Preken bak talerstolen

Jeff Fullmer, Idaho, USA

Da familien min satt noen rader bak diakonene under et nadverdsmøtet, klarte jeg ikke tenke på noe annet før åpningssalmen enn at en av diakonene ikke hadde knyttet det lange slipset riktig og ikke hadde puttet den krøllete skjorten pent ned i buksen. Jeg syntes noen skulle ha hjulpet ham. Tross alt bør diakoner være et eksempel på Frelseren ved sin opptreden og påkledning når de deler ut nadverden.

Møtet fortsatte, og jeg glemte ham. Etter at diakonene hadde delt ut nadverden, begynte talene. Taler nummer to var den unge mannens mor. Hun snakket om sin omvendelse, om en vanskelig oppvekst og om sin kamp som enslig mor. Det var en herlig tale som fikk henne til å gråte. Hun satte seg på plassen sin på forhøyningen og fortsatte å gråte da menighetens kor samlet seg for å synge.

Da reiste hennes sønn seg, og med sitt krøllete slips og sin uryddige skjorte gikk han opp til forhøyningen. Han ga sin mor en klem og bøyde seg ned ved siden av henne for å trøste henne. Jeg fikk tårer i øynene da scenen utspant seg foran meg, og jeg ble så grepet at jeg ikke kan uttrykke det i ord. Men så demret noe, og jeg hang med hodet. Der jeg satt i min dobbelspente dress, med mitt perfekt knyttede slips og mine blankpussede sorte sko, innså jeg at jeg virkelig hadde gått glipp av noe under forberedelsen til nadverden.

Den unge mannen og hans mor kom ned fra forhøyningen og satt sammen da koret begynte å synge. Jeg satt der, ute av stand til å lytte til sangen fordi denne diakonens preken fylte mitt hjerte med et budskap om Kristi kjærlighet.

Han hadde utført sin handling med ømhet og omsorg. Det var ikke det minste tegn til forlegenhet på denne unge guttens ansiktet – bare ren kjærlighet. De påfølgende budskapene fra talerstolen denne dagen var bra, men jeg vil alltid minnes prekenen bak talerstolen.

Med sitt krøllete slips og sin uryddige skjorte reiste han seg og gikk til forhøyningen. Han ga sin mor en klem og bøyde seg ned ved siden av henne for å trøste henne.