Vår pionerarv som vi hedrer
Vi kan alle lære mye fra våre tidlige pionerforfedre, hvis kamp og lidelse ble møtt med resolutt mot og en vedvarende tro på en levende Gud.
Pionerenes lidelse
«Den første utvandringen i 1847, som ble organisert og ledet av Brigham Young, er av historikere beskrevet som et av de største epos i De forente staters historie. Hundretalls siste-dagers-hellige pionerer led og døde av sykdom, påkjenninger eller sult. Det var folk som manglet vogner og oksespann og som bokstavelig talt gikk til fots de ca. 2000 kilometerne over slettelandet og over fjellene, mens de skjøv og trakk håndkjerrer med seg.»1
Inspirerende tro
«Vi kan alle lære mye fra våre tidlige pionerforfedre, hvis kamp og lidelse ble møtt med resolutt mot og en vedvarende tro på en levende Gud… Barn og unge var blant de tusener som trakk og skjøv håndkjerrer eller vandret på pionerstien, akkurat slik de er blant de hellige i dag som er pionerer i sine egne områder rundt om i verden. Jeg tror ikke det finnes et medlem i denne kirken i dag som ikke har blitt grepet av beretningene om de tidlige pionerene. De som utrettet så mye til alles beste, hadde visselig som målsetning å inspirere til tro. De oppfylte målsetningen på en strålende måte.»2
De møtte vanskeligheter
«På de slitte sidene i en pioners støvete dagbok står det så gripende: ”Vi bøyet oss ned i ydmyk bønn til Den allmektige Gud, med hjertet fylt av takksigelse til ham, og innviet dette land til ham som et tilfluktssted for hans folk.”
De primitive boligene ble beskrevet slik av en som var der som liten gutt: ”Det var ikke noen form for vindu i vårt hus. Heller ikke var det noen dør. Min mor hengte i stedet opp et gammelt teppe, som tjente som dør den første vinteren. Dette var vårt soverom, vår penstue, vår dagligstue, vårt kjøkken, alt samlet i dette rommet på ca. 3,5 ganger 5 meter. Hvordan i all verden vi alle klarte oss der, vet jeg ikke. Jeg minnes at min kjære, gamle mor sa at ingen dronning som noensinne hadde gått inn i sitt slott, noen gang hadde vært lykkeligere eller mer stolt av sitt ly og Herrens velsignelser enn hun var da hun gikk inn i den ferdige jordhulen.”
Slik var en tidligere tids prøvelser, slit, strev og hjertesorg. De ble møtt med resolutt mot og en varig tro på en levende Gud.»3
Pionerer i dag
«Vi hedrer dem som utholdt ufattelige prøvelser. Vi priser deres navn og tenker på hva de ofret.
Hva med vår egen tid? Opplever vi pionererfaringer? Vil fremtidens generasjoner tenke med takknemlighet på vår innsats, vårt eksempel? Dere unge kan i sannhet være pionerer når det gjelder mot, tro, nestekjærlighet og besluttsomhet.
Dere kan styrke hverandre. Dere har evnen til å legge merke til de ubemerkede. Når dere har øyne å se med, ører å høre med og hjerte å føle med, kan dere strekke dere ut og redde andre på deres egen alder.»4
Den største pioner
«Når vi vender sidene i Skriftenes historie fra begynnelse til slutt, lærer vi om den største pioner – ja, Jesus Kristus. Hans fødsel ble forutsagt av oldtidens profeter. Hans inntreden på livets scene ble kunngjort av en engel. Hans liv og hans virke har forandret verden…
Én setning fra Apostlenes gjerninger sier enormt mye: Jesus “gikk omkring og gjorde vel … fordi Gud var med ham” (Apostlenes gjerninger 10:38) …
Hans misjon, hans virke blant menneskene, hans læresetninger om sannheten, hans barmhjertighetsgjerninger, hans urokkelige kjærlighet til oss fremkaller vår takknemlighet og varmer våre hjerter. Jesus Kristus, verdens Frelser – ja, Guds Sønn – var og er den største pioner, for han har gått foran og vist alle andre veien. Måtte vi alltid følge ham.»5
Ovenfra: Fotoillustrasjoner: Matthew Reier, John Luke og gjengitt med tillatelse fra Sandy Utah Willow Creek Stake. Prærievogner, av Minerva Teichert, gjengitt med tillatelse fra Kirkens historiske museum