Til vi ses igjen
Vi gikk på Håpets vei – sammen
I februar 1846 ble Kirkens pionerer drevet ut fra Nauvoo. Fylt med håp om at de ville finne fred i Sion, gikk de nedover Parley Street – nå kalt Håpets vei – og krysset Mississippi-elven.
Det var tidlig på våren i Nauvoo første gang jeg gikk langs Håpets vei. Lyset var gyllent og skyggene varme da jeg gikk gjennom alleen. Som fotograf fokuserte jeg bare på lukkertid, blenderåpning og det fantastiske lyset som fylte linsen min.
Men så begynte gradvis tankene mine å gå til mine forfedre som hadde gått denne veien. Først var det Jared og Cornelia med sin to år gamle sønn. Jeg følte kuldedraget i luften, men denne kulden var ingenting sammenlignet med forholdene som Jared og hans lille familie hadde opplevd da de reiste herfra. Cornelia døde et sted mellom Nauvoo og Salt Lake. Jeg forestilte meg at Jared gråt da han løftet opp sin sønn og fortsatte videre.
I frykt for at følelsen av deres tilstedeværelse ville forsvinne, sluttet jeg ikke å fotografere da tårene gjorde synet mitt uskarpt. Så husket jeg unge Sarah, som hadde reist sammen med sin kjærlige stemor i den siste gruppen av hellige som forlot Nauvoo. En gang fylte en kjærlig himmelsk Fader leiren deres med vaktler så de kunne livnære seg. Så kjempet de seg videre med takknemlige hjerter.
Hjertet begynte å svulme i meg av følelser. Det føltes som om Sarah var sammen med meg. Jared og Cornelia med sin lille sønn var også sammen med meg. Vi gikk sammen i lys og skygge, og fortid og nåtid møttes på denne veien – denne håpets og tårenes vei. På en måte jeg ikke kan forklare, var de sammen med meg og vekket i meg vår felles kjærlighet til Jesu Kristi evangelium. Jeg innså at mitt vitnesbyrd brenner i meg fordi det hadde brent i dem – gått fra generasjon til generasjon – som hver la grunnlaget for den neste. Jeg gråt av takknemlighet.
Snart hadde min mann, som hadde fotografert et annet sted, tatt meg igjen. Jeg sto nær ham mens jeg fortalte ham om min opplevelse. Han var den første i sin familie som trodde på evangeliet, akkurat som de hellige i Nauvoo. Og i likhet med dem som hadde gått denne veien over 150 år tidligere, ville han ikke være den siste til å tro. Hans og mitt vitnesbyrd ga næring til vitnesbyrdene som nå brant i våre barns hjerter, akkurat som Jareds og Cornelias og Sarahs vitnesbyrd ga næring til tusenvis av deres etterkommeres vitnesbyrd.
Minn mann og jeg glemte helt fotograferingen, og gikk sakte resten av Håpets vei sammen, idet vi stille mintes dem som hadde gått der før oss.
Håpets vei, av Jed B. Thomas, kopiering ikke tillatt