Troens øyer:En historie om flid
Bare ved regelmessig å bygge på øya si kan familien Coila unngå å synke.
Nelson og Dora Coila bor på en øy – ikke en vanlig øy skapt av solide klipper som stikker opp av et hav eller en innsjø – men en bitte liten øy de har laget selv bare av flytende halmstrå på Titicacasjøen i Peru.
Å bygge en øy og gjøre den til ditt hjem krever tro. Bare ca. 1.2 meter med lagvis siv holder deres familie og de omkring tolv hyttene på øya over det 10 °C varme vannet, og elementene truer hele tiden bokstavelig talt med at deres hjem på øya kan gå i oppløsning.
Men for Nelson og Dora representerer deres øy fysisk det de prøver å bygge opp åndelig for sin familie: En troens øy som vil holde sammen imot verden.
Det de har lært i prosessen, er at tro til å bygge alltid må etterfølges av flid til å vedlikeholde.
Grunnen til å være konsekvent
For Uros-folket, som har bygget og levd på disse øyene i generasjoner, er totora-halmen en vesentlig del av hverdagen. Stråene, som vokser på grunt vann i Titicacasjøen, kan brukes som brensel når de lager mat. Roten kan spises. Agnene kan brukes til medisinske formål. Og nesten alt blir naturligvis laget av halmen: deres boliger, deres tradisjonelle båter, deres vakttårn, selve øyene, til og med avfallskurvene.
Uros-folket bygger øyene ved å legge ned lag etter lag med halm. Men som byggemateriale varer ikke totorahalm lenge. Solen tørker den ut i den tørre årstiden. Fuktigheten i regntiden fremskynder forfallet. Og lagene under vann går gradvis i oppløsning. Den kontinuerlige erosjonen av øya betyr at Nelson må legge ned et nytt halmlag hver 10. til 15. dag.
«Å bygge øya var bare begynnelsen,» sier han. «Hvis jeg slutter å legge på halm, vil den langsomt falle fra hverandre. Men jo flere lag jeg legger på, desto sterkere blir øya med tiden.»
Faren ved å utsette
Å legge på et lag halm er ikke innviklet eller vanskelig, men det betyr arbeid. Det ville være lett å utsette det.
Men utsettelse øker risikoen for at et familiemedlem kan sette en fot gjennom et svakt punkt og havne i kaldt vann. Det er ikke stort mer enn litt ubehagelig for voksne, men det kan være dødelig for småbarn slik som ekteparet Coilas’ to år gamle sønn, Emerson.
Så Nelson legger på et halmlag i dag, for han vet at sikkerheten til alle i familien avhenger av det i morgen.
Det er en leksjon om flid som har vært utslagsgivende for familien Coilas.
Virkningene av flid
Flid er å vedbli å gjøre noe til tross for motstand.1 Dora lærte først hvor viktig – og hvor vanskelig – flid kan være, etter at hun ble døpt i 1998.
Da Dora var 17, ble hun og hennes yngre søster Alicia døpt – noe som bidro til Kirkens vekst på Uros-øyene. Men omtrent en måned senere forbød deres far dem å ha noe å gjøre med Kirken.
Men noe underlig hendte med pikene. De ble plutselig mindre hyggelige å være sammen med og hadde lettere for å krangle. Deres far innså at den tiden de hadde deltatt i Kirkens aktiviteter, hadde de forandret seg til det bedre.
«Det gjorde at han ombestemte seg,» sier Dora. «Han begynte å vekke oss tidlig for å forsikre seg om at vi kom tidsnok til kirken.»
Dora forklarer den forandring evangeliet forårsaket hos dem, med små ting som hun og Alicia gjorde regelmessig, som å betale tiende, be, studere Skriftene, holde sabbatsdagen hellig og fornye sine pakter hver uke ved å ta nadverden.
Senere, da Doras far hadde sett hvilke forandringer tro og flid førte til,2 sluttet han seg til Kirken sammen med resten av familien.
Flidens belønninger
Å vedbli å gjøre det som er riktig – til tross for motstand – er noe som kreves av Herrens paktsfolk. Men Herren lover store velsignelser til dem som ber flittig,3 som holder budene,4 gir akt på åpenbaring,5 søker i Skriftene6 og arbeider for hans verk.7
Gjennom familien Coilas erfaringer med å vedlikeholde sin troens øy både i bokstavelig forstand og i overført betydning, har de funnet ut at flidens belønninger er virkelige. «Noen ganger holder vi på å bli kvalt av den daglige rutinen med arbeid, matlaging osv.,» sier Nelson. «Når vi glemmer Gud, blir alt komplisert. Det er flere problemer, og ting begynner å falle fra hverandre.»
Nelson tar en pause og peker på et nytt halmlag han la på plass samme morgen. «Hvis vi er konsekvente,» sier han, «hvis vi ber, studerer, faster og holder familiens hjemmeaften regelmessig, vil vi bli sterkere.»
Foto: Adam C. Olson
Nelson Coila (t.v.) legger et nytt lag totora-halm på Utama, den flytende øya han og hans familie (over) bor på i Titicaca-sjøen.
For familien Coila – Nelson, Dora og Emerson – og Uros-folket som bor på Titicaca-sjøen, er totora-halmen viktig for livets opphold. Men i likhet med evangeliets prinsipper må den anvendes regelmessig.