Dere var englene
Heidi Windish Fernandez, Oregon, USA
Hjertet gjorde et byks da jeg leste plakaten: «Händels Messias fremført av Swansea Orchestra og Welsh Choir».
Jeg hadde vært på misjon i Swansea i Wales i seks måneder og led av hjemlengsel, noe nye misjonærer ofte gjør i julehøytiden. Vi hadde mange familietradisjoner i julen, men min kjæreste var å høre Händels Messias. Min mor hadde spilt orgel til mange slike fremførelser. Jeg pleide sitte der, lytte og føle musikken.
Med misjonspresidentens tillatelse kjøpte jeg billetter til misjonærene i vårt område. Kvelden da fremføringen skulle finne sted, pakket vi oss godt inn mot kulden og spaserte til konserthallen. Jeg ba i stillhet om at vi alle ville føle det hellige i den inspirerende musikken.
Da vi kom frem, forsto jeg at vi kom for sent og at fremføringen allerede hadde begynt. Vi ville ikke få komme inn før etter pausen! Mens jeg lyttet til musikken gjennom dørene, kunne jeg ikke la være å gråte.
En dørvakt må ha lagt merke til min fortvilelse og besluttet å la oss komme inn. Han ba oss stå bakerst inntil pausen, så vi ikke skulle forstyrre sangen. Han åpnet langsomt dørene, og vi gikk stille inn.
Å tre inn i salen var som å tre inn i himmelen. Fred og glede overveldet meg. Men det varte ikke lenge før vi la merke til at folk snudde på hodet, pekte på oss og stirret. Vi hadde alle beveget oss så stille og forsto ikke hva vi hadde gjort for å vekke oppmerksomhet. Straks pausen begynte, fant vi våre plasser.
Da oratoriet fortsatte, fylte musikken meg. Jeg gråt under «halleluja»-koret og da sopranen sang «Jeg vet at min gjenløser lever». Misjonærene ved siden av meg følte også kraften i musikken og tok etter sine lommetørklær. Opplevelsen var noe vi alltid ville huske. Men det var først da fremføringen var over, det virkelig minneverdige øyeblikket kom.
Idet vi gikk ut av bygningen, hvisket og pekte folk fremdeles, men ingen sa noe før vi var kommet ut. Da kom en mann bort til oss og sa: «Det var dere! Det var dere!»
Vi ventet på en forklaring.
«Under den første delen av fremføringen merket vi en forandring i rommet – en sterk følelse av at Kristus var der,» sa mannen. «Derfor snudde vi oss for å se hva som var årsaken. Da vi så noen bakerst i salen, så vi syv personer som strålte som om de var engler. Da dere kom inn i salen, bragte dere Den hellige ånd. Dere var der for å representere Kristus. Dere var englene.»
Mens han snakket, tittet jeg ned på misjonærskiltet mitt og leste ordene som sto med store bokstaver under mitt navn: «Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.» Jeg følte stor ydmykhet i det øyeblikket for å være en representant for Messias og for i stillhet å ha vitnet om ham den kvelden for flere tusen mennesker.