Jul i den nye verden
I Amerika reddet tegnet på Frelserens fødsel – en natt uten mørke – de troende.
Ville du legge merke til det om en ny stjerne plutselig viste seg på himmelen en natt? Kanskje ikke. Men du ville helt sikkert legge merke til at det aldri ble mørkt en natt – en natt som forble så lys som midt på dagen selv om solen var gått ned. Det ville være vanskelig å gå glipp av det, spesielt hvis du var i menneskemengden da lamanitten Samuel sto på en bymur og fortalte om de store tegn og undere som ville markere Guds Sønns fødsel. Hvis du hadde hørt Samuel tale, ville du helt sikkert ha vært på utkikk etter tegnene.
Samuels misjon til Zarahemla
Samuel var en lamanitt som ble befalt av en engel å dra til landet Zarahemla for å kalle nephittene til omvendelse. Som det står i Mormons bok, var det på denne tiden i historien om den nye verden faktisk lamanittene som var de mest rettferdige – derfor trengtes en lamanittprofet. Herren visste uten tvil at det ville ta noe tid før nephittene ville vende om fra sine onde veier og akseptere ham som verdens Forløser. Derfor sendte han Samuel fem år i forveien for å forberede folket på hans komme.
I tillegg til å forkynne omvendelse bød en engel Samuel å fortelle Zarahemlas folk om tegnene på Jesu Kristi fødsel. Derfor forkynte Samuel at om fem år ville de se et «tegn på hans komme, for se, det skal være store lys på himmelen, så det ikke skal være mørkt natten før han kommer, så det skal se ut for menneskene som det var dag» (Helaman 14:3). Han sa at dette tegnet ville vise seg «natten før [Herren] blir født» (Helaman 14:4). I tillegg til å profetere om en natt uten mørke ba Samuel dem se etter «en ny stjerne … , en som dere aldri før har sett maken til» (Helaman 14:5).
Troende blir latterliggjort
Omtrent fem år etter Samuels profetier ble de trofaste latterliggjort av sine fiender, som sa: «Tiden er forbi, og Samuels ord har ikke gått i oppfyllelse. Derfor har deres glede over og deres tro på dette vært forgjeves» (3 Nephi 1:6). De vantro planla til og med å myrde de troende hvis tegnene ikke viste seg innen en bestemt dato (se 3 Nephi 1:9).
Da de fem årene nesten var omme, begynte de trofaste «å bli meget sørgmodige for at de ting som var uttalt, kanskje ikke kom til å skje» (3 Nephi 1:7). Men de fortsatte å vente «standhaftig på den dagen og den natten og den dagen som skulle være som en dag uten natt, så de kunne vite at deres tro ikke hadde vært forgjeves» (3 Nephi 1:8).
Profetien oppfylles
Dagen da de trofaste skulle lide døden, nærmet seg. Hans folks bekymringer tynget profeten Nephi i den grad at han bønnfalt sin himmelske Fader «for sitt folk, ja, for dem som var nær ved å bli drept fordi de trodde … Og … han ropte inntrengende til Herren hele dagen» (3 Nephi 1:11–12). Hans bønn ble hørt, og Herren talte til ham: «Løft ditt hode og vær ved godt mot, for se, tiden er kommet, og i natt skal tegnet bli gitt. Og i morgen kommer jeg til verden for å vise verden at jeg vil oppfylle alt som jeg har talt ved mine hellige profeters munn» (3 Nephi 1:13). Om kvelden, «da solen gikk ned, ble det ikke mørkt» (3 Nephi 1:15), akkurat slik Samuel hadde forutsagt. Alt Samuel hadde profetert skjedde, også at en ny stjerne viste seg.
Ingen grunn til vantro
I Bibelen står det ingenting om en natt uten mørke på den tiden Kristus ble født, og en ny stjerne, som vismennene så og fulgte til Kristus-barnet, nevnes bare kort (se Matteus 2:2, 9–10). I Judea var det bare noen få som var vitne til tegnene på Kristi fødsel, slik som hyrdene (se Lukas 2:8–18). Men i Amerika så «alle folk i hele landet, fra vest til øst, både i landet i nord og i landet i syd» tegnene og forsto at «Guds Sønn snart måtte vise seg» (3 Nephi 1:17).
Hvorfor var det så mange flere i den nye verden som var vitne til tegnene på Frelserens fødsel? Samuels ord gir noe forklaring: «Og engelen sa til meg at mange skal se større ting enn dette, i den hensikt at de kan tro at disse tegn og disse undere skulle finne sted i hele dette land,i den hensikt at det ikke skal være noen grunn til vantro blant menneskenes barn» (Helaman 14:28; uthevelse tilføyd).
Endelig utfrielse
Da solen sto opp igjen på himmelen etter natten uten mørke, visste folket «at det var dagen da Herren skulle bli født på grunn av tegnet som hadde blitt gitt» (3 Nephi 1:19). Tenk dere hvilken glede! De troende var trygge. Deres liv var blitt spart fra døden ved deres vantro fiender. De var også blitt åndelig spart, for Guds Sønn var kommet til verden for å frelse menneskene fra deres synder gjennom hans forsoning.
Vanligvis tenker vi ikke på jul som en markering av utfrielse, slik som påsken er for jødene, som feirer at Israels barn ble utfridd fra fangenskapet i Egypt. Men den dagen Frelseren ble født, var virkelig en utfrielsens dag for de troende i den nye verden.
Når dere feirer jul i år, så husk det som fant sted i Amerika så vel som det som skjedde på den andre siden av jorden på Frelserens fødested. Selv om hans fødsel bragte åndelig utfrielse for hele menneskeheten, bragte den i bokstavelig forstand utfrielse fra døden for en gruppe standhaftige troende i den nye verden. Og hans fødsel fortsetter å tilby utfrielse for alle som aksepterer ham som sin Herre og Frelser.
Under: Maleri: Walter Rane; over: Lamanitten Samuel profeterer, av arnolD FriBerg.
T.v.: Hyrdene får høre om Kristi fødsel, av Arthur A. Dixon, gjengitt med tillatelse fra Kirkens historiske museum. Over: Se Guds lam, av Walter Rane, gjengitt med tillatelse fra Kirkens historiske museum