Dagens unge menn trenger rettskafne forbilder
Rettskafne forbilder kan være til stor velsignelse for tenåringer i en av de mest kritiske faser i livet.
På videregående skole hadde Todd Sylvester to mål: å gjøre det stort i basketball og å bli kjent som skolens største festløve.
I en alder av 14 år begynte Todd å drikke og bruke narkotika. Han var ikke medlem av Kirken, og hans foreldre lærte ham ikke, som han beskriver det, “hverken det ene eller det andre” om hans oppførsel. I årenes løp ødela narkotikamisbruk og alkoholisme hans en gang lovende basketballkarriere og sendte ham ut på et skråplan som fikk ham til å vurdere selvmord.
Dessverre kan elementer av Todds historie sees i livet til mange unge menn i dag, også blant Kirkens medlemmer. Todd hadde imidlertid ikke noe som unge menn i Kirken har – rettskafne forbilder. Voksne ledere i Kirken kan være til stor velsignelse for tenåringer i en av de mest kritiske fasene i livet. På grunn av sin bakgrunn forsøker Todd, som sluttet seg til Kirken i en alder av 22 år, nå å være et positivt forbilde for ungdom i menigheten sin.
Bror Sylvesters helomvending kom da han i sin mørkeste time uttalte en enkel bønn: “Gud, jeg trenger hjelp.” En og en halv måned senere ringte en gammel venn, som er medlem av Kirken, ham og sa: “Todd, jeg følte meg tilskyndet til å fortelle deg at vi trenger deg hos oss… Du kommer til å hjelpe mange mennesker, spesielt ungdom og barn.”
Noen år senere, etter at var blitt døpt og viet i templet, fikk bror Sylvester et kall i Unge menns program – et kall som skulle lede til 14 års tjeneste for de unge mennene.
Ved å bruke sin fortid som motivasjon til å hjelpe de unge mennene han ble kalt til å tjene, kunne bror Sylvester kjenne seg igjen i de kamper han så guttene gjennomgå. “Jeg tror de fleste ungdommer er redde for å fortelle at de sliter,” sier han. “Men jeg delte min historie med disse ungdommene hvert år. Jeg tror det var derfor de følte at de kunne komme til meg og si: ‘Jeg sliter med pornografi eller drikking eller selvmordstanker.’” Brother Sylvester kunne støtte dem mens de arbeidet med å omvende seg, noe som innbefattet samtaler med biskopen.
Ledere som lytter og gir kjærlig tilbakemelding til ungdom i kritiske perioder, kan knytte sterke bånd som bidrar til å forme en ung persons identitet. Mat Duerden, en amanuensis ved Brigham Young University med doktorgrad i ungdomsutvikling, sier: “Ungdomstiden er [en tid da den enkelte] utvikler en følelse av personlig identitet: verdier, holdninger, roller, osv. Det er en utforskende prosess. En del av denne prosessen består i å få tilbakemeldinger fra jevnaldrende eller foreldre eller andre voksne, og det kan være svært effektivt hvis det er en respektert og verdsatt voksen.”
Bror Duerden fortsetter: “De mest effektive veilederroller er bygget på gjensidig respekt for hverandre og ungdommens følelse av at det er en som virkelig bryr seg om ham uansett hvordan han kler seg eller snakker.”
“De fleste gutter lengter etter å ha et godt forhold til sine fedre,” sier bror Sylvester. “Hvis de ikke har det, er det nest beste å kunne ha en mannlig voksen person de kan snakke med og utveksle ideer med, uten å bli dømt, latterliggjort eller kritisert på grunn av sine problemer. Jeg var ikke der for å erstatte fedrene deres, men jeg ønsket å være der så de kunne snakke med meg på en måte som er sunn.”
Selv om voksne ledere i Kirken kan spille en avgjørende rolle for å veilede en tenåring, har profeter og apostler sagt at de viktigste forbildene for ungdom er deres foreldre. Eldste M. Russell Ballard i De tolv apostlers quorum har for eksempel sagt: “Fedre, dere er det primære forbilde på manndom for deres sønner. Dere er deres mest betydningsfulle mentor, og tro det eller ei, dere er også deres helt på utallige måter. Deres ord og deres eksempel øver stor innflytelse på dem” (“Fedre og sønner: Et bemerkelsesverdig forhold,” Liahona, nov. 2009, 47).
Ingen av de sterke forholdene som bror Sylvester utviklet med de unge mennene, kom umiddelbart. Han måtte dyrke disse forholdene gjennom mange års tjeneste. Av de 20 unge mennene han underviste, reiste 17 på misjon. Minst fem av disse hadde ingen intensjon om å reise før de hadde vært sammen med bror Sylvester.
“Grunnen til at jeg lyktes så godt med disse guttene er at de visste at jeg var glad i dem,” sier bror Sylvester. “De visste det – ikke fordi jeg sa det, men fordi jeg viste det. Jeg fokuserte virkelig på at de skulle ha et forhold til sin Frelser. Jeg følte bare at det var nøkkelen til at de kunne komme gjennom alt og komme videre i livet og bli fremgangsrike.”
Ved å hjelpe unge menn å utvikle et forhold til Frelseren, håpet bror Sylvester at deres vitnesbyrd ville få dem til å reise på misjon, bli gift i templet og oppdra rettskafne barn. “Det er planen for lykke,” sier han. “Det er derfor det er viktig [å hjelpe ungdommen].”
Fotoillustrasjoner: Welden C. Andersen