopp. Jeg begynte å lete igjen mens jeg lyttet etter et svar på min bønn. Jeg følte meg tilskyndet til å se under bilen, så jeg tok en kjapp, tvilende titt på bakken nær føttene mine. Jeg så fremdeles ingen nøkkel, så jeg bestemte meg for å ta enda en runde rundt på byggeplassen.

Da jeg kom tilbake til bilen, var jeg fremdeles tomhendt. Hvordan kunne jeg fortelle arbeidsgiveren min at jeg hadde mistet nøkkelen og ikke hadde klart å utføre en så enkel oppgave? Jeg holdt stille enda en bønn, og tilskyndelsen til å se under bilen kom igjen. Jeg tok enda en rask titt, og da jeg ikke så nøkkelen, skulle jeg til å fortrenge tilskyndelsen igjen. Men så bestemte jeg meg for å gå noen skritt bort fra bilen og se igjen.

Plutselig så jeg den! Den måtte ha falt ned på bakken idet jeg gikk ut av bilen. Den var akkurat langt nok under bilen til at jeg ikke hadde sett den de første to gangene. Jeg skammet meg over at jeg ikke hadde vært bedre til å lytte til Åndens tilskyndelser.

Den dagen og mange ganger siden har jeg reflektert over hvor tålmodig og kjærlig Ånden jobber med meg. Når vi synger «Jeg har en Fader god. Jeg vet han har meg kjær» («Jeg har en Fader god», Salmer, nr. 188), blir jeg full av følelser. Det forundrer meg at vår Fader elsker oss så høyt at han vil besvare våre enkleste bønner. ◼