Jeg ba for deg
Ami Hranac Johnson, Idaho, USA
Nylig var jeg litt sent ute til kirken og skyndte meg inn i kirkesalen under åpningssalmen. Da jeg kom inn i kirkesalen, så jeg at den var fullere enn vanlig. Da jeg kikket rundt på de mange besøkende, innså jeg to ting: Det var menighetens Primær-program, og min vanlige plass var opptatt.
Jeg skyndte meg å finne en plass på første rad av ekstrastolene akkurat i tide til å se en ung mor som kom med sin to år gamle sønn på slep og sin seks måneder gamle datter i armene. Jeg la merke til at mannen hennes ikke fulgte henne inn. Da jeg kikket rundt i kirkesalen, så jeg at han satt på forhøyningen, ved pianoet – han var Primærs akkompagnatør.
Fordi jeg er enslig, sitter jeg vanligvis sammen med en bestemt venn. Men den dagen var min venn bortreist. Jeg tenkte det kunne være fint å sitte sammen med den unge moren og hennes barn i stedet, så jeg spurte om jeg kunne sette meg ved siden av dem. Moren sa ja. I løpet av møtet var det en glede for meg å kunne hjelpe med den unge gutten og lytte til Primær-barna.
På slutten av nadverdsmøtet lente moren seg mot meg og sa hun hadde bedt for meg den morgenen. Jeg ventet på at hun skulle utdype. Hun sa hun hadde bedt om at jeg ville være i kirken og at jeg ville sitte sammen med henne og hjelpe henne. Hun hadde tenkt at hun kanskje ikke ville klare seg gjennom nadverdsmøtet alene. Jeg følte meg overveldet over at jeg hadde besvart hennes enkle bønn, som hun hadde holdt samme morgen.
Jeg vet at Herren elsker oss dypere enn vi kan forstå. Å være vitne til et svar på en enkel anmodning ga meg en viktig lærdom, og jeg er sikker på at opplevelsen lærte denne moren også noe. Da jeg spurte om jeg kunne sitte ved siden av denne søsteren, tenkte jeg ikke at jeg kunne være svaret på en bønn – jeg bare gjorde det jeg ville ønske at noen skulle gjøre for meg om jeg var i hennes situasjon.
Vår himmelske Fader hører og besvarer virkelig våre bønner, selv de tilsynelatende små.