Skriv det riktig
Cara visste sannheten. Men ville hun være modig nok til å skrive om det?
“Jeg skammer meg ikke ved evangeliet” (Romerne 1:16)
Cara la fra seg blyanten og stirret på arket på pulten sin. Det var blankt med unntak av hennes navn og en stor viskelærflekk. “Hva skal jeg skrive?” tenkte hun.
På den andre siden av midtgangen skrev hennes venninne Lily ivrig. Cara la hodet ned og hvilte det på armen.
Cara likte virkelig den nye skolen sin. Den ble holdt i en kirkebygning til et annet trossamfunn, og den nye klassen hennes var liten nok til at læreren, fru Schmidt, hadde tid til å hjelpe henne med matematikk. Hver dag etter mattetimen underviste fru Schmidt noe fra Bibelen. Vanligvis var dette veldig likt det Cara hadde lært hjemme og i Primær.
Men for noen uker siden under en leksjon om dåp hadde fru Schmidt fortalt klassen at babyer som døde før de ble døpt, ikke kunne komme til himmelen. Så fortalte hun at ett av hennes egne barn døde rett etter at han ble født. Da hun sa det, så det ut som fru Schmidt skulle begynne å gråte.
“Men barn som dør, kommer til himmelen,” ønsket Cara å si. Hvis bare fru Schmidt visste det, ville hun kanskje ikke være så bedrøvet lenger. Men Cara var for sjenert til å si noe.
Etter skoletid fortalte Cara mor hva fru Schmidt hadde sagt. “Å vite at babyer kommer til himmelen er en av de velsignelser vi har på grunn av Mormons bok,” sa mor. Cara håpet at fru Schmidt ville lese Mormons bok en dag. Hun ønsket at hun hadde mot til å fortelle henne om den.
Nå i dagens leksjon hadde fru Schmidt fortalt klassen at Gud, Jesus og Den hellige ånd er én person. Cara tenkt på hvordan vår himmelske Fader og Jesus Kristus viste seg for Joseph Smith i Den hellige lund. Hun visste at de var to adskilte personer, og at begge hadde et legeme. Hun var glad for at hun var sikker på dette, selv før hun snakket med mor eller far om det.
Men så hadde fru Schmidt sagt: “Barn, vær så snill å ta frem et papirark og skriv om det vi har snakket om.”
Da var det Cara ble bekymret og fikk vondt i magen. Hun ønsket å gjøre det læreren hennes ville hun skulle gjøre. Kunne hun være modig nok til å skrive det hun visste var sant?
Med hodet på pulten sin begynte Cara å be stille. “Vær så snill, kjære himmelske Fader, hva bør jeg gjøre?”
Nesten med en gang begynte Cara å føle ro og fred inni seg. Den hellige ånd hvisket at hvis hun skrev det hun visste i sitt hjerte, ville alt ordne seg.
Cara løftet hodet, plukket opp blyanten og begynte å skrive.
Vår himmelske Fader og Jesus er to adskilte personer. De har legemer av kjøtt og ben slik vi har. Den hellige ånd er en ånd som kan snakke til oss i vårt hjerte.
Etter å ha skrevet noen flere setninger, la Cara fra seg blyanten. Hun visste ikke hva fru Schmidt ville tenke om det hun hadde skrevet, men hun var glad for at hun hadde vært i stand til å fortelle læreren noe viktig og sant.
Illustrasjon: Bjorn Thorkelson