Hvordan kan jeg vite at jeg er tilgitt?
Da jeg var misjonspresident, stilte misjonærer meg ofte følgende to spørsmål: (1) Hvordan kan jeg vite at jeg er tilgitt for mine synder? Og (2) Hvorfor føler jeg fortsatt skyld hvis jeg er tilgitt?
Når jeg ble stilt disse spørsmålene, svarte jeg vanligvis: “Hvis du føler Ånden – når du ber, leser Skriftene, underviser, bærer vitnesbyrd eller en hvilken som helst annen tid – da vitner dette for deg at du har blitt tilgitt eller, alternativt, at renselsesprosessen finner sted, for Ånden kan ikke oppholde seg i et vanhellig tabernakel” (se Alma 7:21). I de fleste tilfeller tar renselsesprosessen tid, for det tar tid å forandre vårt hjerte, men i mellomtiden kan vi gå frem med tillit til at Gud godtar vår fremgang, slik det tilkjennegis ved hans Ånds nærvær.
Illustrasjoner: Scott Snow
Noen mennesker er strengere med seg selv enn Herren er. Naturligvis må vi omvende oss for å være berettiget til forsoningens rensende og tilgivende krefter, men når vi først har omvendt oss, finnes det ikke noe slikt som en uren omvendt person i Guds rike. Det er ikke noe sort merke på vår høyre ankel med teksten “synd i 2008” eller brun flekk bak vårt venstre øre der det står “overtredelse i 2010”. Herren forklarte den omfattende rensende kraft av forsoningen da han sa: “Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som sne” (Jesaja 1:18). Det er Jesu Kristi forsonings mirakel.
Ved noen anledninger tror jeg at våre synder er renset før skyldfølelsen blir borte. Hvorfor er det slik? På grunn av Guds nåde er kanskje minnet om denne skylden en advarsel, et åndelig “stoppskilt” som varsler når vi står overfor lignende fristelser: “Ikke gå ned den veien. Du vet hvor smertefullt det kan bli.” Kanskje dette er ment som en beskyttelse, ikke en straff, for dem som er i omvendelsesprosessen.
Vil vår skyldfølelse noensinne bli borte? Herrens løfte om dette er sikkert. Herren sa til de rettferdige at tiden ville komme da det ikke skal “være mer … sorg, og ikke skrik, og ikke pine skal være mer. For de første ting er veket bort” (Johannes’ åpenbaring 21:4; uthevelse tilføyet).
Jeg vet ikke om vi vil glemme våre synder, men tiden kommer da de som omvender seg, ikke lenger vil bli plaget av sine synder. Slik var det med Enos, hvis “skyld [ble] tatt bort” (Enos 1:6), og de omvendte lamanitter, som vitnet at Herren hadde “tatt skylden bort fra våre hjerter” (Alma 24:10), og med Alma, som forklarte: “[Jeg] kunne … ikke lenger huske mine smerter” (Alma 36:19; uthevelse tilføyd). Det er ingen tvil om at de alle husket sine synder, men på et eller annet vis ble de ikke lenger plaget av dem. Forsoningens altomfattende krefter helbredet mirakuløst ethvert sår og beroliget enhver samvittighet med “Guds fred, som overgår all forstand” (Filipperne 4:7).
Det synes å være to betingelser som vil befri oss fra all skyld og smerte. Den første er vår urokkelig tro på Jesus Kristus og hans forsoning. Da Enos spurte hvordan hans skyld ble “tatt bort” (se Enos 1:6–7), svarte Herren: “På grunn av din tro på Kristus” (Enos 1:8). Jo mer vi lærer om forsoningen og utøver tro på Kristi helbredende krefter, jo større blir derfor vår evne til å bli tilgitt og til å tilgi oss selv. Den andre er å utvikle en karakter som ikke har “lyst til å gjøre ondt mer, men til stadig å gjøre godt” (Mosiah 5:2). Når det skjer, ser vi ikke lenger oss selv i vår “kjødelige tilstand” (Mosiah 4:2), men som Guds åndelige sønner og døtre. Vi innser at vi er en annen person enn den som syndet. Scrooge, den berømte figuren i Charles Dickens’ En julefortelling, hadde forvandlet seg i den grad at han med rette kunne erklære: “Jeg er ikke den mannen jeg var.”1
Når vi omvender oss, blir vi en annen enn den vi var. Å forstå vår nye identitet, sammen med vår tro på Kristi rensende krefter, hjelper oss å nå det punkt der vi kan si som Alma sa: “Jeg [kunne] ikke lenger huske mine smerter, ja, jeg ble ikke lenger opprevet ved tanken på mine synder.” (Alma 36:19). Følgelig kan vi finne trøst i den sannhet at Gud til syvende og sist vil dømme oss etter det vi har blitt, ikke etter det vi var.
Apostelen Paulus ga noen nyttige råd til alle oss som har syndet, men som ønsker å omvende oss. Han sa at vi skulle glemme “det som ligger bak og [strekke oss] ut etter det som er foran” (Filipperne 3:14). Vi skulle med andre ord legge fortiden bak oss og streve fremover, idet vi stoler på Guds forløsende kraft. En slik innsats fra oss viser tro. Videre ga Paulus oss dette råd: “Salig er den som ikke dømmer seg selv” (Romerbrevet 14:22).
Inntil den siste skyldens dråpe er fjernet, kan vi i mellomtiden, hvis vi føler Herrens ånd, gå fremover med tillit til at vi har blitt renset eller at renselsesprosessen utfører sitt guddommelige mirakel for oss. Løftet er sikkert – hvis vi gjør vårt beste for å omvende oss, vil vi bli renset for våre synder, og vår skyldfølelse vil til slutt bli tatt bort, for Frelserens forsoning innebar ikke bare at han gjorde opp for våre synder, men også vår skyldfølelse. Da vil vi ha fullkommen fred med oss selv og med Gud.