Historier fra konferansen
Et lys i Afrika
Fra “Håpet i Guds lys,” Liahona, mai 2013, 76.
For noen år siden hadde min hustru, Harriet, og jeg en minneverdig opplevelse der vi så dette løftet oppfylt. Vi var i Vest-Afrika, en vakker del av verden hvor Kirken vokser og de siste-dagers-hellige er herlige. Vest-Afrika har imidlertid også mange utfordringer. Ikke minst ble jeg bedrøvet over fattigdommen jeg så. I byene er det høy arbeidsledighet, og familier sliter ofte med å dekke sine daglige behov og sin sikkerhet. Det var hjerteskjærende å vite at mange av våre dyrebare medlemmer av Kirken lever i en slik nød. Men jeg skjønte også at disse flotte medlemmene hjelper hverandre med sine tunge byrder.
Vi kom til slutt til et av våre møtehus i nærheten av en stor by. Men istedenfor å finne et folk tynget og oppslukt av mørke, fant vi et lykkelig folk som strålte av lys! Gleden de følte på grunn av evangeliet, var smittende og oppbygget oss. Kjærligheten de uttrykte til oss, gjorde oss ydmyke. Deres smil var oppriktige og smittende.
Jeg husker at jeg lurte på om det kunne finnes noe lykkeligere folk på denne jord. Selv om disse gode hellige var omgitt av vanskeligheter og prøvelser, var de fylt med lys!
Møtet begynte, og jeg begynte å tale. Snart gikk imidlertid strømmen i bygningen, og vi befant oss i stummende mørke.
En stund kunne jeg knapt se noen i forsamlingen, men jeg kunne se og føle våre medlemmers strålende og vakre smil. Å, som jeg elsket å være sammen med disse fantastiske menneskene!
Mørket i kirkesalen fortsatte, så jeg satte meg ved siden av min hustru og ventet på at strømmen skulle komme tilbake. Mens vi ventet, skjedde det noe bemerkelsesverdig.
Noen begynte å synge en av gjenopprettelsens salmer. Så stemte andre i. Og så enda flere. Snart fylte et vakkert og overveldende kor kirkesalen.
Disse medlemmene av Kirken behøvde ikke salmebøker, de kunne hvert eneste ord av hver salme de sang. Og de sang den ene sangen etter den andre med en energi og en ånd som beveget min sjel.
Omsider tentes lysene igjen og badet rommet i lys. Harriet og jeg så på hverandre, med kinn som var våte av tårer.
Midt i mørket hadde disse vakre, fantastiske medlemmene fylt denne kirkebygningen og vår sjel med lys.
Det var et dypt rørende øyeblikk for oss – et Harriet og jeg aldri vil glemme.
Fotoillustrasjon: Richard M. Romney