Hans nåde er tilstrekkelig
Fra en tale holdt under en andakt ved Brigham Young University 12. juli 2011. Du finner hele teksten på engelsk på speeches.byu.edu.
Hvordan fungerer egentlig Guds nåde?
En ung kvinne kom en gang til meg og spurte om vi kunne snakke sammen Jeg sa: “Selvsagt! Hva kan jeg hjelpe deg med?
Hun sa: “Jeg forstår bare ikke nåden.”
Jeg svarte: “Hva er det du ikke forstår?”
Hun sa: “Jeg vet at jeg trenger å gjøre mitt beste, og da gjør Jesus resten, men jeg kan ikke engang gjøre mitt beste.”
Jeg sa: “Sannheten er at Jesus betalte vår gjeld i sin helhet. Han betalte ikke alt bortsett fra noen få mynter. Han betalte alt. Det er fullbrakt.”
Hun sa: “Greit! Så jeg trenger ikke gjøre noe?”
“Å, nei,” sa jeg, “du har mye å gjøre, men det er ikke å betale den gjelden. Vi skal alle oppstå. Vi skal alle gå tilbake til Guds nærhet for å bli dømt. Det som gjenstår for å bli bestemt av vår lydighet, er hvor vel tilpass vi planlegger å være i Guds nærhet og hvilken herlighetsgrad vi planlegger å motta.”
Kristus ber oss vise tro på ham, omvende oss, inngå og holde pakter, motta Den hellige ånd og holde ut til enden. Ved å etterkomme dette betaler vi ikke det rettferdigheten krever – ikke engang det aller minste. I stedet viser vi at vi verdsetter det Jesus Kristus gjorde, ved å benytte det til å leve et liv som hans. Rettferdighet krever umiddelbar fullkommenhet eller straff når vi kommer til kort. Fordi Jesus påtok seg den straffen, kan han tilby oss muligheten til å bli fullkomne (se Matteus 5:48, 3 Nephi 12:48) og hjelpe oss å nå dette målet. Han kan tilgi det som rettferdigheten aldri kunne, og han kan nå henvende seg til oss med sine egne krav (se 3 Nephi 28:35).
Nåden forvandler oss
Kristi ordning med oss kan sammenlignes med en mor som sørger for musikkundervisning for sitt barn. Mor betaler pianolæreren. Fordi mor betaler gjelden i sin helhet, kan hun vende seg til barnet sitt og be om noe. Hva er det? Øvelse! Blir pianolæreren betalt fordi barnet øver? Nei. Får mor tilbakebetalt det hun betaler pianolæreren, ved at barnet øver? Nei. Ved at barnet øver viser det at det verdsetter morens utrolige gave. Det er slik barnet benytter seg av den fantastiske muligheten moren gir det til å leve på et høyere nivå. Morens glede består ikke i å få tilbakebetalt, men i å se at hennes gave blir brukt – å se at barnet hennes gjør fremgang. Og hun fortsetter å be barnet øve, øve, øve.
Hvis barnet mener at mor maser for mye om å øve (“Huff, mamma, hvorfor jeg trenger å øve? Ingen av de andre barna må øve! Jeg skal bare bli en profesjonell baseballspiller uansett!”), er det kanskje fordi det ennå ikke ser det med mors øyne. Barnet ser ikke hvor mye bedre livet kan være hvis det ville velge å leve på et høyere plan.
Fordi Jesus har betalt rettferdigheten, kan han nå på samme måte vende seg til oss og si: “Følg meg” (Matteus 4:19); “Hold mine bud” (Johannes 14:15). Hvis vi mener hans krav er altfor strenge, er det kanskje fordi vi ennå ikke ser gjennom Kristi øyne. Vi har ennå ikke forstått hva han prøver å gjøre av oss.
Eldste Dallin H. Oaks i De tolv apostlers quorum har sagt: “Den angrende synderen må lide for sine synder, men denne lidelsen har et annet formål enn straff eller betaling. Dens formål er forandring” (The Lord’s Way [1991], 223; uthevelse i originalen). La oss benytte dette når det gjelder den unge pianisten: Barnet må øve på piano, men denne øvingen har et annet formål enn straff eller betaling. Dens formål er forandring.
Forsoningens mirakel er ikke bare at vi kan leve etter døden, men at vi kan ha et rikere liv (se Johannes 10:10). Forsoningens mirakel er ikke bare at vi kan bli renset og trøstet, men at vi kan bli forvandlet (se Romerne 8). Skriftene gjør det klart at intet urent kan bo hos Gud (se Alma 40:26), men noe uendret vil ikke engang ønske det.
Forsoningens mirakel er ikke bare at vi kan komme hjem, men at vi – mirakuløst nok – kan føle oss hjemme der. Hvis vår himmelske Fader og hans Sønn ikke krevde tro og omvendelse, ville det ikke være noe ønske om å forandre seg. Tenk på dine venner og familiemedlemmer som har valgt å leve uten tro og uten omvendelse. De ønsker ikke å forandre seg. De prøver ikke å forlate synden og føle seg vel sammen med Gud. De prøver snarere å forlate Gud og føle seg vel med synd. Hvis Faderen og Sønnen ikke krevde pakter og ikke skjenket Den hellige ånds gave, ville det ikke være mulig å forandre seg. Vi ville for alltid sitte igjen med bare viljestyrke, uten tilgang til hans kraft. Hvis vår himmelske Fader og hans Sønn ikke krevde at vi skulle holde ut til enden, ville vi ikke kunne tilegne oss disse forandringer med tiden. De ville for alltid være overfladiske og kosmetiske istedenfor å trenge inn i oss og bli en del av oss – en del av den vi er. Enkelt sagt, hvis Jesus ikke krevde øvelse, ville vi aldri bli hellige.
Detalj fra Kristus og den rike unge mannen, av Heinrich Hofmann, gjengitt med tillatelse fra C. Harrison Conroy Co.
Nåden hjelper oss
“Men skjønner du ikke hvor vanskelig det er å øve? Jeg er ikke så veldig god på piano. Jeg treffer en masse gale noter. Det tar meg en evighet å få det riktig.” Vent litt. Er ikke dette en del av læringsprosessen? Når en ung pianist treffer en feil note, sier vi ikke at han ikke kan fortsette å øve. Vi forventer ikke at han skal være feilfri. Vi forventer bare at han skal fortsette å prøve. Fullkommenhet kan være hans endelige mål, men nå kan vi være fornøyd med fremdriften i riktig retning. Hvorfor er dette perspektivet så lett når det gjelder å lære å spille piano, men så vanskelig når det gjelder å lære det åndelige?
Altfor mange gir opp når det gjelder Kirken fordi de er lei av stadig å føle at de ikke strekker til. De har prøvd tidligere, men de føler stadig at de ikke er gode nok. De forstår ikke nåden.
Det skulle aldri være bare to valg: fullkommenhet eller det å gi opp. Når det gjelder å lære å spille piano, er de eneste alternativene å opptre i Carnegie Hall eller slutte? Nei. Vekst og utvikling tar tid. Læring tar tid. Når vi forstår nåden, forstår vi at Gud er langmodig, endring er en prosess, og at omvendelse er et mønster i vårt liv. Når vi forstår nåden, forstår vi at velsignelsene ved Kristi forsoning er vedvarende og at hans styrke er fullkommen i vår svakhet (se 2 Korinterbrev 12:9). Når vi forstår nåden, kan vi, som det står i Lære og pakter, “fortsette i tålmodighet inntil [vi] blir fullkommengjort” (L&p 67:13).
Nåden er ikke en startmotor som settes i gang når vår drivstofftilførsel er oppbrukt. Den er snarere vår konstante energikilde. Den er ikke lyset i enden av tunnelen, men det lys som fører oss gjennom tunnelen. Vi mottar ikke nåden et eller annet sted på veien. Den blir mottatt akkurat her og akkurat nå.
Nåden er tilstrekkelig
Kristi nåde er tilstrekkelig (se Ether 12:27; L&p 17:8) – tilstrekkelig til å dekke vår gjeld, tilstrekkelig til å forvandle oss og tilstrekkelig til å hjelpe oss så lenge som denne forvandlingsprosessen krever. Mormons bok lærer oss å stole helt på “Den Hellige Messias’ fortjeneste, barmhjertighet og nåde” (2 Nephi 2:8). Når vi gjør dette, oppdager vi ikke det – som noen kristne tror – at Kristus ikke krever noe av oss. Snarere oppdager vi grunnen til at Han krever så mye, og styrken til å gjøre alt han ber om (se Filipperne 4:13). Nåden betyr ikke at Gud ikke har høye forventninger. Nåden viser at Guds kraft er tilstede (se Lukas 1:37).
Guds nåde er tilstrekkelig. Jesu nåde er tilstrekkelig. Den er tilstrekkelig. Den er alt vi trenger. Ikke gi opp. Fortsett å prøve. Se ikke etter utveier og unnskyldninger. Se hen til Herren og hans fullkomne styrke. Ikke søk etter noen å skylde på. Søk etter noen som kan hjelpe deg. Søk Kristus, og når du gjør det, vil du føle den styrke og kraft og guddommelige hjelp som vi kaller hans fantastiske nåde.
Detalj fra Kristus i Getsemane, av Heinrich Hofmann, gjengitt med tillatelse fra C. Harrison Conroy Co.; bakgrunn © Thinkstock/iStockphoto