Hva er så storartet med den store og rommelige bygningen?
Forfatteren bor i Utah, USA.
Når verden forteller deg at deres måte er bedre, må du ha mot til å stå frem og etterleve evangeliets sannheter.
Illustrasjoner: Steve Kropp
Abby gleder seg til å gå på skoleballet, men ønsker at den nye kjolen hennes var litt mer lik kjolene hennes venninner vil ha på seg. Hun mener hennes venninner vil se mer glamorøse og sofistikerte ut i sine ermeløse kjoler enn hun vil i sin sømmelige kjole, og hun bekymrer seg for at hun vil skille seg ut.
Nate henger ut med sine venner en kveld da en av hans kamerater tar frem noen bokser øl og sender dem rundt. Nate nekter først og sier: “Jeg kan ikke.” Da begynner vennene hans å le og erte ham. Nate ønsker ikke at hans venner skal tro at han ikke er kul, så han vurderer å ta noen slurker med øl bare for å få kameratene til å slutte å le.
Høres disse situasjonene kjent ut? I likhet med Abby og Nate kommer vi alle til veiskiller i livet, der vi står overfor forskjellige valg, som når vi må velge en vei. Ved disse vanskelige og viktige avgjørelser er vi noen ganger redde for å stå frem for det vi tror fordi vi er redde for å skille oss ut.
Abby og Nate opplever selv noen av vanskelighetene som beskrives i Lehis syn om livets tre. I dette synet lærer vi at to av de viktigste grunnene til at folk forlater den snevre og smale sti, er at de blir blindet av det som frister og lokker (se 1 Nephi 8:23; 12:17), og de skammer seg på grunn av de som spotter dem i den store og rommelige bygningen (se 1 Nephi 8:26-28). La oss undersøke disse to delene av Lehis syn for å se om vi ikke bare kan forstå dem bedre, men også lære av dem for å finne styrke til å stå frem og forsvare det som er rett.
Gå denne vei
Problemet med verdens fristelser er at de er så fristende, er de ikke? President Spencer W. Kimball (1895-1985) sa: “Hvem var det som sa at synd ikke var moro? …Synd er attraktivt og ønskelig… Synd er enkelt og har et stort selskap av hyggelige følgesvenner.”1
Så sterkt vi enn hater å innrømme det, så virker mange av de andre stiene tiltalende. Noen stier dreier plutselig i spennende retninger, mens andre svinger så forsiktig at de for en stund ser ut til å gå parallelt med evangeliets vei. Noen er glamorøst dekket av rødt, og man hører ekkoet av applaus. Andre synes å være brolagt med gull og juveler.
Den store og rommelige bygningens tiltrekningskraft er i seg selv noe lignende. Tross alt, noen av de rikeste, mest populære, mest attraktive og mektigste mennesker i verden bor der! Hvem ville ikke ønske å være sammen med dem, oppføre seg og kle seg som dem? Det synes ofte som de har det langt bedre enn resten av oss som prøver å holde oss på evangeliets vei.
Mye i likhet med vår venn Abby, jo mer oppmerksomhet vi gir folk i den store og rommelige bygningen, jo mer kan vi bli sjalu eller frustrert eller til og med sinte. Vi tenker kanskje at det ikke virker rettferdig at de skal ha så mange fine ting, mens vi prøver å holde oss på veien til livets tre.
Satan vet at en av de beste måtene å få folk til å forlate evangeliets vei på, er å lure dem til å tro at det er for vanskelig, kjedelig eller gammeldags å holde seg på veien. Han bryr seg ikke om hvilken av de andre stiene vi tar – enhver sti vil være bra – så lenge det ikke er evangeliets vei.
“Hvordan smaker den frukten?”
Å gjøre narr av de troende er en favorittaktivitet i den store og rommelige bygningen. President Thomas S. Monson har sagt: “Stadig oftere har kjendiser og andre … i rampelyset, en tendens til å gjøre narr av religion generelt, og iblant av Kirken spesielt. Hvis ikke vårt vitnesbyrd er godt nok forankret, kan den slags kritikk få oss til å tvile på vår egen tro eller til å vakle i våre beslutninger.”2
Det virker som om uansett hvor vi går i livet, enten personlig eller på nettet, vil det være et åpent vindu i den store og rommelige bygningen i nærheten med noen som er klar til å peke på oss og le av det vi verdsetter. Vi har vel alle opplevd denne form for hån til forskjellige tider, og det kan være svært smertefullt. Vi vet at vi skulle reagere på en Kristus-lignende måte, men det er ikke alltid lett. Ingen liker å bli ledd av eller at det man virkelig tror blir omtalt nedsettende. I likhet med Nate kan vi noen ganger svare med en setning som “Jeg kan ikke – jeg er en siste-dagers-hellig”, bare for å høre andre ler enda mer.
“Jeg kan ikke …”
Har du noen gang lagt merke til hvordan spottere alltid har en tendens til å fokusere på ordene kan ikke? Som i: “Hvorfor kan du ikke drikke det?” “Hvorfor kan du ikke handle med meg på søndag?” eller “Hvorfor kan du ikke ha sex før du er gift?”
Dette fokuset på ordene kan ikke kan få oss til å føle oss maktesløse. Det kan føles som om vi er svake og feige. Det kan føles som om vi er hjelpeløse ofre for en upersonlig Gud som har låst oss inne slik at vi ikke har noe gøy.
Denne taktikken er veldig, veldig gammel. Faktisk har Satan brukt den helt fra begynnelsen av. Da Gud satte Adam og Eva i Edens hage, fortalte han dem: “Av hvert tre i hagen kan du fritt ete” (Moses 3:16). Høres ordene “hvert tre” ut som en begrensning for deg? Selv om Gud sa til Adam og Eva at det var bestemte konsekvenser av å spise av treet til kunnskap om godt og ondt, begrenset han dem aldri fysisk. De hadde hele hagen for seg selv og ble fortalt: “Du kan selv velge, for det er deg gitt” (Moses 3:17). Det lyder som frihet for meg!
Så det er interessant at når Satan kommer senere, sier han: “Har Gud virkelig sagt: – Dere skal ikke ete av noe tre i hagen?” (Moses 4:7). I hovedsak spurte Satan: “Hvorfor kan du ikke spise frukten av dette treet?” i samme spottende tone som kommer fra vinduene i den store og rommelige bygningen. Satan fokuserte på den ene tingen som Gud hadde knyttet konsekvenser til, og han fikk det til å høres ut som om Gud ønsket å berøve Adam og Eva noe. Satan forvrengte Guds ord og la til løgner i et forsøk på å overtale dem til å følge ham i stedet for Gud. Når alt kommer til alt, hadde det å spise av frukten vært en del av planen hele tiden. Og Gud sørget for en Frelser for å gi Adam og Eva og alle deres barn muligheten til å utvikle seg og vende hjem.
“Jeg vil ikke!”
Og hva er det vi egentlig sier når vi sier: “Jeg kan ikke – jeg er en siste-dagers-hellig”? Sier vi egentlig: “Jeg skulle ønske jeg kunne, og hvis jeg ikke var en siste-dagers-hellig, ville jeg sannelig gjøre det”? Jeg hadde en gang en venn som pleide å spøke om alt han ville gjøre hvis han ikke var medlem av Kirken. Problemet var at jeg ikke alltid visste om han spøkte.
Heller enn å fokusere på kan ikke og ikke gjør det, ville det være mye bedre om vi brukte ordene vil ikke. Som i: “Jeg vil ikke – jeg er en siste-dagers hellig.” Når vi sier vil ikke istedenfor kan ikke, endres fokuset for uttrykket seg og viser at vi har evne til å velge selv. Ved å si “jeg vil ikke”, sier vi: “Jeg velger ikke å gjøre det, ikke fordi jeg er blind tilhenger eller fordi jeg blir begrenset, men fordi jeg tror på handlefrihet og ansvar, og jeg ønsker å gjøre det som er riktig. Jeg velger å handle og ikke bli påvirket” (se 2 Nephi 2:14, 26).
Å bruke “Jeg vil ikke” i stedet for “Jeg kan ikke” er også en stor handling som viser mot. Det krever ikke mot å følge folkemengdene ned de forskjellige veiene i verden. Alle kan klare det. Å stå frem for sannheten viser ekte tro. Å skille seg ut fra verden krever virkelig mot. Det viser at vi virkelig bruker vår handlefrihet og virkelig tenker selv. Folk i den store og rommelige bygningen blir alltid omtalt som en navnløs folkemengde, en ansiktsløs mobb. Når alt kommer til alt, lyder deres ord hule og meningsløse. Ved trofast å utøve vår handlefrihet kan vi fatte mot til å si som Lehi og de modige og trofaste medlemmene av hans familie: “Vi brydde oss ikke om dem” (1 Nephi 8:33).
Midt i en stadig mer ugudelig verden skiller de som står frem for og vandrer på evangeliets vei, seg virkelig ut. Men de er ikke alene. President Thomas S. Monson har gitt oss følgende oppfordring: “Måtte vi alltid være tapre og beredt til å stå for det vi tror på, og om vi må stå alene, måtte vi gjøre det tappert, styrket ved kunnskapen om at vi aldri er alene når vi står sammen med vår himmelske Fader.”3