Tro til å besvare kallet
Fra en tale holdt under en regional stavskonferansesending 12. september 2010 ved Brigham Young University.
Vi må alle ha en brennende overbevisning i vårt hjerte om at dette er Guds verk, og at det krever vårt aller beste for å bygge opp «Sions øde steder».
I 1849, bare to år etter at de hellige hadde kommet til Saltsjødalen, ledet eldste Parley P. Pratt i De tolv apostlers quorum en ekspedisjon sydover. Jo lenger syd ekspedisjonen kom, desto vanskeligere ble terrenget. Etter at mennene hadde foretatt en nedstigning på vel 900 meter fra kanten av Great Basin til der elvene Virgin og Santa Clara løper sammen (syd for dagens St. George, Utah), ble terrenget tørt og sandholdig, vulkansk og ulendt. Speiderne var ikke imponert. I en dagbok står det:
«Gikk over … en ulendt, stenete, sandholdig og nesten ubeskrivelig strekning, sammenblandet i fryktelig forvirring …
En stor, kaotisk strekning kom til syne. Den besto av svære bakker, [røde] ørkener, triste sletter uten gress, vinkelrette klipper, løs og gold leire, … sandsten … i et eneste virvar – kort sagt, et land i ruiner … vrengt med innsiden ut, opp-ned, av fryktelige naturomveltninger i en tidligere tid.»1
Men uansett hvor ulendt landet i syd syntes, virket de forblåste, eroderte klippene og villmarken og fjelldalene i landet rundt San Juan i øst langt tøffere. Kirkens ledere visste at det ville bli vanskelig å temme territoriets ulendte, ikke kartlagte hjørne, men de ønsket likevel å etablere kolonier for Kirken der. Under den kvartalsvise konferansen i Parowan stav i 1879 aksepterte 250 personer president John Taylors kall om å etablere San Juan misjon. Med 80 vogner og nesten 1000 okser og hester begynte de å brøyte seg vei mot og gjennom et enormt, uutforsket territorium av snekledde fjell og tårnhøye fjelltinder.
Disse første oppdagelsesreisende søkte å finne den korteste rute til San Juan og overvant den ene hindringen etter den andre, men snart møtte de den største og mest skremmende barriere av alle: Colorado-elvens uoverkommelige kløft. Mirakuløst nok fant de trette speiderne en trang åpning i canyonen – en sprekk som strakte seg vel 600 meter nedover de røde klippene til Colorado-elven nedenfor. Dette ene, nesten dødelige «hull i klippen» syntes å være eneste mulige passasje østover.
For det meste var sprekken i sandstenen for trang for hester og på noen steder for trang også for en mann eller kvinne til å komme gjennom. Loddrette fall på opptil 23 meter ville synes å gjøre det umulig for en fjellgeit, for ikke å snakke om fullastede vogner. Men de viljesterke hellige ville ikke vende om og snu, så med krutt og redskaper arbeidet de det meste av desember 1879 og januar 1880 med å lage en risikabel, primitiv vei inn i canyonskrenten.
Da denne veibiten var ferdig, så langt de maktet, var nå oppgaven å få de første 40 vognene ned gjennom «hullet». De andre vognene som ventet 8 kilometer unna ved Fifty-Mile Spring, skulle følge senere.
De organiserte seg slik «at et dusin eller flere menn kunne henge bak vognen» med lange rep for å redusere farten på nedturen. Deretter ble hjulene låst fast med kjettinger, slik at de kunne gli, men unngå den katastrofe det ville være om hjulene faktisk trillet.
I ett av de store øyeblikk i pionerhistorien førte ett kompani om gangen vognene ned den forræderske skrenten. Da de var kommet ned, begynte de ivrig å krysse elven med en pram de hadde konstruert til dette formålet. Det ble slik at familien Joseph Stanford Smith var i den siste vognen som skulle nedover den dagen.
Stanford Smith hadde systematisk hjulpet de andre vognene ned, men kompaniet glemte tydeligvis på en eller annen måte at bror Smiths familie fremdeles ville trenge hjelp som den siste. Stanford var svært urolig over at han og hans familie syntes å være forlatt. Han førte hestene, vognen og familien til kanten av skrenten. To hester ble plassert foran og en tredje ble tjoret bak vognen til den bakre aksel. Familien Smith sto et øyeblikk og så nedover det forræderske hullet. Stanford vendte seg til sin hustru, Belle, og sa: «Jeg er redd vi ikke klarer det.»
Hun svarte: «Men vi må klare det.»
Han sa: «Hvis vi bare hadde noen menn til å holde vognen igjen, kunne vi kanskje klare det.»
Hans kone svarte: «Jeg vil holde igjen.»
Hun la et teppe på bakken, og der la hun den lille sønnen sin og overlot ham til sin treåring, Roy, og femåring, Ada, for at de skulle passe på ham. «Pass på lillebror til pappa kommer og henter dere,» sa hun. Så stilte Belle Smith seg bak vognen og grep tak i tømmene til hesten som var tjoret bak kjøretøyet. Stanford satte i gang nedover hullet. Vognen slingret nedover. Ved det første støtet falt den bakre hesten. Søster Smith fór etter ham og vognen, og trakk i repene av alle krefter og med alt mot hun kunne mønstre. Snart falt hun også, og da hun ble dratt av gårde sammen med hesten, kuttet en skarp sten en grusom flerre i benet hennes fra hælen til hoften. Denne tapre kvinnen, med klærne opprevet og et vondt sår, holdt fast i disse repene av alle krefter og med stort mot hele veien ned til elvebredden.
Da de var kommet ned, løp Stanford som nesten ikke kunne tro at de hadde klart det, straks de vel 600 meterne tilbake opp klippen, engstelig for hvordan det hadde gått med barna. Da han klatret over kanten, så han dem bokstavelig talt på samme sted der de var blitt plassert. Han bar babyen, mens de andre to barna klynget seg til ham og til hverandre. Så førte han dem nedover den ulendte kløften til deres engstelige mor der nede. I det fjerne så de fem menn som kom mot dem med kjettinger og rep. De hadde forstått hvilken vanskelig situasjon Smiths var i, og kom for å hjelpe. Stanford ropte: «Glem det, folkens! Vi klarte det fint. [Belle] her er all den hjelp en kar trenger [for å foreta denne reisen].»2
Når kallet kommer
«Hullet i klippen»-ekspedisjonen er bare ett av mange eksempler på den store besluttsomhet og hengivenhet de første hellige hadde når det gjaldt å svare positivt på kallet fra profeten når det kom. Et annet eksempel er organiseringen av og kallet til Muddy misjon i nåtidens Nevada. Som det var med så mange av de første pionerkoloniene, ventet det et svært hardt liv i Muddy, og det foregikk mye selvransaking når man ble kalt til å slå seg ned der.
Noen av dem som ble kalt i 1860-årene, må helt sikkert ha spurt: «Av alle steder på jorden, hvorfor Muddy?» Det var faktisk noen grunner til det. Først og fremst hadde Den amerikanske borgerkrig åpnet for større mulighet til å skipe varer via Colorado-elven. For det annet, da krigen avbrøt de tradisjonelle kildene til tekstiler, hadde Cotton misjon blitt etablert i byene St. George og Washington, som ikke var så mange kilometer unna. Man antok at det kunne dyrkes bomull for den misjonen i Muddy-regionen. For det tredje, de siste-dagers-hellige følte sterkt at det var deres plikt å arbeide med de innfødte amerikanske stammene i regionen. De ville hjelpe til med å gi dem mat, og håpet å undervise dem.
Men regionen var uansett et ensomt, goldt og øde sted. Det så ikke ut til å ha annet å tilby enn hete og hardt arbeid. Det var isolert og stort sett øde, og elven som ga misjonen dens identitet, hadde fått et treffende navn.
Jeg vil la en av nybyggerne der fortelle hvordan og med hvilken tro og besluttsomhet Muddy ble kolonisert. Hun representerer den tæl, det pågangsmot og den moralske overbevisning som både unge og gamle hadde – og i dette tilfelle spesielt de unge. Elizabeth Claridge McCune skrev om sin fars kall til å kolonisere Muddy:
«Intet sted på jorden syntes så dyrebart for meg da jeg var femten år gammel som kjære, gamle Nephi [by i Utahs Juab County]. Vi så ivrig frem til de regelmessige besøkene av president Brigham Young og hans følge …
“… Bror Brigham, brødrene Kimball og Wells med hele [sitt] følge steg ut av sine vogner og spaserte over den blomsterprydete veien … til våre hjem, [der] middag ble tilberedt og servert …
Alle var vi tilstede på [søndagens] ettermiddagsmøte, pikene i hvitt med reserverte plasser foran. Talene var gode, og vi var lykkelige helt til president Young bekjentgjorde at han ville få noen navn opplest på menn som ville bli kalt og oppholdt som misjonærer til å kolonisere … Muddy. Dette fikk nesten hjertet til å slutte å slå hos alle som var tilstede. Mange fra oss var blitt kalt til å kolonisere Dixie-området – men Muddy, så mange kilometer lenger syd! Og så mye verre! Å! Å! Jeg hørte ikke noe annet navn enn ”Samuel Claridge”. Å, hvor jeg hulket og gråt, og tenkte ikke på at tårene ødela [min] nye hvite kjole. Far til piken som satt ved siden av meg, ble også kalt. Hun sa: ”Hva gråter du for? Det får ikke meg til å gråte. Jeg vet at min far ikke vil dra.” ”Det er det som er forskjellen,” sa jeg. ”Jeg vet at min far vil dra og at ingenting kunne hindre ham i det, og han ville ikke være min far hvis han ikke ville dra når han blir kalt.” Så brøt jeg sammen og hulket igjen …
Siden vi nettopp hadde flyttet inn i nytt hus og hadde fått det så komfortabelt, prøvde mange av våre venner å overtale far til å beholde huset og farmen, og dra sydover for en stund og så komme tilbake. Men far visste at det ikke var den slags misjon han var blitt kalt til. ”Jeg skal selge alt jeg eier,” sa han, ”og bruke mine midler til å bygge opp et annet øde sted i Sion.”»3
Tro på verket
Hva er det som skapte da, og som skaper nå, slik lojalitet og hengivenhet som denne 15 år gamle piken og familien som hun var født i, viste? Hva er det som fikk henne til å vende seg til sin noe mindre trofaste venninne og erklære: «Jeg vet at min far vil dra og at ingenting kunne hindre ham»? Hvor kommer slikt pågangsmot fra som fikk henne til å fortsette med å si: «Og han ville ikke være min far hvis han ikke ville dra når han blir kalt»?
Og hva med de tre små barna som så sine foreldre forsvinne i en vogn over kanten til Colorado-elvens juv men stolte på instruksjonen deres mor hadde gitt dem? De satt der trofast, fast bestemt på ikke å bevege seg eller gråte til tross for at de må ha vært veldig redde.
Hva ser vi i disse eksemplene på trofaste pionerer? Det er det vi har sett gjennom alle evangelieutdelinger og visselig gjennom denne evangelieutdelingen. Vi ser det vi så da de hellige flyktet fra New York og Pennsylvania og Ohio og Missouri, og så fra sitt kjære Nauvoo over en islagt elv med templet som snart sto i flammer i det fjerne. Det er det vi så da disse samme folkene begravet sine døde i stort antall ved Winter Quarters, og da de så måtte forlate isolerte graver, noen ganger så små som en brødboks, i Wyoming nær Chimney Rock eller en av de mange gangene de krysset Sweetwater River eller i en snefonn ved Martin’s Cove.
Det vi så da og det vi ser nå blant de gode hellige over hele verden, er tro på Gud, tro på den Herre Jesus Kristus, tro på profeten Joseph Smith, tro på dette verks realitet og tro på at dets budskap er sant. Det var tro som førte en gutt inn i en lund for å be, og det var tro som gjorde ham i stand til å reise seg fra sine knær, overlate seg i Guds hender for evangeliets gjengivelse, og til slutt marsjere til sin egen martyrdød knapt 24 korte år senere.
Det er ikke til å undres over at tro alltid har vært og alltid vil være evangeliets og vårt verks første og varige prinsipp. Det sentrale i vår overbevisning er at verket ikke bare skulle ha fremgang, men at det også kan og vil og må ha fremgang.
Jeg vet ikke hvordan mødre og fedre ellers kunne forlate disse småbarna i de provisoriske gravene på slettene og deretter, med et siste blikk, gråte på veien fremover til Sion. Jeg vet ikke hvordan en kvinne som Belle Smith ellers kunne plassere sine barn på kanten av stupet og bruke sine muskler på vognen ned den farlige hellingen. Jeg vet ikke hvordan Samuel Claridge ellers kunne selge alt han eide og dra av gårde for å bygge opp Sion i den øde Muddy-misjonen. Den fundamentale drivkraften i disse beretningene er tro – klippefast, som renset med ild, begivenhetsrik og åndelig basert tro om at dette virkelig er Guds kirke og rike, og at når man blir kalt, da går man.
En anmodning om overbevisning
Det er fremdeles «øde steder i Sion» å bygge opp, og noen av disse er langt nærmere enn misjonene Muddy og San Juan. Noen av dem finnes i vårt eget hjerte og i vårt eget hjem.
Derfor utsteder jeg et kall som gjelder den overbevisning vi alle må ha brennende i vårt hjerte om at dette er Guds verk og at det krever det beste vi kan gi i denne innsatsen. Min appell er at dere gir næring til deres egen fysiske og åndelige styrke, slik at dere har et stort reservoar av tro dere kan trekke på når oppgaver eller utfordringer eller krav av noe slag melder seg. Be litt mer, studer litt mer, steng ute støyen og høylytte krav, nyt naturen, nedkall personlig åpenbaring, gransk deres sjel og søk himlene for å få det vitnesbyrd som ledet våre pionerforfedre. Når du så må trenge litt dypere ned i deg selv og strekke deg litt lenger for å møte livet og utføre ditt arbeid, kan du være sikker på at det er noe der nede å kalle på.
Når du har din egen tro, er du forberedt til å hjelpe din familie. Den absolutt sterkeste indikator på aktivitet og tjeneste, på hengivenhet og lojalitet i denne kirke vedblir å være sterke familiebånd. Jeg sier dette vel vitende om at en del av denne kirkes storhet finnes i hvert enkelt medlem. Noen ganger er dette medlemmet en ny konvertitt. Noen ganger er dette medlemmet den eneste siste-dagers-hellige i familien. En person et eller annet sted måtte plante troens flagg og starte en ny generasjon i evangeliet. Men det er et faktum at troen blir bedre utviklet og mer beskyttet og mer varig når det er en hel familie til å styrke den. Så etter at du har stått alene hvis du må, skal du arbeide flittig for å se til at andre i din familie ikke står alene. Bygg opp din familie og se til at troen er sterk der.
Når det er oppnådd, kan vi tjene Kirken i nærheten, eller på en fjern utpost hvis vi blir kalt. Da kan vi søke etter det tapte får – medlem eller ikke-medlem, levende eller død. Dette kan bare gjøres klokt og godt når de andre 99 lammene, inkludert vår egen lille flokk, er trygt samlet mens vi søker. Hvis vi har elsket og undervist våre kjære hjemme, vil de forstå nøyaktig slik lille Elizabeth Claridge gjorde: Når kallet kommer, kan du være sikker på at din far og mor, dine brødre og søstre kommer til å dra.
Det er arbeid å gjøre. Vi kan ikke si at alle våre naboer har stor tro, at alle har en sterk familie, at alle nær og fjern har hørt evangeliets budskap og har blitt troende siste-dagers-hellige som underviser andre og reiser til templet. Verden blir mer ugudelig, og tiden som ligger foran oss, vil kreve det beste av oss. Men rettferdighetens krefter vil alltid seire når personer som Stanford og Belle Smith, personer som Samuel Claridge og hans modige datter Elizabeth får den til å seire.
Vi må ha tro på dette verk – tro på det alle troende er kalt til å gjøre, tro på den Herre Jesus Kristus og på vår Fader i himmelen. Vi må la vår vilje være i overensstemmelse med deres og deretter gjøre denne viljen virkelig klippefast og pionersterk. Hvis vi gjør dette, vet jeg at vi vil være trygge og sikre i den ustoppelige fremgang som Kirken og Guds rike på jorden har.
Den siste vognen, av Lynn Griffin
Martins håndkjerrekompani, Bitter Creek, Wyoming, 1856, av Clark Kelley Price © 1980 IRI