Budskap fra Det første presidentskap
Så han kan skrive på vårt hjerte
Foreldre skulle lære sine barn å be. Barn lærer både av det foreldrene gjør og det de sier. Barn som ser mor eller far gjennomgå livets prøvelser med inderlig bønn til Gud og så hører et oppriktig vitnesbyrd om at Gud i sin godhet svarte, vil huske det de så og hørte. Når prøvelser kommer, vil de være beredt.
Med tiden, når barna er borte fra hjemmet og familien, kan bønn gi det beskyttende skjold som foreldrene så sterkt ønsker at de skal ha. Det kan være tøft å ta avskjed, spesielt når foreldrene og barnet vet at de kanskje ikke får se hverandre igjen på lenge. Jeg opplevde det med min far. Vi skiltes på et gatehjørne i New York City. Han hadde kommet dit i forbindelse med sitt arbeid. Jeg var der på vei til et annet sted. Vi visste begge at jeg sannsynligvis aldri ville komme tilbake og bo under samme tak som mine foreldre igjen.
Det var en solskinnsdag omtrent midt på dagen, og gatene var fulle av biler og fotgjengere. Nettopp på det hjørnet var det et trafikklys som stoppet bilene i alle retninger noen minutter. Da lyset skiftet til rødt, stoppet bilene. Vrimmelen av fotgjengere skyndte seg fra fortauet og gikk alle veier, også diagonalt, over krysset.
Avskjedsstunden hadde kommet, og jeg begynte å gå over gaten. Jeg stoppet nesten midt i gaten, mens folk strømmet forbi meg. Jeg snudde meg for å se meg tilbake. Istedenfor å forsvinne i mengden sto min far ennå på hjørnet og så på meg. Jeg syntes han virket ensom og kanskje litt bedrøvet. Jeg hadde lyst til å gå tilbake til ham, men forsto at lyset ville skifte snart, så jeg snudde og skyndte meg videre.
Flere år senere snakket jeg med ham om dette øyeblikket. Han fortalte meg at jeg hadde misforstått ansiktsuttrykket hans. Han sa at han ikke var bedrøvet, han var bekymret. Han hadde sett at jeg så meg tilbake, som om jeg var en liten gutt, usikker og som om jeg ville ha en forsikring. Han fortalte meg senere at tanken han sto der med, hadde vært: «Går det bra med ham? Har jeg lært ham nok? Er han forberedt på alt som måtte komme?»
Han hadde mer enn tanker. Jeg vet, fordi jeg hadde iakttatt ham, at han hadde følelser i sitt hjerte. Han ønsket inderlig at jeg måtte bli beskyttet og være trygg. Jeg hadde hørt og følt denne inderligheten i hans bønner – og enda mer i min mors bønner – i alle de årene jeg hadde bodd sammen med dem. Jeg hadde lært av det, og jeg husket.
Den må komme fra hjertet
Bønn må komme fra hjertet. Jeg hadde lært langt mer enn hvordan man holder en bønn. Jeg hadde lært av mine foreldre og Frelserens læresetninger at vi må henvende oss til vår himmelske Fader i bønnens ærbødige språk. «Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn» (Matteus 6:9). Jeg visste at vi aldri må krenke hans hellige navn – aldri. Kan du forestille deg hvordan et barns bønner skades av å høre en av foreldrene misbruke Guds navn? En slik overtredelse vil få fryktelige konsekvenser for de små.
Jeg hadde lært at det var viktig å takke for velsignelser og be om tilgivelse. «Og forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere» (Matteus 6:12). Jeg hadde lært at vi ber om det vi trenger og at vi ber om velsignelser for andre. «Gi oss i dag vårt daglige brød» (Matteus 6:11). Jeg visste at vi må underkaste oss hans vilje. «Komme ditt rike. Skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden» (Matteus 6:10). Jeg hadde lært, og funnet at det var sant, at vi kan bli varslet om fare og bli vist på et tidlig tidspunkt hva vi har gjort som Gud ikke hadde behag i. «Og led oss ikke inn i fristelse, men fri oss fra det onde» (Matteus 6:13).
Jeg hadde lært at vi alltid må be i Jesu Kristi navn. Men noe jeg hadde sett og hørt, hadde lært meg at disse ordene var noe mer enn en formalitet. Det hang et bilde av Frelseren på veggen i soverommet der min mor lå til sengs i årene før hun døde. Hun hadde hengt det der på grunn av noe hennes fetter, Samuel O. Bennion i De sytti (1874–1945), hadde fortalt henne. Han hadde vært på reise sammen med en apostel som beskrev at han hadde sett Frelseren i et syn. Eldste Bennion ga henne dette bildet og sa at han syntes det var den beste gjengivelsen han noen gang hadde sett av Mesterens karakterstyrke. Så hun hengte det på veggen slik at hun kunne se det fra sengen.
Hun kjente Frelseren og elsket ham. Jeg lærte av henne at vi ikke avslutter bønnen i en fremmeds navn når vi går til vår Fader i bønn. Jeg visste av det jeg hadde sett av hennes liv at hennes hjerte ble trukket til Frelseren etter år med bestemt og konsekvent innsats for å tjene og behage ham. Jeg visste at skriftstedet som gir denne advarselen, var sant: «For hvordan kjenner en mann den herre som han ikke har tjent og som er en fremmed for ham og er langt borte fra hans hjertes tanker?» (Mosiah 5:13).
Ingen likegyldig innledningsbønn
Mange år etter at min mor og far var borte, er ikke ordene på slutten av en bønn likegyldige for meg, hverken når jeg uttaler dem eller når jeg hører andre uttale dem. Vi må tjene Mesteren for å kjenne hans hjerte. Men vi må også be om at vår himmelske Fader må svare i vårt hjerte, så vel som i vårt sinn (se Jeremia 31:33; 2 Korinterne 3:3; Hebreerne 8:10; 10:16).
President George Q. Cannon (1827–1901), en tidligere rådgiver i Det første presidentskap, beskrev velsignelsen til mennesker som kommer sammen etter å ha bedt om slike svar. Han talte om å gå på et prestedømsmøte, og likevel har mange av dere forberedt dere på den måten han beskriver med følgende ord:
«Jeg skulle gå inn på dette møtet med mitt sinn fullstendig fritt for all innflytelse som ville hindret at Guds ånd kunne virke på meg. Jeg skulle gå inn med bønnens ånd og be Gud skrive på mitt hjerte sin vilje, ikke min egen vilje som allerede var beredt til og bestemt på å gjennomføre min vilje … uavhengig av andres synspunkter. Hvis jeg og alle andre ville gå dit med denne ånd, ville Guds ånd føles i vår midte, og det vi skulle ta avgjørelser om, ville være Guds sinn og vilje fordi Gud ville åpenbare det for oss. Vi ville se lys i den retningen vi skulle ta, og vi ville se mørke i den retningen vi ikke skulle gå.»1
Vårt mål når vi lærer våre barn å be, er at de skal ønske at Gud vil skrive på deres hjerte og så være villige til å gå og gjøre det Gud ber dem om. Det er mulig for våre barn å ha tro nok, ut fra det de ser oss gjøre og det vi lærer dem, til at de i alle fall i en viss grad kan føle det Frelseren følte da han ba om å få styrke til å gi sitt uendelige offer for oss: «Og han gikk et lite stykke frem, falt på sitt ansikt og ba: Far! Er det mulig, så la denne kalk gå meg forbi! Men ikke som jeg vil, bare som du vil» (Matteus 26:39).
Jeg har fått bønner besvart. Svarene har vært klarest når det som jeg ønsket, ble bragt til taushet av en overveldende trang til å vite hva Gud ønsket. Det er da svaret fra en kjærlig himmelsk Fader kan tales til sinnet ved den stille hvisken og kan skrives på hjertet.
Lær å søke hans vilje
Noen foreldre spør kanskje: «Men hvordan kan jeg bløtgjøre hjertet til mitt barn som nå er blitt eldre og overbevist om at han eller hun ikke trenger Gud? Hvordan kan jeg bløtgjøre et hjerte tilstrekkelig til at Gud kan skrive sin vilje på det?» Noen ganger vil en tragedie bløtgjøre et hjerte. Men for noen er ikke engang tragedie tilstrekkelig.
Men det er ett behov som selv de mest herdede og stolte ikke kan tro at de kan fylle selv. De kan ikke løfte syndens byrde fra sine egne skuldre. Og selv de mest herdede kan til tider føle stikket i samvittigheten og dermed behovet for tilgivelse fra Gud. En kjærlig far, Alma, lærte sin sønn Corianton det slik: «Og nå kunne ikke barmhjertighetens plan tilveiebringes uten at en forsoning skulle bli utført. Derfor soner Gud selv for verdens synder for å tilveiebringe barmhjertighetens plan og tilfredsstille rettferdighetens krav, så Gud kunne være en fullkommen og rettferdig Gud og også en barmhjertig Gud» (Alma 42:15).
Og så, etter å ha båret vitnesbyrd om Frelseren og hans forsoning, ba faren denne bønnen om et bløtgjort hjerte: «Min sønn, jeg ønsker at du aldri mer vil fornekte Guds rettferdighet. Forsøk ikke å unnskylde dine synder det aller minste ved å fornekte Guds rettferdighet. Men la Guds rettferdighet og hans barmhjertighet og hans langmodighet få råde fullt og helt i ditt hjerte, og la det bringe deg ned i støvet i ydmykhet» (Alma 42:30).
Alma visste det vi også kan vite: At ved å bære vitnesbyrd om Jesus Kristus og ham korsfestet var det størst mulighet for å hjelpe sønnen til å føle at han hadde behov for den hjelp som bare Gud kan gi. Og bønner besvares for dem hvis hjerte er bløtgjort ved den overveldende følelse av behov for å bli renset.
Åpne bønnens dør
Når vi lærer våre kjære at de er åndebarn av en kjærlig himmelsk Fader, åpner vi bønnens dør for dem.
Vi levde i hans nærhet før vi kom hit for å bli prøvet. Vi kjente hans ansikt, og han kjente vårt. På samme måte som min jordiske far så etter meg da jeg gikk, så vår Fader i himmelen oss gå inn i jordelivet.
Hans elskede Sønn, Jehova, forlot dette herlige stedet for å komme ned til verden og lide alt vi led og betale prisen for alle de synder vi kom til å begå. Vår Frelser sørget for den eneste veien vi kunne gå for å komme hjem igjen til vår himmelske Fader og ham. Hvis Den hellige ånd kan fortelle oss så mye om hvem vi er, kan også våre barn føle det Enos følte. Han ba slik:
«Og min sjel hungret, og jeg knelte ned for min Skaper og påkalte ham i kraftig bønn for min egen sjel. Og hele dagen lang påkalte jeg ham, ja, og da natten kom, hevet jeg fremdeles min røst så høyt at den nådde himlene.
Og det kom en røst til meg og sa: Enos, dine synder er deg forlatt, og du skal bli velsignet» (Enos 1:4–5).
Jeg kan love dere at ingen glede vil overgå det dere vil føle hvis et barn i deres bønner i nødens stund mottar et slikt svar. Dere vil en dag måtte skilles fra ham eller henne, med en lengsel i deres hjerte etter å bli gjenforent med dem. En kjærlig himmelsk Fader vet at denne lengselen ville vare evig hvis vi ikke kan forenes som familier hos ham og hans elskede Sønn. Han sørget for at alle hans barn vil trenge den velsignelsen. For å oppnå den må de selv be Gud om den, uten å tvile, slik den unge Joseph Smith gjorde.
Min far var bekymret den dagen i New York, for han visste, og mor visste, at den eneste virkelige tragedie ville være at vi ble adskilt for alltid. Det var derfor de lærte meg å be. De visste at vi bare kunne få være sammen for evig med Guds hjelp og med hans forsikring. Slik dere vil gjøre, lærte de meg best å be ved sitt eksempel.
Den ettermiddagen mor døde, dro vi til familiehjemmet vårt fra sykehuset. Vi satt stille i skumringen i stuen en stund. Far unnskyldte seg og gikk inn på soverommet. Han var borte en liten stund. Da han kom tilbake, hadde han et smil om munnen. Han sa han hadde vært bekymret for mor. Mens han hadde pakket sammen tingene hennes på sykestuen og takket personalet for at de hadde behandlet henne så godt, tenkte han på at hun gikk inn i åndeverdenen bare noen minutter etter at hun døde. Han var redd hun ville føle seg alene hvis det ikke var noen der for å ta i mot henne. Han hadde gått inn på soverommet for å be sin himmelske Fader om å la noen møte Mildred, hans kone og min mor. Han sa at han hadde blitt fortalt som svar på bønnen at hans egen mor hadde møtt hans kjæreste. Jeg smilte også da jeg hørte det. Bestemor Eyring var ikke særlig høy. Jeg så tydelig for meg hvordan hun skyndte seg gjennom mengden og hvordan de korte bena hennes beveget seg i raskt tempo på vei for å møte mor.
Far hadde sikkert ikke til hensikt å lære meg om bønn akkurat da, men det gjorde han. Jeg kan ikke huske at mor eller far ga meg noen preken om bønn. De ba i vanskelige stunder og i gode stunder. Og de fortalte nøkternt om hvor god Gud var, hvor mektig han var og hvor nær han var. De bønnene jeg hørte oftest, omhandlet hva som måtte til for at vi skulle få være sammen for evig. Og de svarene som for alltid vil stå innprentet i mitt hjerte, synes å være forsikringer om at vi befant oss på den veien.
Da jeg så for meg bestemor som løp min mor i møte, følte jeg glede på deres vegne og en lengsel etter å føre min egen kjæreste og våre barn til en slik gjenforening. Denne lengselen er grunnen til at vi må lære våre barn å be.
Jeg vitner om at vår himmelske Fader besvarer bønnene fra trofaste foreldre som ber om å få vite hvordan de skal lære sine barn å be. Jeg vitner som en Jesu Kristi tjener om at på grunn av hans forsoning kan vi ha evig liv i familier, hvis vi holder de pakter i ære som denne, hans sanne kirke, tilbyr. ◼
Fotoillustrasjoner: David Stoker
Jesus Kristus, av Warner Sallman, © Warner Press, kopiering ikke tillatt