Fra misjonsmarken
Gjennom tynne vegger
Forfatteren bor i Utah, USA.
Først senere ble vi klar over at vi også underviste deres nærmeste nabo mens vi underviste en familie i evangeliet.
Som misjonærsøstre underviste vi en kvinne i evangeliet. Hun bodde i beskjedne kår nederst i en stor bakke i nærheten av en liten søppelfylling i utkanten av Asunción i Paraguay.
Soledad og hennes mann, Oscar, bodde i ett rom i et langt, smalt hus som faktisk var en serie av sammenhengende rom, side ved side, med svært tynne vegger. Hvert rom var en liten bolig med et vindu, en dør, et bord og en seng. Det var flere slike bygninger i dette området, bygget av tre, med stråtak og jordgulv. Leire som var dyttet inn i sprekkene, holdt noe av kulden ute.
Soledad lyttet
Soledad var mor til tre små barn, og hun var ung selv – og overveldet. Alt hun kunne gjøre var å ta vare på sitt hjem og dekke barnas daglige krav. Men hun syntes å verdsette våre besøk og å innse at hun trengte Gud i livet.
Soledad uttrykte sine tanker og følelser fritt. Hun hadde forelsket seg og reist hjemmefra med Oscar, selv om foreldrene ikke godtok dette. Hverken hun eller hennes mann hadde noen utdanning eller jobb, og deres fremtid var dyster. Hun lurte på om Gud hadde forlatt henne, og om han straffet dem for de dårlige valgene de hadde gjort.
Oscar gikk fra dør til dør og solgte pyntegjenstander i et forsøk på å hjelpe familien å overleve. Når han hadde en god dag, kjøpte han mat og noen ganger små gaver til barna. Men når salget var dårlig, kom han ofte hjem deprimert, sint og beruset.
Vi følte utfordringen det var å skulle hjelpe dem å takle så mange timelige bekymringer. Men vi følte også at Ånden oppfordret oss til å fortsette å elske og undervise dem, selv om fremgangen deres til tider var skuffende. Etter flere besøk og etter å ha bedt oppriktig, følte vi til slutt at vi måtte gi dem litt tid til å vurdere det vi hadde lært dem, studere Mormons bok og be selv.
Vi forklarte våre bekymringer til Soledad, og hun ble opprørt. Hun følte at vi forlot hennes familie. Hun fortalte også at de ventet et fjerde barn og ikke visste hvordan de skulle overleve. I sinne ba hun oss forsvinne og aldri komme tilbake.
Juan lyttet også
Men uten at vi visste det, hadde naboen vegg i vegg, Juan, lyttet gjennom veggen til hva vi hadde undervist om. Han var ung, nysgjerrig og fryktelig sjenert. Mens han hadde lyttet, hadde han hatt mange spørsmål om frelsesplanen, Mormons bok og omvendelse. Han hadde til og med lånt Soledads eksemplar av Mormons bok, lest den og bedt angående alt han hadde lært i stillhet.
Dagene gikk. Juan begynte å bekymre seg da vi ikke kom tilbake for å undervise Soledad og Oscar. Så en kveld, da et kraftig vinteruvær var i anmarsj, spurte han Soledad hvor vi bodde og hvordan han kunne ta kontakt med oss. Hun sa at hun ikke visste det, og da begynte han å gråte. Han bar vitnesbyrd for henne om sannheten av budskapet vårt og løp ut i den stormfulle natten for å lete etter oss mens regnet strømmet ned og forvandlet gatene til gjørmete elver.
Flere timer senere, sliten og kald, fortsatte han å lete. Han begynte å be mens han banet seg frem gjennom mørket, og lovet sin Fader i himmelen at hvis Han ville hjelpe ham å finne oss, ville han bli døpt og tjene ham alle sitt livs dager. I mellomtiden begynte Soledad, som var blitt grepet av Juans vitnesbyrd, å be om at vi ville komme tilbake. Juan kom hjem, men fortsatte å be og lese i Mormons bok de neste to dagene. Soledad ba også innstendig og snakket med Oscar. Sammen begynte de å lese Mormons bok.
Og vår himmelske Fader lyttet
Da min ledsager og jeg to dager etter uværet knelte i bønn, følte vi at vi måtte gå tilbake til de bitte små boligene nederst i bakken. Vi dro straks, og da vi kom frem, tok Soledad, Oscar, deres barn og Juan imot oss med gledens tårer og begeistring. De fortalte oss alt som hadde skjedd, og fra da av var de alle ivrige etter å lære om evangeliet. Det varte ikke lenge før Juan ble døpt, og Soledad og Oscar fulgte snart etter.
Jeg husker at jeg lurte på hvorfor vi følte så sterkt at vi skulle fortsette å undervise til tross for at Soledad og Oscar ikke reagerte positivt. Jeg husker at jeg lurte på hvorfor vi følte at det var viktig å dra tilbake når vi hadde blitt jaget bort i sinne. Men da jeg så den glede som Juan opplevde og deretter Soledad og Oscars familie, visste jeg at det ikke bare var Juan som lyttet gjennom tynne vegger, men at vår himmelske Fader også lyttet til bønner fra oss alle, bønner som kom fra hjertet.