Guds rettferdighet og barmhjertighet
Fra en temakveld, “Båret på ørnevinger”, holdt ved Brigham Young University 2. juni 1974. Du finner hele teksten på engelsk på speeches.byu.edu.
Jeg vet at vi vil være med Frelseren igjen, at hvis vi er trofaste mot ham, vil vi være fri – fri og uhemmet – og at vi vil gjenkjenne i merkene i hans kjød noe av hans fangenskap og fengsling og død for oss.
Foto: Jeremy Burke Hunter, kopiering ikke tillatt
Det var ulikt alle andre skoleavslutninger eller -høytideligheter jeg noensinne hadde vært tilstede ved eller deltatt i. Det var 44 kandidater, alle mannlige. De hadde ikke tradisjonelle akademiske kapper eller luer. Hver mann hadde på seg en lys blå dongeriskjorte og mørkeblå dongeribukser.
Seremonien ble ikke holdt i en idrettshall eller på et stadion og heller ikke i et pent auditorium. Den ble holdt i et beskjedent tverrkirkelig kapell ved Utah delstatsfengsel. Avgangsklassen hadde fullført et års Bibel-kurs, som ble sponset av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, men som var for alle som ønsket å delta.
Åpningsbønnen ble gitt av en ung mann som så mer ut som en guttunge. Han var livredd, men han holdt en bønn som kom fra hjertet. Han sonet en 10-års fengselsstraff for væpnet ran. Avslutningsbønnen ble holdt av en mann som var 45 eller 50 år gammel, og som så ut som om han kunne vært en onkel til hvem som helst. Han var i fengsel på livstid fordi han hadde begått mord.
En ung mann som var blitt løslatt fra fengslet, hadde kommet tilbake for å få sitt diplom og for å oppmuntre sine kolleger. Han sa: “Gutter, perspektivet i fengsel er virkelig ille. Det ser virkelig bedre ut på utsiden. Prøv å huske det.” Så vendte han seg til de utenforstående, til venner og familie som var kommet, og sa: “Dere er et lys på et mørkt sted. Hvis det ikke var for kjærlighet som deres, ville vi ikke være i stand til å komme fra der vi er til dit vi trenger å være.”
Da møtet var over, sa den innsatte som ledet, med noe følelsesladet stemme og litt våte øyne: “Dette er den mest lykkebringende anledning i året vårt. Dette er bedre enn jul. Dette er bedre enn Thanksgiving. Dette er til og med bedre enn morsdag. Dette er bedre fordi vi er opplyst, og det er så nær vi kommer til å oppleve frihet.”
foto © Thinkstock
Så klirret det i portene som ble stengt bak min kone og meg. Den kvelden gikk vi hjem, og jeg innrømmer at jeg ikke fikk sove. Denne opplevelsen hjemsøkte meg. I de tidlige timer den morgenen hadde jeg følelser og tanker og reaksjon med hensyn til fengsel og frihet (og forholdet til opplysning og kjærlighet) som jeg aldri hadde hatt før.
Guds rettferdighet
Et inntrykk jeg hadde den kvelden, er at Gud er rettferdig. Alma sa: “Tror du virkelig barmhjertigheten kan frata rettferdigheten noe? Jeg sier deg: Nei, ikke det aller ringeste. I så fall ville Gud opphøre å være Gud” (Alma 42:25). Apostelen Paulus sa til galaterne: “Far ikke vill! Gud lar seg ikke spotte! Det et menneske sår, det skal han også høste” (Galaterne 6:7).
En av tankene mine som fulgte, er at Paulus egentlig mente vi høster som vi sår. Det kom til meg igjen at hvis vi sår tistler, planlegger vi egentlig ikke å få jordbær. Hvis vi sår hat, venter vi egentlig ikke å motta rikelig kjærlighet. Vi høster det som vi sår.
Så meldte en annen tanke seg da jeg tenkte på disse mennene i blått: én ting er å høste, men på en eller annen måte høster vi alltid i større kvantum. Vi sår en liten tistel, og vi får en mengde tistler – år etter år, store busker og grener. Vi blir aldri kvitt dem med mindre vi graver dem opp. Hvis vi sår litt hat, vil vi før vi vet ordet av det, ha høstet mye hat – ulmende og nagende og krigførende og til slutt krigersk, ondsinnet hat.
Så, ironisk nok, fant jeg trøst ved å erkjenne at min første tanke – at Gud er rettferdig – ikke var så smertefullt som det hørtes. Så skremmende det enn kan være at vi alle har syndet, så skremmende det enn kan være å tenke seg en rettferdig Gud, er det uendelig mye mer skremmende for meg å tenke seg en urettferdig Gud.
Et grunnleggende prinsipp for siste-dagers-hellig lære er at vi må vite at Gud er rettferdig for å gå fremover. En av Guds egenskaper er rettferdighet, og vi ville ikke ha tro nok – på grunn av frykt – til å leve rettferdig eller å elske mer eller omvende oss lettere hvis vi av en eller annen grunn ikke trodde at rettferdigheten ville telle for oss, hvis vi trodde at Gud ville ombestemme seg og fastslå at det var et annet sett regler.1 Fordi vi vet at Gud er rettferdig og ville opphøre å være Gud hvis han ikke var slik, har vi tro til å gå fremover, vel vitende om at vi ikke vil bli ofre for påfunn eller luner eller en dårlig dag eller en dårlig spøk. Denne forsikringen er svært oppmuntrende.
Guds barmhjertighet
Så fikk jeg en annen tanke. Jeg var så takknemlig for at fordi Gud er den han er, må han være en barmhjertig Gud. I Alma 42, etter at Alma hadde fastslått sammen med Corianton at Gud måtte være rettferdig, erklærte han at den samme Gud også måtte være barmhjertig, og at barmhjertigheten gjør krav på den angrende. Nå var denne tanken annerledes for meg fordi jeg nettopp hadde vært i fengslet. Denne tanken ga meg oppmuntring: Barmhjertigheten kunne gjøre krav på den angrende. Jeg kom til at hvis de mennene måtte gå i fengsel for å dra nytte av barmhjertigheten – og hvis de ved å være der fant Jesu Kristi evangelium eller Skriftene eller forsoningen, – da var deres fengselsopphold verdt det.
Så la oss gå til stedet for sjelebot – til biskopen eller til Herren eller til dem vi har krenket eller til dem som har krenket oss. Vi har våre egne små fengsler rundt oss på alle kanter, antar jeg. Hvis å dra dit er det som kreves for å gjøre oss virkelig angrende og gjøre oss i stand til å gjøre krav på barmhjertighetens gave, da må vi gjøre det.
Jeg vet at det ikke er lett å gå tilbake og gjøre det godt igjen og foreta en ny begynnelse, men jeg tror av hele mitt hjerte at det er enklere og virkelig mer tilfredsstillende å begynne på nytt enn å fortsette og prøve å tro at rettferdigheten ikke vil kreve sitt.
Fotoillustrasjon: Welden C. Andersen
En populær britisk forsker sa: “Jeg tror ikke at alle som velger gal vei, omkommer, men deres redning består i å bli satt tilbake på rett vei. En [matematisk] sum [feilaktig summert] kan rettes opp, men bare ved å gå tilbake til du finner feilen og [så] arbeider på nytt fra det punktet, aldri ved å fortsette. Ondskap kan rettes opp, men den kan ikke ‘utvikles’ til det gode. Tid leger ikke den. Ondskapen må reverseres.”2
Så Gud er rettferdig, “barmhjertigheten gjør krav på den som angrer” (Alma 42:23), og det onde kan rettes på.
Behovet for omvendelse
Den siste og avsluttende tanken jeg hadde, hjalp meg å forstå noe jeg kanskje aldri helt hadde forstått. Det er hvorfor Herren i enhver generasjon, i enhver evangelieutdeling, har sagt det han sa svært tidlig i denne evangelieutdelings læresetninger: “Tal ikke annet enn omvendelse til denne generasjon, hold mine bud” (L&p 6:9). Dette ble en svært positiv, nyttig og gripende tanke og et positivt, nyttig og gripende vers for meg. Jeg visste på en måte som jeg aldri hadde forstått før at det ikke finnes noen annen vei enn omvendelse.
Hvis du er som andre dødelige, har du noen områder som du må rive deg løs fra, du har noen bånd og lenker du kunne kvitte deg med, og du har noen synder du kunne omvende deg fra. La meg trekke frem bare ett eksempel: uvitenhetens trelldom.
Det som synes for meg å være den største lenken for oss, er rett og slett ikke å vite nok. Vi lærer små klisjeer tidlig i livet. To av dem er “Uvitenhet er lykke” og “Det jeg ikke vet, vil ikke skade meg.” La meg si så sterkt jeg kan at ingenting vil skade deg mer enn det du ikke vet. Jeg tror at vi vil bli tiltalt for det fangenskap vi pådrar oss, og at vi vil bli anklaget i dette eller det neste liv for det vi ikke lærer.
Vi lærer av våre trossetninger at vi ikke kan bli frelst i uvitenhet (se L&p 131:6), at det vi lærer i dette liv blir med oss i oppstandelsen (se L&p 130:18), at vi har stor fordel i den kommende verden hvis vi er kunnskapsrike (se L&p 130:19), at vi blir frelst i forhold til det vi har lært,3 at lys og sannhet avviser den onde (se L&p 93:37), at Guds herlighet er intelligens (se L&p 93:36) osv. På et tidlig tidspunkt i denne evangelieutdeling ble hele Kirken, kollektivt, anklaget. Herren sier i kapittel 84 i Lære og pakter:
“Og nå gir jeg dere en befaling at dere skal ta dere i vare og gi flittig akt på det evige livs ord.
For dere skal leve ved hvert ord som går ut av Guds munn.
For Herrens ord er sannhet, og det som er sannhet er lys, og det som er lys er Ånd, ja, Jesu Kristi Ånd” (vers 43-45; uthevelse tilføyd).
Starten for til slutt å komme i vår Herre Jesu Kristi nærhet, som er det kapittel 84 handler om, er ordet.
“Dersom dere blir i meg, og mine ord blir i dere,” sa Herren mens han virket på jorden, “da be om hva dere vil, og dere skal få det” (Johannes 15:7; uthevelse tilføyd).
Viktigheten av frihet
Hvis vi måtte velge et tema for vår eksistens – den vi kjenner nå, ikke vår fortid i det førjordiske liv og ikke det som ligger foran oss – da måtte dette temaet ha noe å gjøre med vår søken etter sann frihet. Vi vet at en viktig del av det store råd i himmelen var å undervise oss om hvordan vi kunne gå fremover mot fullstendig frihet. Faderens måte omfattet handlefrihet og valg – frihet til å feile, men til slutt frihet til å lykkes. Så mange sikringstiltak som mulig og alle krefter i universet ble benyttet for å garantere vår frihet til å utøve vår handlefrihet og vende tilbake til vårt himmelske hjem. Disse sikkerhetsrutinene inkluderer fylden av evangeliets sannheter og vår Frelser Jesu Kristi forsoning.
Joseph Smith i Liberty fengsel, av Greg K. Olsen, kopiering ikke tillatt
Vi erfarer virkelig fangenskap og fengsel når vi ikke er fri. Jeg ønsker nesten at jeg hadde vært fengslet en gang i livet slik at denne uttalelsen ville vært veldig oppsiktsvekkende. Jeg skulle ønske jeg kunne snakke som Peter eller Paulus og få englene til å komme og skremme vaktene og åpne fengselsportene (se Apostlenes gjerninger 12:5-11, se også 16:25-26) eller som Alma og Amulek og få fengselsmurene til å rase sammen (se Alma 14:23-29) eller som Joseph Smith, som kunne skrive noe som kanskje er det vakreste i Skriftene i vår evangelieutdeling, mens han satt midt i det mest skitne, mørke og dystre fengsel (se L&p 121-23). Vi takker Gud for at vi lever i en tid som vi gjør, da vår kirkes president og profet ikke trenger å leve i frykt for å bli fengslet, og da vi, i hvert fall ikke politisk og fysisk, blir sendt i fangenskap eller slaveri. Men det finnes andre typer fangenskap og andre typer fengsler i vårt liv som vi trenger å tilintetgjøre. Alt som vi kom hit for å gjøre, må vi gjøre.
Jeg tror av hele mitt hjerte at hvis vi kan omvende oss fra våre synder, hvis vi kan være overbærende med andres synder, hvis vi kan fatte mot i våre omstendigheter og ønske å gjøre noe med dem, vil vår alles levende Fader strekke seg ned og med Skriftens ord, “bære [oss] som på ørnevinger” (L&p 124:18).
Jeg har vært båret på ørnevinger. Jeg vet av hele mitt hjerte at Gud lever og at Jesus er Kristus. Jeg vet at Jesus leder denne kirken, at det er hans kirke, at han er hovedhjørnestenen, som levende apostler og profeter er grunnlagt på. Jeg vet at vi vil være med Frelseren igjen, at hvis vi er trofaste mot ham, vil vi være fri – fri og uhemmet – og at vi vil gjenkjenne i merkene i hans kjød noe av hans fangenskap og fengsling og død for oss. Jeg vet at vi må omvende oss fra våre synder og at Gud må være rettferdig, men jeg har stor glede av Skriftene og av de levende profeters ord om at der synden er stor, kan nåden finnes i større overflod og at “barmhjertigheten gjør krav på den som angrer”.
For å lese mer om dette emnet, se D. Todd Christofferson: “Forløsning,” Liahona, mai 2013, s. 109; og Craig A. Cardon, “Frelseren ønsker å tilgi,” Liahona, mai 2013, s. 15.