Jeg vil aldri gå på en dans igjen
Wendy Van Noy, Illinois, USA
I vår forstad til Chicago, Illinois er det færre enn 20 siste-dagers-hellige ungdommer som går på en videregående skole med ca 4400 elever på to separate studiesteder. Vi har vært fornøyd med utdannelsen vår sønn har fått, og mange gode familier med høye normer bor i vårt område.
Den våren vår sønn gikk i tredje klasse, ble han invitert til en skoledans. Partneren hans hadde på seg en vakker, sømmelig kjole, og vi var ivrige etter å høre hvordan kvelden deres hadde vært. Da han kom hjem, sa han: “Jeg vil aldri gå på en skoledans igjen!” Han sa at elevene hadde danset på utfordrende vis, noe administrasjonen ikke gjorde noe for å stoppe. Jeg ble forferdet.
Jeg er deltids-ansatt i denne skolekretsen, og et par dager etter dansen oppsøkte jeg en skoleinspektør. Han er en rettskaffen mann, og jeg følte at han ville lytte til mine bekymringer. Han anbefalte at jeg skrev til skolebestyrerne.
Jeg overveide ved hjelp av bønn hva jeg skulle si, og bestemte meg for å fortelle dem at jeg var skuffet over den upassende dansen og at ingenting ble gjort for å stoppe den. Listen var lagt høyt for det faglige, så hvorfor ikke for alle aktiviteter?
Flere måneder gikk, og jeg trodde brevet mitt hadde falt for døve ører. Men en dag, under registreringen for et nytt skoleår, spurte en skoleinspektør meg: “Er du moren som skrev brevet om skoledansene?”
“Ja, det er jeg,” svarte jeg.
“Du skal vite at brevet ditt har vakt oppsikt!” sa han.
Jeg fikk vite at en av skolebestyrerne ikke var overbevist om at endringer måtte gjøres før han spurte noen elever om deres mening. Alle hadde det samme svaret: “Vi vil aldri gå på en skoledans igjen! De er for motbydelige!”
Administrasjonen innførte så regler for danseetikette som skulle bli håndhevet under en kommende gjenforeningsdans. Rektor informerte elevene om at de ville bli bedt om å gå hvis de ikke fulgte reglene.
Jeg ventet spent på at sønnen vår skulle komme hjem fra gjenforeningsdansen. Da han kom, sa han at elever som hadde prøvd å slippe unna med den tidligere adferden, ble bortvist. Han sa det var den beste dansen han hadde vært på.
Jeg skrev til administrasjonen og takket dem for at de hadde gjort dette til en av de beste skoledansene på lang tid. Skoleinspektøren jeg kjente, svarte: “Takk for at du startet denne debatten i vår. Uten innspill fra deg, ville vi kanskje ikke ha gjort fremskritt på dette området.”
Jeg har siden funnet ut at de fleste av skolene i vårt county nå innfører disse nye dansereglene, slik at tusenvis av elever nå vil kunne nyte skoledanser.
Jeg ber om at Herren vil velsigne oss alle så vi kan finne mot til å si vår mening og forsvare det vi tror på. Jeg lærte at én person kan være utslagsgivende.