Til vi ses igjen
Det lengste nadverdsmøtet
Forfatteren bor i Lagos, Nigeria.
Nadverdsmøtet varer vanligvis i 70 minutter. Men en søndag syntes det å vare for alltid.
Jeg elsker å lese Kirkens bøker. Og fordi disse bøkene ikke er lett tilgjengelige i Nigeria, låner jeg dem av en venn. Fordi jeg ønsker å levere bøkene tilbake til min venn etter noen dager, har jeg dem alltid med meg og bruker ledige stunder til å lese.
En søndag hadde jeg en lånt bok med meg til nadverdsmøtet i menigheten som jeg er tildelt som høyrådsmedlem. Jeg leste i boken mens jeg ventet for å gi biskopen en melding fra stavspresidentskapet. Da biskopen kom, ba han meg om å snakke med sin førsterådgiver siden han trengte å hilse på noen besøkende. Da jeg hadde gitt beskjeden til førsterådgiveren, satte jeg meg på forhøyningen.
Men jeg hadde ikke før satt meg ned, før jeg oppdaget at min venns bok var blitt borte. Omtrent fem minutter før møtet skulle begynne – og den presiderende autoritet satt på forhøyningen – syntes jeg ikke at jeg kunne gå. Jeg følte meg syk ved tanken på å skuffe min venn, og slik startet min ildprøve under det lengste nadverdsmøtet jeg noensinne har vært på.
Jeg håpet at tiden ville gå fort, men hvert punkt på dagsordenen tok noe som virket som et helt liv. Jeg var rastløs og ba stille om at Gud ville bevare boken. Talene var egentlig ikke lange, men jeg var fylt av en urimelig angst. Fem minutter før møtet var slutt, holdt jeg ikke ut lenger. Jeg sendte en lapp til førsterådgiveren og spurte om jeg hadde lagt fra meg boken hos ham. Jeg ønsket at han skulle nikke ja. I stedet ristet han på hodet.
Jeg lukket ikke øynene under avslutningsbønnen, men så nøye på de to gjenværende stedene hvor jeg trodde boken kunne være. I mellomtiden bestemte jeg meg for at hvis det ble nødvendig, ville jeg gå til Søndagsskole-klassene og kunngjøre at jeg hadde mistet en bok.
Men overraskende nok, da nadverdsmøtet ble avsluttet, hadde mine følelser endret seg radikalt, og jeg var ikke bekymret for boken. Den hellige ånd viste meg – i noen få korte øyeblikk med åndelig opplysning – at mine bekymringer var feilplassert. Jeg lærte at det som virkelig betydde noe, var hvorvidt jeg ville beskytte det som Gud hadde lagt i min varetekt. Straks regnet jeg opp i mitt sinn det jeg kunne huske Gud hadde betrodd meg: min sjel, min familie, dem jeg er hjemmelærer for, dem jeg skulle dele evangeliet med, menighetens medlemmer som jeg betjener, mine avdøde forfedre som trenger tempelarbeid osv.
Jeg fant boken etter det som ble en viktig selvransakelse. Men på slutten av det lengste nadverdsmøtet fant jeg også områder i mitt liv som trengte forbedring. Og jeg forpliktet meg til å arbeide på det som min himmelske Fader ønsker og prioriterer.
Fotoillustrasjon: Les Nilsson