Våre hjem, våre familier
Herren skrek aldri til meg
Jeg følte meg hjelpeløs ved å se vår eldste sønn gå i Satans felle, og jeg ga ofte uttrykk for min frykt med sinne. Jeg måtte forandre meg selv i stedet for å prøve å forandre min sønn.
Da våre fire barn var små, antok min mann og jeg at hvis vi var et godt eksempel og oppdro dem i evangeliet med mye kjærlighet og fasthet, ville de helt sikkert ikke vike bort fra stien.
En sommerdag ble vi nødt til å forkaste denne antagelsen. Vår eldste sønn, ca. 14 år gammel, gikk for å svømme sammen med vennene sine. Da jeg kom til svømmebassenget med de yngre barna, syntes jeg at jeg så ham med en sigarett i hendene. Jeg var bekymret, så jeg snakket med ham om det senere. Han sa lett henslengt at jeg tok feil. Dette var dessverre starten på hans løgner.
Etter hvert distanserte han seg mer og mer fra oss. Han var ikke lenger tilnærmelig og ble ofte ble sint uten provokasjon. Alkohol, narkotika, grovt språkbruk og en rekke av løgner kom i tillegg til sigarettene. Og hans oppførsel mot familien ble utålelig.
Først prøvde vi å innskrenke aktivitetene hans for å beskytte ham, men dette førte bare til mer motstand. Straff hadde ingen effekt. Når jeg bebreidet ham og utfordret ham til å forandre seg, ble våre samtaler ofte til høyrøstede krangler som brakte mer avstand mellom oss.
Vår frykt for vår eldste sønn gikk hardt inn på min mann og meg. Vi prøvde å finne veiledning gjennom bønn, men jeg følte meg hjelpeløs over å se min eldste sønn velge en slik farlig vei. Når vi ba, følte vi at vi skulle gi vår sønn mer spillerom i stedet for å kontrollere ham med strengere regler. Dette virket ekstremt mot sin hensikt og motstridende, men alle våre tidligere forsøk på å stoppe hans oppførsel hadde vært mislykket. Så vi valgte å straffe eller begrense ham bare når hans handlinger direkte berørte vårt familieliv.
Til tross for forsøk på å følge Herrens råd fant vi at situasjonen ble forverret. Jeg kjempet for å overvinne min tvil på meg selv og motløshet. Min mann og jeg prøvde å ha regelmessig familiens hjemmeaften og familiebønn, men jeg ble overveldet av skyldfølelse når jeg husket hver gang vi hadde kommet til kort, og hver gang jeg hadde oppført meg galt mot vår sønn. Jeg gråt mye, sov lite, og noen ganger var jeg så fysisk utmattet at jeg bare så vidt klarte å fungere.
Familieliv slik vi hadde kjent det, eksisterte neppe lenger. Familiens hjemmeaften endte oftest i kaos og krangel. Jeg var spesielt utålmodig med mine kjære, og høyrøstet lot jeg dem vite det.
Min mann og jeg innså at vi ikke kunne la vår familie gå til grunne på grunn av situasjonen. Vi bestemte oss for å fortsette å følge Herrens og profetenes veiledning, så vi gjorde et forsøk på å holde spontane, uformelle familiens hjemmeaftener med barn som var villige. Men fortsatt kunne jeg ikke akseptere at vår eldste sønn ble fanget i Satans feller. Med bønn, faste og håp – det var alt som syntes å gjenstå for oss – kastet vi vår byrde på Herren og stolte på ham.
Problemene ble verre. På et spesielt vanskelig tidspunkt ba jeg min mann om en prestedømsvelsignelse. Jeg håpet på ord til trøst og oppmuntring. Men, Herren visste hva jeg trengte å gjøre. Jeg ble advart mot å krangle så høyrøstet med min sønn. Herren gjorde meg oppmerksom på at han aldri hadde skreket til meg – men jeg skrek til mine barn hele tiden.
I denne velsignelsen ble jeg også fortalt at jeg trengte å snakke med min sønn om mine bekymringer for ham i stedet for å bebreide ham. Jeg innså at mitt sinne og min kritikk faktisk hadde vært et uttrykk for min frykt for ham. Jeg angrep ham hele tiden, og han forsvarte seg så godt han kunne. Jeg overveiet hvordan jeg kunne endre min adferd.
På dette tidspunktet var jeg instituttlærer. Jeg fant det ikke vanskelig å forholde meg rolig og hensynsfull overfor de unge i kirken, for jeg måtte ikke kjempe med en mors følelser.
Jeg prøvde å ikke se på min sønn med en bekymret mors følelser, men som en outsider. Denne strategien, og mye bønn og faste, hjalp meg å tøyle følelsene mine og se min sønn – som nå var nesten 18 – med nye øyne. Jeg var nok en gang i stand til å se hans gode egenskaper. Jeg klarte å uttrykke mine følelser og bekymringer til ham oppriktig og uten å bli engstelig.
Dette ble et vendepunkt i forholdet vårt. Min sønn og jeg diskuterte mange ting, og jeg ble i stand til å la ham ta konsekvensene av sin oppførsel på egen hånd. Min mann og jeg bare rådet ham og veiledet ham i hvordan han kunne løse sine problemer selv.
Gradvis begynte han å akseptere vår kjærlighet og støtte. Vår omgang med ham, etter fem harde år, kjennetegnes nå først og fremst av respekt. Hans liv er på mange måter fremdeles ødelagt, men han er på vei til å få det i orden. Gradvis erkjenner han hva som er virkelig viktig i livet og hva som bringer varig tilfredshet.
Å handle ifølge Herrens rettledning har hjulpet vår familie til igjen å ha et mye lykkeligere liv. Min mann og jeg har lært å forme vårt eget liv og vårt familieliv i stedet for å prøve å forme vår sønns.
Jeg vet nå hva det vil si å overlate barna mine til Herren. Han kjenner dem bedre enn jeg gjør. Jeg har lært å ikke føle ansvar for alle mine barns beslutninger. Min mann og jeg oppdaget at den beste hjelpen vi kunne gi vår sønn var å vende oss til Herren og stole på hans vilje og veiledning.
Illustrasjon: Ben Sowards