En gave som fortjener særlig omtenksomhet
Med alle de goder vi er velsignet med i vår tid, må vi ikke gi avkall på det som fremmer Den hellige ånds virksomhet.
Det er over 50 år siden, men jeg husker levende juledagsmorgen 1959. Med barnets forventning håpet jeg inderlig på en ny sykkel. Min eldre bror og søster og jeg hadde en sykkel sammen, en antikvarisk gjenstand som vi alle hadde lært å sykle på. Den hadde lenge vært alt annet enn stilig, og jeg hadde appellert til mine foreldre om å få en ny sykkel. Når jeg ser tilbake, er jeg litt flau over at jeg ikke tenkte mer på utgiftene forbundet med en slik gave for en familie med begrenset inntekt.
1. juledag opprant, og jeg løp opp trappen fra soverommet vårt i underetasjen. Da jeg løp inn i dagligstuen, speidet jeg forgjeves etter en sykkel. Jeg ble dypt skuffet da jeg fikk øye på en liten gave under strømpen min, men jeg prøvde å beherske skuffelsen.
Da hele familien satt sammen i stuen, ba far meg hente en kniv fra kjøkkenet ved siden av, så vi kunne åpne en eske som inneholdt en gave til min bror. Jeg gikk ut på det lille kjøkkenet og famlet etter lysbryteren for å finne veien. Da rommet ble opplyst, steg min begeistring. Rett foran meg stod en nydelig, sort sykkel! I mange år syklet jeg på den sykkelen, tok vare på den, passet på den og ble venn med den – en gave som ble verdsatt og skattet lenge.
En større gave
Bare tre måneder før den julen hadde jeg mottatt en annen gave som var langt viktigere og betydningsfull enn en sykkel. Jeg var blitt døpt og hadde mottatt Den hellige ånds gave. I disse tidlige år og kanskje også ofte i mange år etterpå var jeg som lamanittene som Frelseren sa «ble døpt med ild og med Den Hellige Ånd – men de visste det ikke» (3 Nephi 9:20).
Jesus la vekt på den uvurdelige verdi av dåp og Den hellige ånds gave: «Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike» (Johannes 3:5). Og for å gjøre det lettere for sine disipler da han kunngjorde at han snart ville forlate dem, lovet Frelseren denne himmelske gave: «Da skal jeg sende ham [Talsmannen] til dere» (Johannes 16:7).
Dette er en gave med veldig kraft. Av Skriftene lærer vi hva denne gaven vil gi dem som ivrig mottar den: «Den Hellige Ånd … bærer vitnesbyrd om Faderen og om Sønnen» (L&p 20:27; se også 1 Korinterbrev 12:3; 3 Nephi 28:11; L&p 42:17). Den hellige ånd lærer oss alle ting og minner oss om alt (se Johannes 14:26). Han veileder oss til sannheten og viser oss de kommende ting (se Johannes 16:13). Han opplyser vårt sinn og fyller vår sjel med glede (se L&p 11:13). Ved hans kraft kan vi kjenne sannheten i alle ting (se Moroni 10:5). Han vil folde ut Guds mysterier for oss (se 1 Nephi 10:19).
Han viser oss hva vi skulle gjøre (se 1 Nephi 4:6; L&p 8:2). Han inspirerer dem vi underviser (se 2 Nephi 33:1). Viktigere er det at syndenes forlatelse skjer gjennom forsoningen «ved dåp og ved ild, ja, ved Den Hellige Ånd» (L&p 19:31; se også 2 Nephi 31:17), og lar oss til slutt bli helliggjort ved denne gave og stå ubesmittet for Kristus på den siste dag (se 3 Nephi 27:20).
Denne gave som består i å ha Den hellige ånd med oss bestandig, er bare tilgjengelig for dem som har blitt døpt og bekreftet som medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.1 Den hellige ånd kan til tider påvirke alle sannhetssøkere, men Den hellige ånds gave i sin fylde er forbeholdt dem som har påtatt seg det gjengitte evangeliums pakter.2 Denne gave er reell. Den er en himmelsk velsignelse for Kirkens medlemmer.
Den hellige ånds gave er ikke en gave bare til noen få – patriarken, den trofaste hjemmelæreren, den inspirerte vennen – men er lovet oss alle hvis vi søker flittig veien tilbake til vårt himmelske hjem. President Wilford Woodruff (1807–98) understreket at enhver hellig har behov for Den hellige ånd: «La oss gå inn for å motta Den hellige ånd… Dette er den Ånd vi må ha for å utføre Guds hensikter på jorden. Vi trenger denne mer enn alle andre gaver… Vi skulle be til Herren inntil vi får Trøsteren. Dette loves oss når vi blir døpt. Den er lysets, sannhetens og åpenbaringens ånd, og den kan være med oss alle på samme tid.»3
Behovet for personlig inspirasjon
Vi lever i en tid da transport, kommunikasjon og tilgang til informasjon er svært avansert i forhold til tidligere tider. Men moralske begreper som ærlighet, kyskhet, helligholdelse av sabbaten, familieansvar og endog livets hellighet – saker som verden og de siste-dagers-hellige lenge hadde samme syn på – nå blir tolket på enhver måte og blir gjenstand for debatt (se L&p 1:16).
Etter hvert som utviklingen innen teknologi og kommunikasjon stadig presser seg på oss, krever det å være i verden, men ikke av verden at vi stadig må treffe valg og avgjørelser (se Johannes 17:14). Åndelig dømmekraft er av største betydning. Som Kristi disipler må vi gjøre Den hellige ånds gave til en bevisst, daglig og ydmyk del av vårt liv. President Boyd K. Packer, president for De tolv apostlers quorum, har sagt: «Ingen av oss kan overleve i dagens verden, langt mindre i det den snart vil bli, uten personlig inspirasjon.»4
Hvordan kan vi bruke denne himmelske gave som et nødvendig kompass for våre daglige handlinger? Vi må tro at også i våre svakheter kommer den stille, lille røsten vi føler fra vår Fader. Vi må be og spørre og søke og deretter ikke være redde når svarene kommer til vårt hjerte og sinn. Tro at de er fra Gud. Det er de.
I februar 1847 viste profeten Joseph Smith seg for Brigham Young i en drøm eller et syn. President Young spurte profeten om han hadde et budskap til de hellige. Profeten sa: «Si til folket at de må være ydmyke og trofaste og passe på å bevare Herrens ånd, og den vil lede dem på rett vei. Vær varsomme med å avvise den stillferdige, lave røsten. Den vil lære [dem hva] de skal gjøre og hvor de skal gå. Den vil bringe rikets frukter. Si til brødrene at de må holde sitt hjerte åpent for overbevisning, så de, når Den hellige ånd kommer til dem, må være rede til å ta imot den.»5
Å tro at du så vel som andre vil motta åpenbaring, er å være åpen for overbevisning.
Den hellige ånds funksjon
Eksempler på hvordan Den hellige ånd daglig virker i Kirkens medlemmers liv, er tallrike og inspirerende. De fleste er stille og personlige, og betraktes bare som dramatiske når vi ser tilbake på forandringene de forårsaket. Tenk på dine egne erfaringer når du leser et utvalg av erfaringer som andre har delt med meg.
-
En kvinne hadde tenkt over noen arbeidsmuligheter hun kunne benytte seg av når barna hennes begynte på skolen igjen. På et nadverdsmøte reiste stavspresidenten seg for å bære vitnesbyrd. Han leste et skriftsted: «Søk ikke etter rikdommer eller denne verdens verdiløse ting, for se, du kan ikke ta dem med deg» (Alma 39:14). Dette verset gjorde sterkt inntrykk på henne denne sabbatsdagen og var en åndelig bekreftelse på det hun skulle gjøre det neste året.
-
Et åtte år gammelt barn ble døpt og deretter bekreftet som medlem av Kirken og mottok Den hellige ånds gave ved håndspåleggelse av hans far og bestefar. Da gutten reiste seg glad for å bære vitnesbyrd, ble han uventet så beveget at han knapt kunne snakke. En bror som fortalte om dette, sa: «Jeg følte Ånden så sterkt ved den anledningen.»
-
En misjonær og hans ledsager banket på døren til en undersøker som de hadde gitt en Mormons bok. Da den eldre kvinnen åpnet døren, ble misjonæren fylt av en mektig følelse. Kvinnen ønsket misjonærene velkommen og forklarte at hun hadde lest og trodd det de hadde undervist henne om. Den unge misjonæren ble så påvirket av det han følte at han ba: «Kjære Fader, la meg aldri glemme det jeg har følt i dag.»
-
En ung student langt hjemmefra hadde begynt å føle seg fryktelig alene. Hun ba og tryglet om at hun måtte motta hjelp i denne krisesituasjonen. I klassen en morgen følte hun en ualminnelig stor ro og trøst. En tanke dukket opp i hennes indre: «Du er aldri alene.» Hennes bønner var besvart, og hjemlengselen var forsvunnet.
-
En trofast far var underveis for å hjelpe en sønn som hadde gjort noen ukloke valg og nå måtte ta konsekvensene av dem. I de lange, stille timene det tok ham å nå frem til sin sønn, ba faren, som led på grunn av sønnens feiltrinn. Da fikk denne faren klart og tydelig denne tanken: «Han er også Min sønn.»
-
En 16 år gammel Laurbær-pike satt i en Søndagsskole-klasse og lyttet til en lærer. Det var påske, og læreren hadde forberedt en leksjon om forsoningen. Han talte om den lidelse Frelseren hadde utholdt, og hva det betydde å blø fra hver pore, bli pisket og lide på korset. Den unge kvinnen hadde aldri tenkt på forsoningen så detaljert. Hun så for seg et indre bilde. Mer enn 25 år senere talte hun følelsesladet om denne erfaringen: «Den dagen vitnet Den hellige ånd for meg at Jesus er Kristus.»
Betydningen av lydighet
Vi lever i en tid da de mest aggresive elementer av ondskap omgir oss. Kommunikasjonsteknologi, som gir oss mange fantastiske muligheter, invaderer også samfunnet – også våre hjem hvis vi ikke er påpasselige – med det som raskt kan gjøre oss følelsesløse for Den hellige ånds gave. Vi må være på vakt med hensyn til hva vi lar øve innflytelse på vår ånd.
Hvis du ønsker større klarhet når det gjelder å forstå og tro på den stille, lave røsten, er det ingen bedre medisin enn større lydighet. Jesus sa til sine disipler: «Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg» (Matteus 16:24).
President James E. Faust (1920–2007), annenrådgiver i Det første presidentskap, foreslo en enkel løsning for å velge den røsten vi skal følge: «Lytt til og følge Åndens røst. Dette er en gammel løsning, til og med evig, og er kanskje ikke populær i et samfunn som alltid ser etter noe nytt. Den krever tålmodighet i en verden som vil at ønsker skal oppfylles øyeblikkelig. Denne løsningen er stille, fredelig og fin i en verden som elsker alt som er støyende, uopphørlig, i hurtig tempo, prangende og plumt. Denne løsningen krever at du tenker gjennom ting … Denne løsningen krever at vi må vandre i tro i en verden som styres av det man kan se.»6
Stille tid for rolig overveielse
Til tider har jeg tenkt over hvor annerledes mine barns liv er enn min egen oppvekst på en liten familiegård i det sørlige Idaho i 1950- og 1960-årene. Lange dager med å bygge et gjerde sammen med far, stille timer med å flytte vannslangen over til potetjordene, et hjem med ett fjernsynsapparat med bare tre kanaler, ingen datamaskin, ingen MP3-spillere, ingen mobiltelefoner, få turer lenger enn til de nærmeste småstedene, få forstyrrelser og mye tid sammen med familien – dette var byggeblokkene for mange i min generasjon.
I dagens verden må vi sørge for noe rolig tid for overveielse for våre barn og lære dem hvordan de skal lytte til den stille, lave røsten. Med alle de goder vi er velsignet med i vår tid, må vi ikke gi avkall på det som fremmer Den hellige ånds virksomhet: tid alene for å be, overveie, meditere og lese i Skriftene, og tid sammen med familien uten å bli forstyrret av støy, distraksjoner og for mange aktiviteter.
Hvordan reagere på tilskyndelser
Ved å følge følelsene vi får, lærer vi å stole på at de kommer fra vår Fader. Vi «vokser opp» (D&C 109:15) og kan lære å skjelne den røsten.
President Thomas S. Monson har rådet oss til aldri å utsette en tilskyndelse. «Vi passer på. Vi venter. Vi lytter etter den stillferdige, lave røsten,» sa han under en generalkonferanse. «Når den taler, adlyder kloke menn og kvinner. Vi venter ikke med å følge Åndens tilskyndelser.»
President Monson fortalte da om en venn som het Stan, som var blitt delvis lammet på grunn av sykdom. Tross den beste medisinske behandling og familiens og venners bønner forble Stan lenket til en seng og begynte å bli fortvilet.
«Sent en ettermiddag var jeg og svømte i Deseret Gym. Jeg stirret mot taket mens jeg svømte på ryggen over bassenget gang på gang. Stille, men tydelig og klart, fikk jeg en tanke: ”Her svømmer du nesten uten å anstrenge deg, mens din venn Stan vansmekter i sykehussengen og ikke kan røre seg.” Jeg følte tilskyndelsen: ”Kom deg til sykehuset og gi ham en velsignelse.”
Jeg avsluttet svømmingen, kledde på meg og skyndte meg til Stans rom på sykehuset. Sengen var tom. En sykepleier sa at han satt i rullestolen ved svømmebassenget og gjorde seg klar til behandling. Jeg skyndte meg dit, og der satt Stan, helt alene, ved kanten av den dype enden av bassenget. Vi hilste på hverandre og vendte tilbake til hans rom, og der fikk han en prestedømsvelsignelse.»
Til slutt vendte styrken og bevegelsesevnen tilbake til Stans ben, og han lærte å gå igjen. President Monson fortsatte: «For enkelte [Stan] åpenbarer de mørke fortvilelsens tanker som oppslukte ham den ettermiddagen mens han satt i rullestolen ved bassengkanten, tilsynelatende dømt til et liv uten håp. Han forteller hvordan han grunnet over alternativet. Det ville ha vært så lett å kjøre den ufordragelige rullestolen ut i det stille vannet i det dype bassenget. Da ville livet ha vært over. Men akkurat i det øyeblikket så han meg, sin venn. Den dagen lærte Stan bokstavelig talt at vi ikke går alene. Jeg fikk også en lærepenge den dagen: Vent aldri, aldri, med å følge en tilskyndelse.»7
Da Herren talte om sitt annet komme, la han vekt på at Den hellige ånds gave må være mektig og aktiv blant hans hellige: «For de som er kloke og har mottatt sannheten og har antatt Den Hellige Ånd som sin veileder og ikke er blitt ført vill, sannelig sier jeg dere, de skal ikke bli hugget ned og kastet i ilden, men skal utholde dagen» (L&p 45:57).
Vi lever i en fantastisk tid med muligheter, lærdom og velstand. Men med alt dette følger også Satans nedbrytende bedragerier som prøver å infiltrere vårt liv, også å trenge inn i vårt hjems fristed. Hvis vi vil motta Den hellige ånd som vår veileder og være kloke når det gjelder å kjenne, vokte og bygge på denne gave, vil vi ikke bli ført vill. Og etter hvert som ondskapen tiltar i verden, vil det finnes en kompenserende kraft i Den hellige ånds gave for de rettferdige.
Når vi vier denne guddommelige gave større oppmerksomhet, skal vi «utholde dagen» og igjen leve sammen med vår himmelske Fader.
Gaven, av Walter Rane, kopiering ikke tillatt
Maleri: Walter Rane
Lær dem å forstå, av Walter Rane, gjengitt med tillatelse fra Kirkens historiske museum