En gave til bestemor
Artikkelforfatteren bor i California, USA.
Et enkelt brev for å si takk betydde så mye for min bestemor.
Illustrasjon: Roger Motzkus
Da jeg var ung, hadde bestemor ofte sammenkomster for mine søskenbarn og meg. Det var ca 14 av oss, og vi var alltid glade når bestemor inviterte oss på middager, overnattinger, spillekvelder og ferier. Bestemors hus var stedet å være!
Enhver aktivitet i bestemors hus var moro. Men jeg tenkte aldri på all tiden og arbeidet som ble lagt ned i hver aktivitet. Jeg trodde bare det var det bestemødre gjorde, og jeg elsket det!
Etter mange år med moro sammen med søskenbarn i bestemors hus, flyttet familien vår. Senere kom bestemor for å tilbringe en spesiell dag sammen med oss i vårt nye hjem. Familien min tenkte lenge og omhyggelig for å finne den perfekte gaven til henne. Hun har flere ting enn noen jeg kjenner. Hva kunne vi gi bestemoren som har alt?
Jeg spurte min far om forslag, og han sa det samme som han sier hvert år: “Hvorfor ikke skrive et virkelig hyggelig brev til henne?” Jeg var tom for ideer, så tidlig neste morgen, før noen andre var våkne, satt jeg ved kjøkkenbordet med føttene på de kalde flisene og skrev et spesielt brev til bestemor.
I begynnelsen lurte jeg på hva jeg kunne skrive, annet enn: “Du er så fantastisk. Takk for alt.” Da jeg så ut av kjøkkenvinduet på palmene og himmelen, tenkte jeg på de mange tingene bestemor hadde gjort for oss i årenes løp. Jeg husket at jeg aldri hadde fortalt bestemor hvor mye de gangene vi hadde vært sammen som familie, betydde for meg.
I brevet mitt fortalte jeg bestemor at jeg var glad i henne, og jeg takket henne for alle de spesielle minnene. Jeg lot henne få vite hvor viktige de fortsatt var for meg, mange år senere. Så la jeg brevet i en konvolutt, bandt en rød sløyfe rundt den og gikk tilbake til mitt varme, teppebelagte rom.
Da tiden kom for å gi bestemor gavene, trakk jeg sakte frem brevet mitt. Jeg visste ikke helt hva jeg syntes om min gave til henne.
Hun virket overrasket da jeg ga henne konvolutten. Jeg fulgte omhyggelig med mens hun forsiktig rev av enden av konvolutten og dro ut brevet på det smale rosa papiret. Da hun leste det, begynte hun å smile, og hun fikk tårer i øynene. Jeg hadde aldri sett bestemor gråte før. Hun kikket sakte opp og snudde seg mot meg med varme, brune øyne. Hun hvisket: “Takk, takk. Jeg trodde ikke noen husket det.”
Bestemor, som hadde gjort så mye for å utvikle sterke familieforhold, hadde ingen anelse om at jeg husket eller var takknemlig for de gangene vi hadde vært sammen. Hun tørket øynene og sa: “Takk, Kimberly. Det var den beste gaven noen kunne gi meg.”
Jeg ga bestemor en stor klem, og kjente hennes myke hud mot kinnet mitt og luktet hennes “bestemorduft”, som var en blanding av babytalkum og moskus. Jeg var så takknemlig for min fars forslag om å skrive et brev til henne. Jeg visste ikke at takknemlige og kjærlige ord ville bety mer for bestemor enn alt krimskramset, all parfymen og alle fruktkakene som kunne kjøpes for penger.