Kristus-lignende barmhjertighet
Forfatteren bor i New York, USA.
Frelserens jordiske virke gir oss praktiske eksempler på hvordan vi kan være barmhjertige.
Da profeten Joseph Smith og Martin Harris tapte 116 sider av oversettelsen av Mormons bok, fikk de en alvorlig irettesettelse av Herren (se L&p 3:6-8, 12-13). Joseph mistet retten til å oversette for en tid og sørget over sin ulydighet.1 Etter at han hadde ydmyket seg og tryglet Herren om tilgivelse, ga Frelseren Joseph følgende forsikring: “Husk, Gud er barmhjertig; … og du er fremdeles utvalgt og er igjen kalt til arbeidet” (L&p 3:10).
President Dieter F. Uchtdorf, annenrådgiver i Det første presidentskap, har sagt: “Kristus er vårt forbilde. I sine læresetninger som i sitt liv viste han oss veien. Han tilga de ugudelige, de vulgære og de som forsøkte å såre og skade ham.”2
Skriftene viser at barmhjertighet er en av Frelserens guddommelige egenskaper. Jesus sa: “Salige er de barmhjertige” (Matteus 5:7), og “Vær barmhjertige, likesom også deres Far er barmhjertig” (Lukas 6:36).3 Barmhjertighet defineres som medfølelse og inkluderer sympati, vennlighet, tilgivelse og kjærlighet. Vår evne til barmhjertighet tilkjennegis ofte når vi blir klar over andres uvanlige og plagsomme omstendigheter. Jesus Kristus viste en umåtelig stor evne til barmhjertighet. Han “kunne ikke se inn i menneskers ansikter uten å føle smerte for deres forvirring, deres rådvillhet og deres elendighet… Når han så menn vakle og bli spredt omkring som får uten hyrde, ble hans hjerte fylt av medynk med dem.”4
“Når [Frelseren] så menn vakle og bli spredt omkring som får uten hyrde, ble hans hjerte fylt av medynk med dem.”
Det tapte får, av Newell Convers Wyeth, gjengitt med tillatelse fra Colby College Museum of Art
Følgende prinsipper fra beretninger i Det nye testamente illustrerer hvordan Frelseren viste barmhjertighet og hvordan vi kan velge å vise andre barmhjertighet.
Jesus viste barmhjertighet ved ikke å klandre andre.
Ved det siste måltid, noen timer før Judas Iskariot sviktet Jesus, spiste han påskemåltidet sammen med de andre disiplene. Da Jesus erklærte: “En av dere skal forråde meg”, spurte disiplene, inkludert Judas, ham: “Det er vel ikke meg?” (Matteus 26:21-22). Jesus svarte Judas: “Det du gjør, gjør det snart” (Johannes 13:27). Ved inngangen til Getsemane møttes deretter Jesus og Judas igjen. Judas sa: “Vær hilset, rabbi” og hilste på Frelseren med et kyss (Matteus 26:49), og Jesus spurte: “Forråder du Menneskesønnen med et kyss?” (Lukas 22:48). Jesu svar fritar ikke Judas for konsekvensene av hans handlinger, men det klandrer ham ikke. Det appellerer heller til Judas’ oppfatning av riktig og galt.
Etter at romerske soldater hadde latt Jesus gjennomgå timer i fengsel, slag, pisking, marsj gjennom byen og det å bære et kors og bli naglet til det, betraktet han barmhjertig sine fangevoktere og ba: “Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør” (Lukas 23:34).
Jesus viste barmhjertighet ved å velge å elske heller enn å fordømme.
Tidlig i sitt virke stanset Jesus for å hvile og forfriske seg ved en brønn i Samaria under en av sine reiser. En kvinne kom til brønnen for å hente vann, og Frelseren begynte å samtale med henne. Hun var forbauset over at han ville snakke med henne, for jødene hadde “nemlig ikke omgang med samaritanere”. Men han overså tradisjonene som ringeaktet henne i andres øyne. Han fortalte henne om evangeliets levende vann, og han vitnet for henne: “Jeg er [Messias], jeg som taler med deg.” (Se Johannes 4:3-39.)
I løpet av de siste dagene av Jesu virke i Perea gikk han gjennom byen Jeriko på vei til Jerusalem. En kort, velstående mann ved navn Sakkeus klatret opp i et tre for å få se Frelseren da han gikk forbi. Jesus la merke til ham og inviterte seg selv til Sakkeus’ hus. Noen av Jesu disipler klaget da de så dette, og sa at Jesus “gikk inn som gjest hos en syndig mann”. Men Jesus så det gode i Sakkeus og sa: “I dag er frelse blitt dette hus til del, siden også han er en Abrahams sønn.” (Se Lukas 19:1-10.)
Jesus viste barmhjertighet ved å gi andre mange muligheter til å omvende seg og bli tilgitt.
Tidlig i sin tjeneste vendte Jesus tilbake til synagogen i sin hjemby Nasaret, der Han hadde vært tilstede mange ganger. Han leste en profeti fra Jesaja om Messias for dem som hadde samlet seg på sabbaten. Deretter vitnet han tydelig for dem at han var Messias. Folk i synagogen ble “fylt av harme da de hørte dette”, og de “drev ham ut av byen … for å styrte ham utfor stupet”. (Se Lukas 4:16-30.) De som hadde vært Jesu venner hele hans liv, hadde blitt hans fiender. En tid senere våget Jesus seg til Nasaret igjen og underviste folket. Og selv om de igjen tok anstøt av ham, hadde han forsøkt to ganger å hjelpe dem å forstå. (Se Matteus 13:54-57.)
Jødenes ledere var Frelserens bitreste fiender. De søkte å drepe ham fordi han truet deres tradisjoner. Men Jesus oppfordret dem gjentatte ganger til å omvende seg og bli forsonet med sannheten. Skriftene inneholder minst 10 store prekener som Jesus rettet spesielt til disse lederne, der han identifiserte deres synder og bød dem omvende seg.
Jesus viste barmhjertighet ved å unngå bitterhet.
Jerusalem var til sist åstedet for Frelserens lidelse og død. Han kunne ha blitt forbitret og harm på byen og dens innbyggere. I stedet uttrykte han ofte bedrøvelse for deres ugudelighet og for at de nektet å omvende seg.
Noen dager før han ble korsfestet, red Jesus inn i Jerusalem på et esel. En mengde tilhengere jublet, bredte sine klær på bakken foran ham og priste Gud. (Se Lukas 19:28-38.) Men Jesus visste at lojaliteten til folk i Jerusalem ikke ville vare. Da han så utover byen i løpet av sin siste uke, gråt Frelseren og sa: “Jerusalem, Jerusalem! Du som slår ihjel profetene og stener dem som er sendt til deg! Hvor ofte jeg ville samle dine barn, … men dere ville ikke!” (Matteus 23:37; se også Lukas 19:41-44).
Bare noen dager senere angrep folkemengden Jesus og krevde at han skulle henrettes. Da Frelseren ble ført bort for å bli korsfestet fulgte “en stor mengde av folket … med ham. Blant dem var noen kvinner, som … gråt over ham.
Men Jesus vendte seg om til dem og sa: Jerusalems døtre! Gråt ikke over meg. Men gråt over dere selv og deres barn” (Lukas 23:27-28). Til tross for den offentlige ydmykelse og intense personlige lidelse forårsaket av folk i Jerusalem, ble ikke Frelseren bitter, og han ga uttrykk for bedrøvelse fordi de nektet å omvende seg.
Jesus viste barmhjertighet ved å hjelpe andre i nød.
På en av sine reiser nærmet Jesus seg byen Nain, hvor han så at en død ble “båret ut. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke” (Lukas 7:12). Eldste James E. Talmage (1862-1933) i De tolv apostlers quorum beskriver det påfølgende mirakel i sin bok Jesus Kristus: “Vår Herre ynkedes inderlig over den sørgende mor, som nå hadde mistet både sin mann og sin sønn. Og da han selv følte smerten i hennes sorg, sa han vennlig til henne: ‘Gråt ikke.’ Han rørte ved båren … Han henvendte seg så til den døde og sa: ‘Unge mann, jeg sier deg: Stå opp.’ Og den døde hørte røsten til ham som er alles Herre, og reiste seg straks opp og talte. Kjærlig ga Jesus den unge mannen tilbake til hans mor.”5
Jesus utførte mange andre mirakler for mennesker i vanskelige tider. Han helbredet en spedalsk, roet sjøen, og oppvekket Jairus’ datter fra de døde. Han helbredet en syk mann ved Betesda-dammen, helbredet en døv mann med en talefeil og renset 10 spedalske. Alle hadde et desperat behov.
Jesus utførte tallrike mirakler for folk som var i nød. Han helbredet en spedalsk, roet sjøen, og oppvekket Jairus’ datter fra de døde.
Illustrasjon: by Dan Burr
Frelseren har merket stien vi skal følge. Vi kan strebe etter å være barmhjertige ved ikke å skylde på andre, velge å elske istedenfor å fordømme, gi andre mange muligheter til å omvende seg, unngå bitterhet og hjelpe andre i nød. Jo mer vi forstår og husker all den barmhjertighet som vises oss gjennom Jesus Kristus, jo mer vil vi lære å vise andre barmhjertighet.
President Uchtdorf har gitt følgende rettledning: “Brødre og søstre, det er nok hjertesorg og bedrøvelse i dette livet uten at vi gjør det verre med vår egen stahet, bitterhet og uvilje… Likevel må vi gi slipp på våre klagemål… Det er Herrens måte.”6
Da den oppstandne Herre besøkte nephittene i Amerika, underviste han folket. Og da tiden kom og han skulle forlate dem, så Jesus “seg omkring i forsamlingen igjen og oppdaget at de gråt …
Og han sa til dem: Se, mitt indre er fylt av medlidenhet med dere.
Har dere noen som er syke blant dere? … Bring dem hit, og jeg vil helbrede dem, for jeg har medlidenhet med dere, mitt indre er fylt av barmhjertighet” (3 Nephi 17:5-7; uthevelse tilføyd). Hans barmhjertighet er altomfattende. Han vil velsigne oss med den guddommelige gave barmhjertighet hvis vi vil komme til ham (se Moroni 10:32).